Fjøsprat med Elisabeth Engset og Lars Ole Gravvold 

 Trollheimsporten ønsker å løfte frem en viktig yrkesgruppe i dalføret vårt, og besøker bønder som satser på ulike produksjoner. Vi spør hva bøndene driver med, hva de har lykkes med, hva som motiverer dem og hva tenker de om fremtiden for næringa?

En nedlagt gård som utgangspunkt

  Når Trollheimsporten ankommer gården Gravvold langt inne i Bøverdalen, er bonden i full gang med fjøsvasken. 

- Dette er den største ulempen med å drive stort, det er så kjedelig å vaske ned! 

Elisabeth Engset har vært bonde på fulltid siden 2018. Fjøset stod ferdig høsten 2018, og er bygget med tømmer fra egen skog. Selve konstruksjonen er i stål, og de har gjort alt av grunnarbeid selv. De har 50 ammekyr, og driver med oppal av både kviger og okser til slakt. Fjøset har liggebåser og fôringsplass til 104, og fjøset er fullt hver vinter. I tillegg har de store kalvebinger, som de bruker som kalvegjemme etter endt kalving i januar og februar. På det meste er det plass til 150 dyr med stort og smått på vårparten. De slår til sammen 360 mål med gras.

Trollheimsporten har skrevet fjøsprat om ammeku tidligere, hos Jan Henrik Moen.

- Det var ingenting her før vi begynte, bare orderskog og stein, forteller ektemannen Lars Ole Gravvold når han kommer like etter.

Han er oppvokst på gården, og minnes det vakuumet som oppstod den dagen de siste dyrene dro. Da var han ni år og odelsgutt. 

- Jeg bestemte meg tidlig for at det skulle bli dyr igjen her, forteller Gravvold. 

Han husker en lang periode på gården, da all jorda ble leid ut til naboer og beitene grodde igjen. Fjøset forfalt og falt ned. Det ga den unge bonden en motivasjon og retning for veien videre: Her skulle det satses på husdyr!

- Jeg har sett hva som skjer når gårder blir nedlagt. Dit vil vi ikke igjen. Om vi skal legge ned her, må noen komme og legge meg ned, sier han bestemt.

 Dyrker gress på stein

 Da paret skulle bestemme seg for hvilken produksjon de ville satse på, var det viktig for dem å se på hvilke ressurser gården hadde. 

- Bøverdalen består stort sett av stein og kratt, så det var bare å brette opp ermene, forteller Gravvold om elvedalen hvor han er oppvokst. 

Han er maskinfører, og driver firmaet Gravvold Auto. Det kommer godt med når man skal bygge fjøs.

- Det første han gjorde var å kjøpe seg en dumper, ler Engset. 

- Ja, og det var lurt! Den har gått hver dag siden, gliser han til svar. 

Gården hadde relativt lite dyrkamark da de tok over, og knapt med beiter. Gravvold har brukt mye tid på å hogge ned order og planere utover stein. 

- Jeg leverte 1200 kubikk med or den første vinteren, mimrer han. 

Nå utvider de området litt år for år. Metoden er enkel: Han planerer stein så det blir mulig å kjøre traktor der. Dersom de kommer over noe matjord, strør de på litt jord der det er mest behov. Deretter sår de gras og vanner godt. Siden går dyrene der og sprer møkk, og slik bygges torven opp centimeter for centimeter for hvert år. 

- Vi kjøpte vanningsanlegg fra Vågå. Jorda her er veldig tørkesvak, så det kreves jevnt med vatning, sier Gravvold.

- Og siden den sommeren vi kjøpte anlegget, har det regnet jevnt og trutt hvert år. Så vi har bare brukt det én gang, smiler Engset.

Når hele beitet er ferdig planert, har de lagt til hele 135 daa med nydyrket og lettdrevet beitemark til gårdens areal. 

Gravvold forteller at han er opptatt av god arrondering. Målet er at alle teiger med slåttemark skal ha en god fasong, slik at arbeidet skal gå effektivt. Derfor bruker han mye tid på drenering og utbedring av kantsoner. Han forsøker å sentrere så mye som mulig av jorda nært til fjøset, for å unngå lange transportetapper. 

 Gårdens ressurser

Gården i Bøverdalen har bratte lier med skog og ligger tilknyttet store fjellarealer. Dette ble viktig for valgene videre. Tømmeret fikk de utnyttet til å bygge det store fjøset. Bakkene ga utgangspunkt for å etablere et eget kraftverk som produserer strøm til gården. 

- Vi har et eget AS på kraftverket. Kraftverket betaler fall-leie til gården, og gården betaler for strøm. Slik går det i null, og det er uten at gården måtte ta kostnaden med å bygge det. 

Det er tydelig at Lars Ole Gravvold har forretningsteft. Han ser ikke mørkt på å etablere selskaper, og har utnyttet de ordningene som finnes på en forbilledlig måte. 

Heller ikke valg av kurase er tilfeldig. Angus-kyrne er lette på foten, og er flinke til å finne seg mat. I tillegg får de merpris per kilo kjøtt de leverer, gjennom en egen Angus-avtale hos Nortura. Meny har nemlig gjort det godt med merkevaren "Angusburger". Angus har en helt egen marmorering i kjøttet, som gjør det mørere enn de fleste andre raser.

- De er valgt med tanke på plassen vi bor på. Angusen kommer seg frem over alt og spiser alt mulig, forteller Engset om de forholdsvis små og sorte dyrene. 

Hun mener de nesten kan sammenliknes med geiter, da de klatrer opp bratte fjellsider uten problemer. De har hatt dyr på fjellbeite i fem år, og har bare gode erfaringer.  I år slapp de 90 dyr med stort og smått, og målet er alltid at fjøset skal stå tomt om sommeren.

