Jobber med forvaltning av Trollheimen landskapsvernområde

Trollheimen landskapsvernområde omfatter fjellområder i seks forskjellige kommuner i Møre og Romsdal og Trøndelag. Kommunene er Rindal, Surnadal, Sunndal, Oppdal, Rennebu og Orkland. Det definerte formålet med vernet er å ta vare på et særegent og vakkert høyfjellsområde med skoger og seterdaler, og et rikt plante- og dyreliv.

Siktet seg inn på jobb som naturforvalter

I verneområdeforvaltingen for Trollheimen er det ansatt to forvaltere. Linda Forbregd Henriksen har vært ansatt her i tre år, og Oda Eithun Paulsen begynte i jobben i februar i år.

De forteller at de begge har master i naturforvaltning fra NMBU på Ås. Linda har bachelor i friluftsliv og naturguide fra Volda, og Oda har bachelor i arealplanlegging fra Sogndal. Begge valgte etter dette å ta master i naturbasert reiseliv og besøksforvaltning. Linda forteller at det var mye valgfag dette i programmet på NMBU, og at hun valgte flest mulig naturforvaltingsfag underveis. Linda og Oda har begge siktet seg inn på jobb som naturforvalter, og de forteller at de trives veldig godt med å jobbe i verneområdeforvaltningen.

Linda bor på Sunndalsøra, og Oda bor i Meldal. De har en ordning med mulighet for noe hjemmekontor, og ellers har de en del møter og befaringer rundt omkring, og jobber mye ute i felt. De understreker at det er viktig å være godt kjent i de områdene man jobber med, særlig i forkant av behandling av saker som angår eventuelle tiltak i de ulike områdene.

I tillegg til de to fast ansatte forvalterne har Åse Børset vært leid inn som vikar i perioder, og hun har fortsatt noen oppdrag for verneområdestyret, blant annet for å gjennomføre et undervisningsopplegg som hun har laget for niendeklassinger i de aktuelle kommunene, med informasjon om Trollheimen. Åse jobber til vanlig i den naturbaserte opplevelsesbedriften iTrollheimen i Rindal.

Verneområdestyret er primærarbeidsgiver

Det er Miljødirektoratet som har øverste ansvar for verneområdene i Norge. Ansvar for forvaltingen av Trollheimen landskapsvernområde er delegert til verneområdestyret, som oppnevnes av Miljødirektoratet etter innstilling fra berørte kommuner, fylkesting og Sametinget. De seks kommunene og de to fylkeskommunene som er med i verneområdet oppnevner alle to representanter blant sine politikere, en av hvert kjønn, til verneområdestyret. I tillegg oppnevner Sametinget fire representanter, to av hvert kjønn. Blant disse velger Miljødirektoratet én fra hver kommune, én fra hver fylkeskommune og to fra Sametinget som styrerepresentanter, og resten blir vararepresentanter. Slik sikres kjønnsbalansen i styret.

Det er verneområdestyret som er primærarbeidsgiver for forvalterne, i den forstand at styret bestemmer hva forvalterne skal bruke tida si på, men Linda forteller at de formelt er ansatt hos Statsforvalteren i Trøndelag. Det er naturlig når kontorstedet er i Rindal.

Delegert myndighet fra styret

Verneområdeforvalterne er sekretariat for verneområdestyret. Forvalterne forbereder saker til styret, og styret delegerer myndighet til forvalterne. Forvalterne sørger for at styrets vedtak blir gjennomført. Linda forklarer at dette fungerer på samme måte som når kommuneadministrasjonen forbereder saker til kommunestyret, og gjennomfører vedtakene i etterkant.

Forvalterne kan treffe vedtak på vegne av styret i en del definerte sakstyper, for eksempel behandling av søknader om ferdsel og motorferdsel etter verneforskriftenes dispensasjonsbestemmelser. De store og viktige sakene behandler styret selv, og det gjelder også når det dukker opp nye typer saker. Linda nevner et nylig eksempel på en ny type sak, en søknad om dispensasjon for frakt av materialer og møbler inn til ei hytte, med elsykkel og vogn på en skogsvei. På den aktuelle skogsveien har det tidligere vært gitt dispensasjon for frakt med traktor og tilhenger, men ikke elsykkel. Elsykkel er definert som et motorisert transportmiddel, og det gjelder faktisk også selv om batteriet er fjernet, påpeker hun. Bruk av elsykkel omfattes derfor av lovens forbud mot motorisert ferdsel i utmark, og siden dette var en ny type sak ble den behandlet i verneområdestyret.

Gammel forskrift

Linda påpeker at verneområdet reguleres av en forholdsvis gammel forskrift. Mer moderne varianter av framkomstmiddel, som elsykkel, har ikke verneforskriftene tatt høyde for. I og med at elsykkel er et motorisert kjøretøy er det altså ikke tillatt å bruke innenfor grensene til verneområdet uten å ha fått innvilget dispensasjon. Sykkel uten motor, derimot, kan brukes fritt i hele verneområdet.

