Brua held - det er håp

 Håpet er ei stjerne

Håpet er ei stjerne.
Hu sløknes ældri, hu.
Står der høgt på bågån,
som naggæl’n i ei bru. 

Håpet er er ei stjerne
I di mørke natt
vil stjerna stå og lyse
så du finn dagen att. 

Hele lange livet,
helt tel alt er slutt
må du vandre vegen
hårt eneste minutt 

Gå vegen ganske rolig,
sikt mot høgda der.
Så når du fram tel målet
der livets mening er. 

For håpet er ei stjerne.
Hu står og blinke nå.
Så gå mot mårråslænda
der lyset kjæm ifrå. 

Nå er du snart framme.
Kjinne verda litt.
Kjinne både lys og lek
og vonde mareritt. 

Refr:
Gå, gå mot stjerna,
gå tel mårrån kjæm.
Hu vil itte svikte deg,
hu er med deg på din veg helt fram.

 Lesning: Salme 139,1-18.23-24.

Det står skrevet i Salmenes bok:

Til korlederen. av David. En salme.
Herre, du ransaker meg og du vet –

2 du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.

3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.

4 Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.

5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.

6 Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

7 Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

8 Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du der.

9 Tar jeg soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,

10 da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.

11 Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»

12 Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

13 For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.

14 Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

15 Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

16 Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.

17 Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!

18 Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker!

24 Se om jeg følger avguders vei,
og led meg på evighetens vei!

Slik lyder Herrens ord.

Håpet er ei stjerne, seier Ove Røsbak. Og me høyrer så gjerne orda som kan gjera oss godt og lindre sår og smerte.

 Stjerna som håpet er, er lyset me ser der det er mørkt. Er det mørkt og klårt, kan me sjå stjerna på same måten som vismennene i si tid såg og lot seg lede av stjerna.

 Håp i ei stjerne. I universet. I desse sfærane av makrokosmos som strekkjer seg utover og utover lengre enn forskarar har funne ut av.

 David har sine fabuleringar om det same: Om at Gud alltid er både bortanfor og innanfor alt han veit. Gud vevde mennesket i morslivet, Gud kjenner tankane før dei kjem, Gud veit av alle vegane eit menneske kan gå, Gud er ovanfor himmelen og under dødsriket, endå til der havet endar.

 Fabuleringar har lett for å bli både luftige og vidløftige – uansett om me brukar dei til å sope i avgrunnen eller om det er soloppgangens vengjer me fantaserer om.

 Håpsstjerna står der høgt på himmelbogen som naglen i ei bru. Skal tru korleis hedmarkingen Ove Røsbak kom på det – som ein annan hedmarking før han, Alf Prøysen, kom på å skrive at den fyrste gongen stjerna skinte så laga ho ei bru imellom seg og himmelen, ei krubbe og ei ku.

 Brua er den fantastiske innretningen som kan hjelpe oss på livsvegen – for å bruke orda frå diktet Håpet er ei stjerne –

Hele lange livet,
helt tel alt er slutt
må du vandre vegen
hårt eneste minutt

Nokon gonger ser me avgrunnane der nede, dei er som eit gys av alt me er redde for. Då kan me vera trygge for at naglane held brua i hop så den held. Kva treverket kjenner når naglane fèr inn, føyer bjelke til bjelke og gjer brua trygg, tenkjer me neppe noko særleg over.

 Så heller ikkje om treverket som vart føyd i hop til eit kors, der fleire naglar gjekk gjennom sener, bein og vev i smerten som går over vår forstand og døden vondare enn den djupaste avgrunn.

 Der var Gud borte. Der var lidelsen utanfor Guds rekkevidde. Der, på korset, var det Gudsforlatte.

 Der, og ikkje her. For uansett kva me har å bera av tap og sorg, så har me eit håp å sjå opp og fram til – i det minste i klårver. Og når klårveret er borte, så er det der likevel og fortel oss som det blir sagt både ved dåp og gravferd: Det er levande.

 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.