-Viktig å holde seg i form

-Jeg kom til Todalen da jeg var 17 år, forteller Jenny, som trådte sine barnesko i Sandvika på Tustna i en barneflokk på ti.

Det var ikke noen luksustilværelse hun kom fra, men de hadde så de klarte seg, med 10 - 11 melkekyr på bås, samt griser og sauer. Jentas jobb var å bære vatn kvar dag, for de hadde ikke springvatn i fjøset.

Jenny husker mor si som en gavmild dame som delte av det hun hadde med andre.

-Ho mor var flink til å gi bort, sier Jenny.

Jenny var ni år da hun begynte å jobbe på fiskebergene hjemme på Tustna, sammen med tanten sin. Da gikk hun to og en halv kilometer til arbeidet, jobbet til klokken fem, og gikk de samme kilometerne hjem igjen.

Da hun var 11 år, gikk hun en gang tre mil for å få tak i medisin, minnes hun. Da hun kom tilbake til tantens hus, spurte tanten om hun ville være hos henne, hun var så redd for å være alene. Dermed bodde Jenny hos tante de fire årene fram til hun var konfirmert.

Pensjonat

Jenny og en annen jente fra Tustna, som forresten også het Jenny, kom til gården Talgø (eller Tæljå, som de sier i Todalen) som tjenestejenter. Under det to og et halvt år langet oppholdet i Todalen møtte hun Ingebrigt Kvendset. Selv om Jenny reiste hjem til Tustna en periode, kom hun tilbake til Todalen, og Jenny og Ingebrigt gifta seg 17. oktober i 1942. De siste 83 årene har hun altså hatt adresse Todalen. Sjøl om dette var midt under krigen, satte det ikke stopper for bryllupet. I Todalen merka de lite til krigen.

Først bodde familien på Åkerlia , men etter hvert bygde de seg på Kvennset.

Den 11. mai 1949 flytta de inn i ny-huset. Den 12. mai ble datteren Lisa døpt.

-Det var søstera mi, Ingeborg, som bar til dåpen. Ho syntes nesten hun svalt i hjel før hun fikk mat, ler Jenny.

Det vart travle dager før dåpen, så matstellet kom i andre rekke.

-Da vi bygde hus sa Ingebrigt at han ville bygge såpass stort at de kunne ta inn folk. På den tida var det mye folk som kom innom bygda, men det var et problem for folk å få overnatting her inne.

Dermed startet hennes 30 år lange karriere som pensjonatbestyrerinne. Det var en slitsom jobb. Mens mannen kjørte buss, drev Jenny pensjonatet. Samtidig ble hun mor til fire. I dag er to av barna igjen. Inge døde i en morsykkelulykke, mens Ingunn tapte kampen mot kreften i 2019

Aktiv hele livet

Jenny synes det er vanskelig å svare på hvorfor hun har nådd den anselige alder av 100 år. Hun har bare levd livet sitt og spist normalt sunt.

-Du har vært veldig aktiv hele tiden, sier barnebarnet Laila. Og du har mange interesser.

Det er Jenny enig i. Hun har alltid vært interessert i det som foregår rundt seg. Hun er med i misjonsforeningen, og er fremdeles aktiv i aktiv i Todalen Sanitetsforening. Det er kort vei til møtene, som hun fremdeles går på. Leiligheten hun har bodd i siden 2010, ligger i et rekkehus eid av sanitetsforeningen.

Hver dag når det er vær til det, tar Jenny med seg rullatoren og går en tur i nabolaget. Det er viktig å holde seg i form.

Som ung spilte Jenny håndball, og i dag er hun opptatt av all slags sport og følger med på det meste. Men særlig fotball, der er hun over gjennomsnittet interessert.

-Det er kamp igjen i kveld. Norge mot Montenegro, sier hun denne mandagen vi er innom. Den skal jeg se!

-Landslagstreneren vi har nå, Ståle Solbakken, er veldig dyktig, mener Jenny.

Favorittlagene er Kristiansund og Rosenborg. Og så holder hun med Vålerenga. Knut, mannen til barnebarnet Laila, er fra Oslo. Så da har hun sympati for Oslo-laget også. Om to av favorittlagene spiller mot hverandre, håper hun på uavgjort.