I den forbindelse viser Linda til at kommunestyrene i hver enkelt av Trollheimskommunene behandlet et forslag om utredning av Trollheimen som nasjonalpark i fjor. Bare Sunndal og Orkland var positive til en slik utredning, mens de andre kommunene sa nei.

I første omgang lå det an til at det ikke skulle gjennomføres en slik utredning bare for Sunndal, men Linda forteller at Miljødirektoratet i ettertid har tilrådd en slik utredning til departementet, og at departementet har stilt seg positiv til dette. Utredningen for Sunndal er så vidt påbegynt, og dermed er det en mulighet for at den delen av Sunndal som i dag ligger i verneområdet kan bli omregulert til nasjonalpark. For Orkland sin del er det derimot uaktuelt, siden Orkland ikke grenser til Sunndal, og det arealet av Trollheimen som tilhører Orkland er for lite i seg selv.

Linda forklarer at dersom det blir aktuelt å omregulere området i Sunndal til nasjonalpark, så vil man få et nytt og mer moderne regelverk for dette området, og det er sannsynlig at bruk av elsykkel og vanlig sykkel blir likestilt. Da kan det bli tillatt å bruke både elsykkel og landbruksrelaterte kjøretøy i seterdalene, mens bruk av sykkel i alle varianter ville bli forbudt i nasjonalpark-områdene oppe på fjellet. Dette vil nok bli oppfattet som mer logisk enn dagens regelverk.

Eksempler på saker som ofte behandles av verneområdestyret kan være påbygg på hytter i verneområdet, bygging av uthus, og alle slags inngrep i naturen, som bygging av en vei eller en oppretting av en tursti.

Kulturlandskap og fremmedarter

En annen viktig oppgave for verneområdeforvaltningen er å ta vare på kulturlandskap og beitelandskap. Linda forklarer at forvaltingen har skjøtselsavtaler med en del setereiere, der eierne får en liten godtgjørelse for å holde seterstølene ved like med slått eller beiting.

De siste åra har forvaltningen også begynt arbeidet med å bekjempe fremmedarter i verneområdet. Det har vært planet en del gran i ulike områder i Trollheimen, som ikke naturlig hører hjemme der. Nå er man godt i gang med arbeidet med å få fjernet de forekomstene av gran som ikke er naturlige, blant annet i Romådalen og Innerdalen. Dette er et langvarig arbeid, i og med at man også må fjerne nye skudd etter hvert som de oppdages. Det er også tatt ut noe buskfuru i Jøldalen. Uttak av fremmedarter løses ofte ved at det inngås en avtale med grunneierne, og at de fjerner trærne selv, mot en kompensasjon. 

Innfallsporter i Trollheimen

Som en del av Miljødirektoratets merkevarestrategi for Norges nasjonalparker, som også Trollheimen landskapsvernområde omfattes av, er det bestemt at det skal lages enkelte innfallsporter til verneområdene. Dette skal være de stedene der man prøver å kanalisere folk inn i verneområdene. Disse innfallsporten skal tåle trykket, på en slik måte at omgivelsene ikke påvirkes for mye.

For noen år siden valgte alle Trollheimskommunene hver sin innfallsport til Trollheimen. Noen av innfallsportene er ferdigstilt, og noen jobbes det fortsatt med. Nødvendig tilrettelegging kan være vei, parkering, toalett og informasjon.

Helgetunmarka i Rindal var den første innfallsporten som ble ferdigstilt. Surnadal har hele Todalen som innfallsport, så den er også ferdig. Sunndal har Innerdalen, Oppdal har Storlidalen, og disse to er ferdigstilte. Men i Oppdal er det i praksis en innfallsport til, for det er veldig mye innfart til Gjevilvassdalen, det mest brukte startpunktet for å gå "trekanten" i Trollheimen. I og med at det er så mye innfart her må også Gjevilvassdalen tilrettelegges på samme måte, forklarer Linda. Det gjenstår nå å tilrettelegge Rennebu og Orkland sine innfallsporter, som er henholdsvis Nerskogen og Resdalen. Men det tar tid og det koster penger, påpeker hun.

Beslutningsmyndighet og kontrollmyndighet

Verneområdeforvaltningen har tett samarbeid med Statens naturoppsyn (SNO), som har kontor i det samme bygget i Rindal. Verneområdeforvaltningen er beslutningsmyndighet, mens SNO er kontrollmyndighet. SNO har ansvaret for oppfølging i etterkant av vedtak, slik at alt blir utført på en lovlig måte. De passer på at aktuelle lover og forskrifter blir overholdt både i og utenfor verneområdene.