Barndommens 17. mai, slik jeg husker den fra midten av 1950-åra

Syttende mai i min barndom var en av vårens store begivenheter, og når vi hadde startet i første klasse, fikk vi være med i barnetoget for Åsveien Skole. På forhånd hadde vi øvd på marsjeringa rundt skolen, og fremst i toget gikk som oftest en staut og solid gutt fra sjuende klasse. Han bar fanen og hadde bandolær, siden det til tider var en tung oppgave å bære fanen, især hvis det blåste.

Fanen til Åsveien Skole var blå, og det var gullsnorer som fanebærerne holdt i.
Å være fanebærer var en stor ære. Og kriteriene for å bli denne ære til del, var at du hadde blå bunad og langt, lyst hår. Jeg ble aldri tildelt dette ærefulle oppdraget, for ikke hadde jeg bunad, og ikke hadde jeg lyse krøller heller! 

Dagen startet med flaggheising på skolen, samt at vi sang enten «Ja, vi elsker» eller «Gud signe vårt dyre fedreland». Det var Gjertrud Hesledalen som ledet allsangen, og hun var både stram og stilig der hun inspiserte «troppene sine» og hadde svart studenterlue på seg for å markere statusen. De andre lærerne hadde også studenterluene med dusken finurlig dandert på skuldrene.

Hjemme var det en årlig diskusjon med min mor, om jeg skulle ha småsko av typen hvite sandaler og halvsokker, men hvert eneste år gikk den eldre generasjonen seirende ut av diskusjonen. Hovedargumentet hennes var at jeg måtte tenke på brosteinene som prydet veien vi skulle gå, så det ble alltid fornuftige, brune spasersko med tykk gummisåle. Disse skoene hadde jeg riktignok pusset etter alle kunstens regler kvelden før, og ellers forberedt meg så godt som mulig, med å stryke flagg til den store dagen.

Og så hadde vi fått nye klær i anledning feiringa. Vi var sikkert litt av et syn, min søster i tredje klasse og jeg med røde hatter med hattestrikk som lugget i nakken, røde pjekkerter, enslags seilerjakker, med gullknapper, foldeskjørt og beige hjemmestrikkede ullstrømper som ble festet med strikk i den intime bekledningen, med stropper som ble festet til et underplagg som ble kalt «liv». Og så var det viktig at vi holdt flagget høyt og at det ikke subbet i bakken, det var omtrent det samme som å vanære landet vårt!

Læreren vår, fru Hesledalen, som vi kalte «Frøken», organiserte masjeringa, slik som de andre lærerne gjorde det med sine klasser. Vi gikk seks elever på samme rad, og vi var jo mange elever i etterkrigstidas barnekull; i min klasse var vi 35 elever, og i parallellklassene var det like mange elever. Frøken gikk i midten, med tre elever på hver side, de mest urolige nærmest henne. Jeg gikk ytterst, og vi hadde jo fått beskjed om hvordan vi skulle masjere: 

- Ett, to, ett, to, lange skritt i ytre sving! 

- Hold nå takten, ikke spring! Som om vi våget det!

Denne nasjonaldagen husker jeg spesielt godt, for dagen før hadde en av pasientene på «Reitgjerdet Sykehus» rømt, og han var blitt observert i traktene mot Byåsen og Bymarka. Da ble øvinga til 17. mai avlyst; det kom beskjed over skolen høytaleranlegg om at «Denne farlige rømlingen» var observert i strøket, og alle klassene måtte snarest mulig komme seg hjem, men holde følge med noen større skoleelever og gå stille og rolig hjem! Joda, vi sprang så vi kjente blodsmaken i munnen, og panikken førte til at jeg hang på de eldre så godt jeg kunne mens trepennalet med rosemønster skranglet rundt i ville kast nede i ranselen min! Jeg ramlet og skrubbet kneet mitt, men hadde ikke tid til å se på elendigheten, og vurderte det slik at det var best å vente med å gråte og betrakte skaden når jeg var vel hjemme!

Vi marsjerte og sang mens vi vandret nedover Byåsveien, forbi Ilaparken og langs Elvegata,

i en forholdsvis ganske samlet flokk. Der var det en liten pause, og fra fengselet var det en innsatt som vinket til oss. For en sjuåring med rik fantasi, skrubbsår på kneet og med den beroligende (!) meldinga til «samtlige klasserom og spesialrom» om den rømte pasienten fra Reitgjerdet Psykiatriske Sykehus i frisk minne, ble det en minnerik start på nasjonaldagen!

Og på min ferd nedover Munkegata og forbi Torget, var jeg nesten tilbøyelig til å være enig med mor om det fornuftige i å ha solide spasersko! Og så sto jo mine tanter og andre slektninger langs den ruta vi gikk, og jeg var nesten litt skamfull når mine tanter, også de med studenterlue, nesten overfalt toget, og mine klassekamerater gjorde oppmerksom på at:

- ...tanta di, Vigdis, hun roper bestandig hurra og til lykke med dagen!...

Når toget løste seg opp ved Gamle Bybro, sørget lærerne for at det kom noen og hentet oss, og så var det bløtkake og brus. Vi fikk ballonger også, og min var blå med ører, så den så nesten ut som en hare. Den mistet jeg. På mystisk vis forsvant den opp i lufta som et liflig farvel på min første syttende mai i byen. Om ettermiddagen var det sekkeløp og stafett med potet i skei, kaker og forfriskninger på skolen, men hjemme var det alltid lapskaus og eggedosis denne dagen.

Andre har sikkert andre minner fra tidligere tiders 17. mai, men dette var noen barndomsminner fra

Vigdis Løkhaug Kvam.