- Jeg husker jeg var litt skeptisk første året. Kom de til å gå ned i vekt, og kom vi til å miste mange? Jeg husker jeg så for meg å få telefoner fra Valsøyfjord om dyr på avveie, det er ikke langt over her, forteller Engset. 

Men bekymringene ble gjort til skamme. Dyrene holder seg på fjellet, de åpner opp landskapet og etablerer nye stier der det tidligere bare var krattskog. De forteller at enkelte hytteeiere er litt skeptiske, det er tross alt en nokså stor bøling som går til fjells.

- Men vi håper at folk skal se hvor fint det blir, og glede seg over nytteverdien det har. Alternativet er krattskog og lite utsikt. Etter at vi startet med beiting i fjellet, er det registrert en økning i både bær, ryper og insekter i fjellet. Og så blir det jo mat av det. Kjøtt laget på lokale og rene ressurser, med full score på dyrevelferd, sier Engset. 

- Dyrene våre er tamme, så om de blir nærgående er det bare fordi de er selskapssyke, sier hun til de som måtte ferdes i området.

Hun har stor omsorg for dyrene sine, og er stadig på tilsyn gjennom hele sommeren. På sensommeren vandrer flokken over større avstander, og Elisabeth tror de går etter sopp. 

- Kyr er helt ville etter sopp! Det ser jeg når vi går med dem hjemover også, de smetter ut i grøfta hvis det er sopp der. 

Trollheimsporten har skrevet om fjellbeiting i Bøverdalen tidligere, på besøk hos Ole Kristian Sæterbø.

Og hun legger til:

- Vi slipper å bruke penger på ferieturer, når vi bare kan gå opp på fjellet her.

Det neste de håper å få på plass er ei sæter og NoFence-klaver på kyrne, slik at de blir mer stedbundne på fjellet ovenfor gården. Hele familien trives på fjellet og sammen med dyrene, og de tre barna er ofte med. De ser for seg å kunne bruke hestene mer aktivt inn i drifta.

- Målet må være å kunne ri hjemmefra og opp på fjellet for å se til dyrene, sier Elisabeth Engset. Hun har drevet med hester siden barndommen, og eier litt for mange, i følge mannen. 

- Men hest er en flott hobby, så jeg synes det er bra at hun gjør det, poengterer han. Barna har arvet interessen for både hester og kyr, og døtrene er aktivt med på å både ri og kjøre ponnitrav. 

 Den bortkomne kalv

 Så langt har de ikke mistet et eneste dyr, med unntak av da det nesten gikk galt i fjor sommer. Det manglet nemlig en oksekalv, og paret lette i fjellet i over en måned uten hell. Til slutt måtte de gi opp letingen, og kalvens skjebne forble et mysterium. Helt til Elisabeth fikk en melding fra en god nabo, Ann Sæterbø. 

Der stod det: "Jeg har funnet kalven deres". 

Med klump i halsen så de for seg det verste. Men så fulgte bildet av en frisk og fin okse stående til knes i snøen utenfor naboens hytte. Dette var i midten på november, og snøen hadde allerede lagt ei stund. 

- Det var første og forhåpentligvis siste gang vi måtte hente ned dyr med ski og snøscooter, forteller Engset. 

 Oksekalven var i god behold, og hadde knapt tapt seg i forhold til sine venner i fjøset. Det forteller sitt om en rase som er nøysomme og godt egnet i den nordmørske naturen. 

 Maskinlag med naboene

 Med dagens priser på maskiner, har paret valgt en spennende løsning for maskinparken sin. Sammen med naboene Lars Bæverfjord, Arthur Snekvik og Vetle Sæterbø, har Gravvold etablert Bøverdalen Maskinlag AS.

Her kjøper de inn alt av maskiner, og drifter dem innad i selskapet. De tar oppdrag for sine egne gårder, i tillegg til at de tar på seg leiekjøring hos andre. Deretter sender de regning for arbeidet til de respektive gårdene, hvor kostandene for arbeidet og maskinene blir dekket. Slik slipper den enkelte gård finansiere mye kostbart utstyr, som ofte blir stående det meste av året. Det eneste de eier selv, er en gammel Valtra til det daglige arbeidet.

- Slik burde alle gjøre det, mener maskinføreren. 

- Den enkelte gård får en mye bedre likviditet på denne måten. Og vi får til å betale ut lønn til Elisabeth, slik at hun kan konsentrere seg om den daglige drifta og slipper jobb ved siden av. 

- Og så kuttet vi ut rundballer til fordel for plansilo. Nå sparer vi 100 tusen i året bare på plastikk, forteller Gravvold. 

 - Så hva tror dere om framtida for norsk landbruk?

 - Jeg er evig optimist, smiler Engset. 

- Og så tror jeg det er om å gjøre å holde ut, det må skje en endring før eller siden. Da tror jeg det vil bli bra for oss som er igjen, tror hun. 

Gravvold er enig.

- Vi blir nok ikke rike på gårdsdrift. Men vi har det veldig bra, og ville ikke byttet med noen, sier han fornøyd. 

- Vi får en rikdom som ikke kan måles i penger. Barna våre får med seg viktige verdier, de blir jordnære og aktive og lærer mye om livets gang. Det har vi begge vokst opp med, og det ser vi at vi har klart å føre videre. Det er en god følelse når barna trives.

- Og så er jeg skikkelig fornøyd med at vi har klart å bygge opp alt dette fra ingenting. Vi har ikke tatt et eneste mål med matjord, og det kommer jeg til å være stolt av til jeg går i grava, avslutter han.