Surnadalsdialekta er for spesielt interesserte

Det er mange tema å tenke på og da er det fint å ha sin egen Fintekjarplass.
Lars Steinar Ansnes fant akkurat denne plassen en halv times gange fra hytta. Fintenkjarplassen heter Middagshaugen på kartet, i allefall het den det før. Nå kaller kjentfolk av Ansnes den bare for Fintenkjarplassen. Her pleier han å sitte ved varden og tenke på store og små utfordringer og betraktninger. Mange av tankene kan du lese om i boka han nå gir ut, samt i bloggen han skriv med jevne mellomrom. Boka inneholder 55 tekster, som er plukket ut fra omtrent 270 blogginnlegg og heter: Tankar og tekster frå Fintenkjarplassen».

Alle kan ha sin egen fintenkjarplass

Lars Steinar påstår at han har en fintenkjarplass til, inne i hodet og mener at alle har et slikt sted. Han opplyser publikum om at han ikke har tatt patent på stedet, slik at begrepet fritt kan brukes av andre. Bror Ole Magne Ansnes er med på scena i kveld, som en samtalepartner og de prater lett sammen med både humor og alvor. Ole Magne har også sin Fintenkjarplass, men han har den i kjelleren, sammen med en stor platesamling. Det er fra denne samlingen han spiller gamle låter fra 50 og 60 tallet på LP plater. Når låtene spilles er det en forsiktig ja gjennom salen og noen synger med. Musikken treffer tydeligvis publikum. Det er et voksent publikum i kveld, om lag 60 oppmøtte og 2 mus, til en variert og lystig kveld i Myrvang en kald desemberkveld.

Torbjørn Polden åpner kvelden med en prolog om livet til Ansnes på rim. Han forteller blant annet at hovedpersonen har spist seg mett i over 20 land, noe som gir rom for både ettertanke og refleksjoner. Bak i salen selges det lokale bøker og selvsagt signerte utgaver at boka «Tankar og tekster frå Fintenkjarplassen.» Boka er skrevet på nynorsk, men Ansnes er tospråklig og behersker både nynorsk og bokmål forteller han. Surnadalsdialekten derimot, påstår han er for spesielt interesserte. Og som innflytta Rindaling, og utsendt frå Trollheimsporten skal jeg si meg helt enig.

Det var allvæg bakglatte ski 

Brødrene er vokst opp på Kvennbø, de var 4 brødre. Miljøet de vokste opp i beskriver de som trygt og at det var folk i alle hus. De var mye ute og det var ikke alltid foreldrene visste hvor de var, men noen visste «allvæg» det. Med oldemor på kåret og hele grenda som passet på, ble det da folk av disse karene også, selv om Ole Magne mener det er for tidlig å konkludere med det ennå. Grenda hadde god tid, ingen der drev med intensivt jordbruk, men de kunne leve av det.

Brødrene stiftet tidlig bekjentskap med ski, friluftsliv og fjell, det var mye langrenn og hopp. Far deres var flink til å ta de med ut så de gikk mye på ski. 

- Det var allvæg bakglatte ski» sier Lars Steinar. For smøreren «va ikkje interessert ti skismøring, det va trimmen.» På sommeren var det fotballsparking. 

- Før i tiden, forteller Lars Steinar, var det ingen som så på dem når de hoppet og det var heller ingen som tok bilder slik som nå. Deres eneste tilskuere var Ola som kjørte melkebilden og Nils som ventet på Romsdalsposten fra postmannen, de hadde av og til tid til å se to hopp.

Slike konkurranser avgjøres med slåssing

Hjemme konkurrerte de om alt, så brettspill og andre former for spill ble etter hvert ikke aktuelt å spille. De konkurrerte til og med om hvilke idrettsstjerner som var best, og slike ting måtte avgjøres med slåssing. Noen ganger ringte naboer de var på besøk hos, hjem til mor deres og ba henne komme og hente dem, da de slåss «så gælle». I dag unngår de tema fotball; «da blir vi uenige», forteller Ole Magne. Dette byr blant annet på utfordringer når Beatels skal presenteres med sin hjemby. De forteller også om den gangen de fikk møte sine idrettshelter blant annet Gjermund Eggen og Harald Grønningen.

Gjennom en times samtale forteller de om videregående skole på Tingvoll og lokal radio, hvor de endte opp på Dagsrevyen, musikk, oppvekst på Kvennbø samt Lars Steinar sin 43 år lange aviskarriere. En drøm han hadde fra tidlig ungdom av, til tross for at han var odelsgutt. Magne påstår at bror Lars Steinar ikke hadde noe talent for jordbruk og hans eneste kvalitet i den retningen var å rygge med henger. Lars Steinar unders over hva han skulle blitt om han ikke ble skribent og konkluderer med følgende: «Hvis jeg ikke skulle blitt skribent, måtte jeg blitt noe annet det ikke er noe gang i:»

Brødrene påstår at de ikke kan noe som helst, hvis det stemmer, så er Trollheimsporten imponert over hva de faktisk har oppnådd. Det blir ikke bare med fintenking, det må også handling til for å få skrevet en bok, være redaktører, rygge med henger med mer.

The Invalidos var en fornøyelse

Kvelden avsluttes med trekkspillgruppen The Invalidos. I kveld var det det de selv annonserer som «speiment» og noe redusert musikkmessig. Med både humor og sjarm gikk det veldig godt. En av aktørene som var der hadde glemt trekkspillet i bilen hjemme og ble møtt av sine musikkolleger med følgende utsagn: «Dess fåar vi e, dess finar.» Så ble han oppmuntret til å synge, men det gikk heller ikke da sangstemmen var borte. Løsningen ble urfremføring med musikk og lyrikk. Godt og tydelig fremført, så det kan med fordel gjentas.

Stangvik Historielag står som arrangør og benytter anledningen til å lansere årstidsskrift til Stangvik Historielag. Salg av kaffe og kaker