Stor produksjon

Jenny mistet etter hvert mannen sin, og har vært enke i 33 år.

-Han ble bare 85 år, sier hun.

Når vi spør om hun ikke har hatt noen kjærester etter det, kommer det et kontant nei. Men så kommer hun på at hun nesten ble fridd til en gang. Hun ble kompis med en mann, og de spiste middag og dro på fisketurer sammen, uten at det var noe mer mellom dem. Men det viste seg at han nok var mer interessert enn henne. Da han senere ble dødssyk, innrømmet han at han anget på at han ikke hadde fridd til henne. Hvordan det hadde gått, er hun usikker på.

-Det har jeg ikke tenkt på, ler hun da vi spør om hun ville svart ja eller nei.

Så det ble med et giftemål for Jenny, men det hun hadde, bar frukter. Etter seg fikk de fire barna 11 barnebarn. Jenny er også oldemor til 18. Når vi lurer på om det ikke blir et svare strev med alle bursdagene og julegavene, svarer hun rolig at hun bruker å gi penger. Eller ull-labber, det er alle glade for.

Laila tar fram ei stor korg full med strikkalester. De har lange, flotte skaft, slik at de går godt over leggen. Kvaliteten på strikkinga er imponerende. Sokkene er strikket så jevnt og fint, at det ser nesten ut som en maskin som har strikket dem.

En smått beskjemmet skribent, omtrent halvparten av Jennys alder, har strikket mang en lest, men aldri så fine som dette. Jenny tar fram strikkinga og viser oss at et nytt par er under produksjon, i dag har hun strikket hæl. Lestene har striper i fine, harmoniske farger og er gode og mjuke. Jenny bruker garnet Sisu. Det er et tynt garn, så det blir mange masker både på lengden og bredden før en lest er ferdig.

Alle som driver med håndarbeid vet at å rekke opp er en del av leken, og Jenny er nøye på at det skal bli rett. Ser hun en feil nede i strikkingen rekker hun opp. Men hun mister ikke motet for det.

-Jeg er tålmodig, og jeg sitter til det blir, slår hun fast.

Innom hver dag

-Langsamt? Vaddesålekt, fnyser Jenny. Hun har nok å holde på med. Og så er slekta stadig innom. Barn, barnebarn og svigerbarn stikker stadig innom mor og bestemor. Det føles trygt at sønnen Gudmund og svigerdatter Kari er innom hver morgen og kveld. De kjører henne når hun har ærender, og hjelper henne med smått og stort. Nei, dagene går fort.

Mens vi sitter der, banker den 80 år gamle svigersønnen Eilert på døra og sier fra om at han går en tur. Han bor i nærheten, og passer godt på svigermor.

Det har blitt et par bilturer også, i anledning 100-års dagen. Barnebarnet Jenny tok henne med Trollheimen rundt, og 100-åringen viser fram bilder fra besøk på Oppdal, der de stoppet hos venner på turen. Tur til Tustna med datteren Lisa ar det også blitt.

-Og så skal du sjå her, sier Jenny, og viser frem en stiv konvolutt i tjukt papir. Her har jeg fått brev fra kongen. Det hadde vært artig om ordføreren hadde kommet og lest det opp på lørdag, men det er jo ikke sikkert det passer.

Sodd på grendahuset

På selve dagen, fredag, er hun bortreist. Men førstkommende lørdag blir den åpent hus på grendehuset i Todalen klokken 14. Da blir det sodd, loff og kaker. Jenny er bekymret for om det skal bli nok sodd, men barnebarnet Laila beroliger med at det blir det nok.

Da vi spør om de har kjøp inn mange soddspann, kikker både Jenny og Laila opp.

-Nei det blir ikke sodd fra bøtte.

Sodden er så klart laget fra bunnen. Dattera Lisa Sæter er god med mat, så hun kokkelerer. Laila viser fram et bilde hun har fått av tanten, som viser at forberedelsene allerede i er i gang. Nei, sodd blir det sikkert nok av, kjenner hun tanten rett.

Jenny har allerede fått den første fødselsdagsgaven, et flott silkeskjerf.

