Kjøttmeisen min kom idag

Da jeg satte meg til skrivebordet idag, kom plutselig kjøttmeisen min og satte seg i sjasminen utenfor vinduet og så inn. Jeg har ikke sett ham siden i vår. Han har vært her i mange år. Det må være samme kjøttmeishannen, for han har hatt samme oppførsel i alle år.

Han vet alltid hvor jeg er i huset. Er det ikke noe på matbrettet på altanen, og jeg fremdeles ligger i senga og glor om morgenen, så står han i lufta og flagrer med vingene og ser inn gjennom soveromsglaset.

I dag dukket han opp utenfor skrivebordsglaset. Det var tydelig at nå var tiden kommet for at gamle latsabber vil ha servert solsikkefrø uten at de trenger å gjøre noen innsats for føda.

Jeg la ut et par kløvde epler, med tanke på den gamle svarttrasten min, som har vært her i mange år og vintre, og så la jeg ut et par gamle kakskalker av hæmbakakakåinn min. For å være sikker på at «Spikkjinn» skulle bli fornøyd, strødde jeg over havregryn – for huset har enda ikke anskaffet solsikkefrø for sesongen. Men tror du han var fornøyd? Nei! Han visste utmerket godt at jeg nå satt inne i stua i cowboy-TV-stolen min med tekppen, så han satte seg på lista under vinduet i altandøra og så klagende på meg. Så dro han til med flagre-med-vingene-oppvisning utenfor de store altanvinduene. Da det ikke hjalp, forsvant han, etter å ha prøvd seg på et tørt havregryn, som ikke falt i smak.

Ja-ja, jeg hadde ikke tenkt å starte fugleforingen før jeg kommer hjem fra årets Las Palmas-opphold innunder jul, men jeg må nok til pers. Nytt av året skal bli at jeg går ut med noen solsikkefrø i handa. Kanskje jeg kan trene husfuglen min i å spise av hånden? Min tippoldefar Sivert i Oppigard, foret spurvene med havregryn som han strødde oppover hele armen – og der satt de og koste seg.

Nei, se der: Nå ankom gråsporven! De har okkupert sjasminen siden i fjor. Jeg har i mange år trodd at de var utdødd! Det blir nok fest med havregryna, nå da.

Og dermed går vertinnen ut i bilen og kjører til nærmeste utsalg for solsikkefrø. Noen må gi seg – og det bli’kje spikkjinn, nei!

Glærum, 9.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik