«Eldrebølgen» - Er vi forberedt, eller blir det som «julekvelden på kjærringa»?

Noe motvillig må jeg innrømme å ha nådd en alder som gjør meg til en del av denne «bølgen». Jeg er også medlem i Brukerutvalget ved Rindal Helsetun og får med det mye informasjon og innsikt i hvordan det er å drive praktisk helse- og omsorgsarbeid for de aller svakeste og mest trengende. Innledningsvis er det derfor interessant å se hvilke lovformelle rammer norske kommuner skal «designe» og organisere sine tjenester på helse- og omsorgsområdet etter, jfr. formålsparagrafen i «Helse- og omsorgstjenesteloven:

Lovens formål er særlig å:

1. forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne,

2. fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

3. sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre,

4. sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud,

5. sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, sikre nødvendig opplæring av pasient, bruker og pårørende, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov,

6. sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet og

7. bidra til at ressursene utnyttes best mulig

Det er ingen tvil om at det totale ansvaret for en kommunes helse- og omsorgsarbeid ligger hos politikerne med ordføreren i «spissen» og kommunestyret. Pasienter/brukere og pårørende må derfor «skyte på rette blinken» hvis en mener at den nevnte formålsparagrafen ikke oppfylles.

Som en ser er det overordna ansvaret for å oppfylle formålsparagrafen svært omfattende, men ikke nok med det! Flere lover og forskrifter regulerer både våre og kommunenes plikter og rettigheter. Kjenner vi alle godt nok til hvilke rettigheter vi har som brukere, og kjenner lokalpolitikerne til hva som er deres ansvar og plikter? Hva kan sies å være lovbrudd overfor den enkelte bruker og hvilke konsekvenser får det en kan kalle lovbrudd? Finnes det en handlingsplikt, finnes det en erstatningsplikt, kan noen iverksette «sanksjoner» mot noe/noen? Baseres lovverket så mye på bruk av skjønn, økonomi og subjektivitet at det i praksis er nær umulig for oss eldre å bruke det som grunnlag for å kreve noe og å følge opp det vi mener kan være lovbrudd? Er det f.eks. i samsvar med pkt. 6 over å sende ferdigbehandla rindalinger fra sykehuset til Berkåk eller andre kommuner? Nei, mener jeg.

Så til den såkalte «eldrebølgen» som ser ut til å komme som «julekvelden på kjerringa». Det synes nå som om kommunene omsider har funnet ut at nå må noe skje, ikke bare skjære ned og spare. I vår region skal både Orkland, Rindal, Skaun, Surnadal, Sunndal og sikkert flere gjøre sin største investering noensinne i nye og/eller oppgraderte helsehus. De føler seg tvunget til det uavhengig av egen økonomi. Hvorfor? Etter mitt syn fordi en har valgt å overse «bølgen» alle/mange har sett komme. En har rett og slett ikke vært i stand til å se ting på lang sikt og vært villig til å prioritere deretter. Utviklingen for forventet levealder er ikke noe som har kommet over natten. Den har vi sett klart i alle fall etter krigen for ikke å overdrive. Så kan vi selvfølgelig skylde på at sentrale politikere uansett partifarge ikke har gitt kommunene forsvarlige økonomiske rammer for å kunne produsere gode tjenester. I tilfelle blir mitt spørsmål: Hvorfor finner en tilsynelatende plass for store investeringer først når en får skikkelig «kniven på strupen»? Begrepet «kniven på strupen» sies for øvrig å være en metafor for å være i desperat knipe.

Å være i desperat knipe krever umiddelbar handling. Det betyr ofte at en ikke kan planlegge godt nok, utfordringer overses og at sluttresultatet ikke blir så godt som en kunne ønske. Brukes disse betraktningene når en ser på helse- og omsorgssektoren innser en raskt at umiddelbar handling for å løse kritiske og til dels akutte problemstillinger i denne sektoren rett og slett ikke er praktisk mulig. Utfordringene er for mange og for sammensatte med både bygningsmessige-, kompetanse- og kapasitetsutforinger og et ufravikelig krav om kontinuerlig drift. Det vil også kreve god planlegging og struktur i forberedelsene før gjennomføring, ikke tiltak i siste liten med både tids – og økonomisk press. I Rindal sies det at en har hatt ombygging av Helsetunet på agendaen siden 2007, altså 19 år! Ennå er ikke det praktiske arbeidet med ombygging startet, men positivt er det at i 2028 forventes det fullført.

I mellomtiden må den daglige driften foregå kontinuerlig og i samsvar med lovverket. Det er et ufravikelig krav, men samtidig svært utfordrende. Hva er i så måte forsvarlig og i samsvar med kravene i samme formålsparagraf? Kan det i prosessen skje det som kan anses som lovbrudd, hvordan vil det følges opp og brukernes lovbestemte rettigheter ivaretas? Dette er igjen til slutt Kommunestyrets overordnede ansvar og krever faste rutiner, kompetanse og kapasitet for å følges opp.

Rindal, 08.10.26
Odd Inge Løfald