-Jeg har bare to vinduer, så jeg har ikke plass til mer blomster, hinter Jenny når det blir snakk om presanger. Og så har legen sagt at hun ikke bør spise noe særlig sjokolade.

De to vinduene på stua vitner om at Jenny er glad i orkidèer, og det er, som hun sier, fullt. Orkidéene blomstrer igjen og igjen, og akkurat nå er det flere som er i blomst eller forbereder seg på å blomstre med å skyte ut lange stengler.

-Av og til blomstrer hele rekken her samtidig, da er det fint, sier Jenny.

-Hva er trikset med å få dem til å blomstre flere ganger? spør Trollheimsportens potteplantemyrdende skribent. Får de et eggeglass vann i uken, slik det står i bøkene?

Jenny drar på det.

-Næsj, de får nå vatn av og til, fastslår hun.

Andre tider

Jenny Kvendset har opplevd mye i løpet av de 100 årene hun har levd, og mye har endret seg under hennes levetid. Hun husker da de fikk radio for første gang. Den tiden var det batteriradioer. Faren hørte på fiskermeldingen og nyheter, mer husker hun ikke de hørte på radioen.

-Ikke sikkert det var så mye underholdning på radioen på den tiden, undrer Jenny.

Den første Tv-en som kom i hus, husker hun også. Det var en som bodde hos dem som hadde med seg den. Jenny minnes at de gjemte fjernsynet på do når eieren var borte.

-Jeg husker ikke helt hvorfor, men vi var visst redd det, mener hun.

-Du må fortelle om sykkelen du kjøpte, sier barnebarnet Laila, som er fascinert over hvor dyrt ting var i forhold til nå.

Og Jenny forteller at hun var hos Olaf Moen og kjøpte seg sykkel, vidundret kostet 150 kroner. Det var en betydelig sum, når en tenker på at en månedslønn var på 30 kroner. Men Olaf, gardbrukeren på Tæljå , kjøpte sykkel og trakk litt fra lønna hver måned, så sykkel ble det.

Jenny har stort sett fått være frisk stort sett hele livet. I 2003 hadde hun et lite hjerteinfarkt, men det ble med den ene gangen. Hofta ble skiftet i 2004. Det var godt å få gjort det, for det er ikke behagelig når beina gnisser mot hverandre inne i hofta, som hun sier det.

En gang brakk hun lårhalsen, men kom seg raskt etter det også. Hun falt på stuegolvet og slo hofta inn i seksjonen. Til tross for store smerter fikk hun karret seg bort til en stol og gikk så for egen maskin bort til telefonen. Da ringte hun til Dan Roger, mannen til barnebarnet Ingrid, som kom og bandasjerte. Og det ble gjort skikkelig. På sykehuset var de imponert over bandasjen.

Det verste var likevel da skruene fra hofta løsnet.

-Det var fryktelig vondt, minnes Jenny. Det var helt grusomt! Skruene som de tok ut, var forferdelig lange.

Men på sjukehuset trodde de ikke helt på henne da hun fortalte hvor gammel hun var. De måtte se etter en gang til, for sikkerhets skyld.

Fremdeles lager Jenny middag til seg sjøl hver dag. Og det er skikkelig middag. Hun må ha nykokt potet hver dag. Det er ikke noen snarveier. I dag er det kokt sei på menyen.

Hun har hjemmehjelp en gang i uken, ellers steller hun for seg sjøl. Og hun er veldig fornøyd med hjemmehjelpen sin, Mette Holten. Hun er både dyktig og gau. Jenny kan fortelle at både hun og barna kommer på selskapet på lørdag.

10 års garanti

-Jeg er ikke så snar til å bli klar, sier Jenny. Hundreårsfeiringen skal nok gå bra.

Hun holder Driva og TK, men internett har hun ikke, så hun er ikke fast leser av Trollheimsporten. Laila lover at de skal sørge for at hun får lest artikkelen.

Vi benytter anledningen til å invitere oss sjøl tilbake på 110-års dagen. Hun kan ikke love at det blir noe av, men helt umulig er det jo ikke.

-Hun kjøpte seg ny dyne nylig, forteller barnebarnet. Da hun fikk vite at det var 10 års garanti, kvitterte hun med:

-De va nå fer nø`n!