Kampen om sponsormidlene – et vedlegg

Det er noe som heter «å gå ut med et smell», og det kan jeg vel trygt slå fast at jeg nå er i ferd med å gjøre. Med halvannen måned igjen som redaktør og daglig leder for Trollheimsporten har jeg nå skrevet mitt magnum opus, og min tid med å leke journalist nærmer seg slutten. Det er jo et fag må vite. Jeg har mer på hjertet, men den tid den sorg, si.

Kampen om sponsormidlene del 1
Kampen om sponsormidlene del 2

Denne kommentaren kan anses som et slags vedlegg til de to delene av «kampen om sponsormidlene». Det føles både riktig og nødvendig å «legge ved» dette. Og den inneholder selvsagt kun mine egne synspunkter og perspektiver.

Først og fremst vil jeg gjøre det klart at denne saken ikke markerer noe paradigmeskifte for Trollheimsporten til en gravende nettavis. Det er ytterst unntaksvis at saker av slik natur noen gang har figurert på «Porten», og det vil nok gjelde for fremtiden også – selv om jeg ikke skal uttale på meg på andres vegne.

Jeg syntes bare ikke vi kunne snu det andre kinnet til her, bare fordi det ikke er en «snill» sak. Og som jeg også skriver så trodde jeg jo lenge at saken var lagt død i månedsskiftet april/mai. Det oppstår en god del tvil til eget arbeid under en slik prosess, men etter publisering av begge delene så kjennes det godt, og derfor også riktig.

Samtidig er det tidvis en kunstform å skille hattene oppi det hele.

Av og til kan det jo være vanskelig å skille mellom sak og person, for alle parter. Og spesielt på en så liten plass som Surnadal. Også for min egen del så har det vært en litt spesiell dynamikk i enkelte av møtene jeg har hatt under arbeidet med saken. Og jeg er jo fotballmann selv, noe denne saken ikke forandrer i det hele tatt. Min trenergjerning på SIL J8 fortsetter forhåpentligvis til J9. Selv om enkelte resultater denne cupsommeren ikke taler i min favør.

Sannsynligvis er nok det mest negative med hele denne fotballhallen at den bygges en 25-30 år for sent til at Surnadal har en Ballon d’Or å smykke seg med… Ja, og så de pengene da.

Det er ikke «fotballen mot resten» denne saken handler om, og selv om det lett kan oppfattes som politikersjargong å kalle det et «solidarisk ansvar» at alle gruppene skal bidra, så er det i mitt hode liten tvil om at fotballhallen på Syltøran vil komme svært mange barn og unge til god nytte. Og neste gang er det kanskje skisenteret på Nordmarka sin tur til å oppgraderes.

Så jeg vil på det sterkeste oppfordre «bygdedyret» om å oppføre seg som folk i møte med andre. Om det er på butikken, på stand, eller på tursti for å nevne noe. Og spesielt bak tastene.

Som en kuriositet kan det jo også nevnes at i sammenligningen Fotballgruppa mot Allidretten (samlet), så utgjør sponsor- og samarbeidsavtaler bare 12 % av inntektene for fotballen, mot 46 % for Allidrett. Tilskudd fra kommune/krets er 10 % av inntektene for fotball mot 17 % for Allidrett. Og for inntekter kategorisert som «dugnad, lotteri og lignende» utgjør dette 26 % for fotballen mot 3 % for Allidrett. Tall fra regnskapet for 2022. Kilde: SIL Hovedstyre.

Man skal riktignok være ekstremt forsiktig med å bruke statistikk på denne måten, og å sette grupper opp mot hverandre – det maner liksom ikke til fred – men uten å si ett eneste ord mer om Allidrett så sier det likevel noe om verdiskapningen og helt enkelt størrelsen og omfanget i Fotballgruppa.

Så det er både viktig og klokt, ikke minst for ettertiden, å se hva denne saken faktisk handler om:

Midler som ikke skulle røres ble rørt, noe SIL – til slutt – erkjente. Og så handler det om hvordan man driver et Idrettslag, og kanskje en hel del om hvordan man kommer fram til «enstemmige vedtak». Gjør man det med åpne kort, åpen dialog og som et minimum diplomatisk fremtoning? Eller driver man en skitten skyttergravskrig som til slutt ender opp i lokalpressen?

Hovedstyret sier de har «lært mye» av denne saken. Det får man jo bare håpe. Jeg kommer til å skrive en kommentar om dugnadsånden i (lokal-)samfunnet før jeg går av, et tema styre og stell i SIL også har fått merke på enkelte fronter.

En problemstilling SIL har, som neppe er unik for dem, er at det har vært vanskelig å rekruttere nye styremedlemmer. Om det blir noe lettere i kjølvannet av dette får tiden vise, men som jeg selv sa til hovedstyret da jeg møtte dem: Jeg tar mye heller på meg et styreverv i et styre som spiller med åpne kort og som evner og ønsker å kommunisere med folk, enn et styre som ikke gjør det.

Så med dette setter jeg endelig punktum for denne saken. Og hvis hovedstyret i SIL virkelig har lært av dette, så stiller jeg meg herved først i køen til styreverv i Idrettslaget mitt.

Håkon Solem
Redaktør