– De mest magiske hønene jeg noen gang har sett

Natt til søndag fikk Jenny Klinge forespørsel via en Messenger-melding fra Kristin Melum Eide fra Ørland om hun kunne stille som høne på scenen under Humorfestivalen i helga. En fjær blir fort til flere høns, noe som endte med revyscenedebut på både Klinge og Inger Astrid Moen fra Surnadal.

Varahøner

Humorfestivalen på Heim, som opprinnelig skulle gå av stabelen i juni, måtte i år flyttes til august. Festivalen har også i år satt opp tre kvalifiseringsforestillinger, en fredagskveld og to på lørdag. Mølna Teaterlag hadde fått med ett nummer til festivalen, og det skulle gjennomføres fredag. Da det viste seg at de hadde kun én som kunne stille som dansende høne fra revylaget denne helga, var det fare for at de måtte trekke seg.

Eide hadde veldig lyst til å få med nummeret, men av respekt for arrangørenes planlegging måtte besetningen på plass innen søndagen var omme om de ikke skulle varsle om avbud. Mens den kreative revyartisten stod på stua og malte utover kvelden lørdag, fikk hun en sprø idé. Hun hadde tidligere kommunisert litt med Jenny Klinge, men de hadde aldri møttes. Hun tok opp telefonen og fyrte av kort og greit om den tidligere stortingsrepresentanten ville bli med.

Klinge tente på idéen med en gang selv om hun allerede har mange baller i luften. Blant annet forbereder hun forestillingen "Kanarifuglen og ørna" som hun skal holde på Surnadal kulturhus sin storstue på oktober. Hun kastet seg rundt, og sendte spørsmålet videre til to til. Dermed ble det hele tre varahøner fra Surnadal, som Klinge syntes var en passende tittel på henne, Moen og undertegnede.

Skjermbilder fra noe som ligger på chattetråden til Eide og Klinge på Messenger:

Reddende fjærkre

Eide ble rørt til tårer da hun fikk meldingen fra Klinge. Ikke bare det at hun stilte selv, men det at hun også hadde fått med to til, betydde at nummeret var reddet.

– Om det ikke er reddende engler, så er det i alle fall reddende fjærkre, ler Eide.

Hun var overveldet over at hun plutselig bare kunne sende et ønske ut i verden og at det til overmål ble innfridd. Det var jo ingen selvfølge at hun fikk et ja.

Musikalsk prestasjon

Sammen med Eide, stilte Monica Næbb fra Mølna Teaterlag. Det kan nevnes at det aldri ble noen øving før lydprøven, men koreografien passet allerede utmerket til forvirrede, forholdsvis frittgående høner med erfarne og stødige førstehøne Næbb i tet, lett inspirert av den berømte klassiske balletten Svanesjøen.

Selv stilte Eide som kyllofonist bak sin hjemmelagde kyllofon, som solist akkompagnert av London Symphony Orchestras framføring av Elgars Pomp and Circumstance. Etter skribentens bedømming burde kyllofonisten også ha passet utmerket i konkurransen Norske Talenter, for det er ikke bare-bare å lage instrumentet som benyttes i "Høn-i-sjøn".

Først hadde Eide reist til butikken og handlet et drøss med hundeleker i temaet høner og andre fugler. Deretter hadde hun søkt opp hvordan man stemmer dem på internett, men fant ingen forklaring på det. Men med sans for prikkelarbeid og et velutviklet gehør, fant hun en måte å stemme hønene på. Dermed ble kyllofonen en realitet.

Eide har vært ivrig etter å øve inn flere numre med kyllofonen, men ektemannen, Hans, mener bestemt at det er akkurat passe med et repertoar på ett nummer. Både han sjøl og katten Salma måtte til tider rømme huset når stemming av og øving på kyllofonen stod på som verst. Og kyllofonisten måtte si seg enig. «Always leave them wanting more» er et godt prinsipp i revyverden.  

Fantastiske øyeblikk

Eide fikk påvist brystkreft på etterjulsvinteren, og har tilbrakt flere måneder i nærkontakt med norsk helsevesen; alle slags undersøkelser, operasjon, cellegift og stråling. I april kom den etterlengtede beskjeden om at det ikke fantes spor av spredning.

– Det å være syk, gjør de fantastiske øyeblikkene viktigere, og på en måte hyppigere, fordi en ser etter dem på en annen måte, sier hun, og synes slike halvveis magiske opplevelser klart viser at verden er et fantastisk sted.

Eide skriver egen blogg. Besøk den gjerne ved å klikke på denne linken.

– Jeg synes at det er veldig imponerende at dere stilte så spontant, men også så livsbejaende. For det er ikke noen egennyttig grunn til at dere skulle si ja til dette, men dere sier ja til det likevel, en beslutning så full av sprut og mot! Og så åpner dette igjen opp for masse overskudd og nye opplevelser, og at vi traff hverandre, ikke minst, smiler Eide, og legger til:

– Og det er ganske typisk at når vi blir eldre, og særlig damer, vi blir lei av å investere i folk og å lære nye ting, med mindre det skjer noe fundamentalt radikalt i livet. Det er så lett å falle tilbake på det vante gamle. Derfor kjennes dette så enestående - for det første det å tørre å strekke ut hånden til dere, og for det andre, så sier dere ja. Det er bare helt fantastisk, stråler hun og fortsetter:

– Det er ikke bare vi som blir rørte. Når vi forteller det, så blir andre folk rørte også. Det at dere ville stille, det er litt sånn som når ungen står på låvebrua eller oppi loftsluka, og så sier vi "Bare hopp, jeg tar imot deg". Så bare hopper du, og så tar livet imot deg, og så skjer det bare bra ting.

Revyentusiasten mener at både det at hun spurte og det at surnadalingene svarte ja handler om dette.

– Dere er åpne for at dette kan bli veldig artig, og dermed blir det en overskuddsgreie.

– Må si jeg tar det som et kompliment å bli spurt. At dere har såppas tiltro til meg at dere spør om noe som dette, det er artig, skyter Klinge inn, men lurer på hvordan i all verden Eide kom på å spørre henne.

– Det var rett og slett bare noe som datt ned i hodet mitt mens det egentlig var opptatt med malingen, og dermed var jeg kanskje ikke like rask til å bedrive selvsensur. Men:

– Noen ganger er det som er en vill idé bare en vill idé. Noen ganger er en vill idé en veldig god idé selv om den er vill, smiler hun, og mener at selv om man blir eldre, mer voksen og mer sedat, er det ikke sikkert at man dermed skal slutte å si ja til ville idéer.

– Dette var en ny opplevelse og artig opplevelse, og veldig gøy at vi plutselig er tre stykker som drar og har det kjempeartig sammen med en ny gjeng, sier Klinge etter debuten.

– Og så synes jeg det er veldig god reklame for Surnadal. Det vil jeg virkelig si, smiler Eide, riktig så enig.

Gikk det den veien høna sparket?

Så hvor går veien videre?

Etter at de to forestillingene på lørdag var ferdig, bestemte juryen at denne gjengen dessverre ikke var av de som kom seg videre til finalen som ble gjennomført - som vanlig - som forestilling med alle finalenumrene lørdag kveld. Dette kunne gitt dem muligheten til å kvalifisere seg til NM i revy på Høylandet neste år, men uansett;

Disse hønene har hatt det "eggstremt" morsomt, og når sant skal sies skilte nummeret seg godt ut fra de andre i forestillingen fredag. Mange var begeistret over at det er mulig å lage et musikkinstrument av disse hundelekene, og innlevelsen til kyllofonisten og ellers hele scenebildet var tydelig noe som fenget da det var veldig bra respons fra publikum.

Også lydmann Øyvind Weiseth hørtes svært imponert ut, da det etter lydprøven kom kjapt fra ham:

– Det er de mest magiske hønene jeg noen gang har sett!

Bøfjorden Teaterlag var på scenen lørdag med sketsjen Basic Bitch. Sak kommer senere.