Jonsvaka skildret folkemusikkens skattkiste i Åsskard kirke

Var stemmeprakt, klang og innlevelse 

Fredag var det klart for Jonsvaka i Åsskard kirke. For mange er dette et høydepunkt i kirkelige konserter i vårt distrikt. Og folk som kom og hørte på, fikk en flott innføring i folkemusikkens skattkiste. Kisten ble åpnet ved at kåsør Bernt Bøe, sammen med fløytist Tove Elin Strand, folkesanger Runa Kvalsund og Prosjekt 17, skildrer hvordan toner i gammel kirkehistorie blir utsmykket, hvordan gamle salmer havnet i salmestrid, om sangkildene og om de som samlet toneskattene, om musikktyper og sangteknikk. 

Eksempelvis sang Bernt et utdrag fra salmer slik de en gang ble fremført, og Prosjekt 17 fremførte de samme utdragene slik de fremtoner i dag. Stor forskjell. Runa er utdannet folkesanger og fremførte salmer, viser og kringelhauk på ekte gammelt vis, noe som preget konserten. 

Salmestrid på attenhundretallet 

I hine hårde dager utsmykket og dekorerte man salmetonene med «krullinger», på lik linje med akantus i treskjæring, brodering, rosemaling osv. Hver gård hadde ulike tonevarianter. Dermed ble det kaos i kirkesangen og ingen sang samme melodi. På attenhundretallet oppstod det derfor salmestrid. Prester og «lærde» ville ha noterett, «korrekt» salmesang, men folk strittet imot dette, slik som i Aure. Men hver for seg var folketonene vakre, noe som folketonesamlere som Kristian Halse og Edvard Bræin bevarte i sine noteskrifter. Mange sangkilder ble nevnt i kåseriet. Det være seg Magnhild Almhjell fra Tingvoll, Hallvard Nordheim fra Tustna, Christen Bruseth fra Stangvik. Gjendine Slålien sang «Gjendines Bånlåt» til Runa og hennes treårige datter, som for øvrig Edvard Grieg skrev ned etter Gjendine. Også Randi Vetleseter Bøes olde- og bestefar var kjenninger av Gjendine. og nettopp «Gjendines Baadnlaat» ble vart og fint fremført av Runa. 

Tilbake til salmestriden. Kantor Lars Roverud som var kantor og med statsstipend, og som instruerte lærere og kirkesangere, skildrer fra tidlig attenhundretallet; «De fleste synge Kirkemelodierne efter deres egen Smag, d.e. med Alskens Tremulanter, og jo høiere og stærkere de kunde skraale, desto bedre!». 

På den tiden var tempoet på salmesangene treigt og hadde mange vers. Fra en begravelse i Telemark ble det kommentert; «En af de dræbende kjedsommelige Melodier i Salmebogen – der varede i tre fjerdedels Time!». Presten Nicolai Wergeland, far til Henrik, meddelte i frustrasjon; «Én varierer Melodien så konstig paa sin Maade, at man ikke kjender den igjen. Én radbrækker den saa falskeligen, at det gaar til Marv og Been!». 

Om kirkesangen i Åfjord i Trøndelag skriver Ole Vig til sin studiekamerat fra Klæbu Seminar, Kirkesanger Christen Bruseth i Stangvik; «Den er så overordentlig daarlig, at jeg næsten uden Overdrivelse tør paastaae, at alle Toner i den kromatiske Skala høres samtidig. Jeg skulle meget vel være i Uvished om naar et nyt Vers begynder, hvis ikke Klokkeren med sin Kjæmperøst lod sig høre som et mægtigt Tordenskrald, hvis Ekko ryster Kirkens Mure!». 

Fra Aure i attenførti-åra. Presten Peter Buschmann fra Aure var foregangsmann for noterett salmesang og holdt kurs for kirkesangere, der det var instruktører fra Trondhjem og Molde. Fra Stangvik deltok i attentrettisju Christen Bruseth og Peder Kvande (Hougen). Mange ville synge som før. Det ble protestaksjoner og presten Buschmann forteller at under en salme i Aure i attenførtien «begyndte en stor Deel baade gamle og unge af mandlige Tilhørere med den mest uforskammede Skjænden og Trampen at løbe du af Kirken» - og ved et senere tilfelle; «Noget efter at Salmen var begynt, istemte en Flok nedenfor Korsgangen en afvigende Melodi i en saa dissonerende Tone at den best indøvede Syngemester neppe kunde gjøre dem efter».

 Som man fikk høre i kåseriet var det ikke bare-bare å bli kvitt krusedullene og utbroderingene i datidens salmesang. Etter kåseriet og før vi ble inviterte til kaffestund før selve konserten, fikk vi bli med på «Grautmarsj fra Todalen», fremført av Prosjekt 17. 

Bernt fikk en gave fra Stangvik sokneråd 

Som en overraskelse fikk Bernt overrakt en gave fra Stangvik menighetsråd. Dette for det gode arbeidet han gjennom sitt virke som organist i Stangvik kirke, har utført i så mange år. Han har vært organist siden midten av syttitallet, og i Stangvik siden 1998. Det ble sagt; «Vi kjenner deg som en svært dyktig organist. Du er tydelig og godt forberedt i ditt virke, slik at vi som forsangere føler oss trygge på ditt budskap. Du sender oss lydfiler og tekster, der vi bør være ekstra forberedt. Du sjøl tar egne grep for å få bedre klang i salmetonene, noe som gir oss forsangere og kirkelyden ekstra gode musikalske opplevinger. 

Du har gjennom dine utallige konserter, både i Stangvik, men også i de andre kirkene i Surnadal gitt oss store musikalske opplevelser, ikke minst fordi du drar veksel på dine mange store bekjentskaper med særdeles dyktige musikere, ikke bare i nærområdene, men også i hele Nordmøre og fra Trøndelagsdistriktene. Her har du også har benyttet koristene i Åsskard Kirkekor, Bøfjord Mannskor, og nå Prosjekt 17, samt solister sammen med disse. Du har altså arrangert Jonsvaka i over 40 år, noe det står respekt av. 

Du er kunnskapsrik og nysgjerrig på nye oppgaver, noe du har vist gjennom ditt forfatterskap, og utallige kåserier, samt ditt virke som museumsforegangsmann, og du hviler definitivt ikke på dine laurbær. Egentlig så var det meningen at du skulle få denne gaven på Pinsegudstjenesten i Stangvik, men dessverre var det for lang postgang på gaven, og da valgte vi å gi den til deg i kveld i stedet. Vel fortjent Bernt, og tusen takk fra oss i Stangvik sokneråd». 

Etter kaffestunden var det klar for årets Jonsvaka 

Konserten startet ved at Runa fremførte en folketone av Ingeborg Solem – «Våt Jonsok». Etterpå fikk vi høre «Den lyse dag forgangen er». En folketone fra Surnadal etter Marit S. Glærem. Til slutt «Eg veit i himmerik ei borg» - en folketone fra Tustna. Etter allsang fortsetter Runa med sanger og viser etter Magnhild Almhjell fra Åkerfallet i Hafstadbygda ikke langt fra Havdal hvor hun hadde sine aner fra i Tingvoll. Vi fikk blant annet høre kringelhauking, ikke dagligdags i disse tider, men fra min tid på Tingvoll gymnas, hvor jeg hadde Dordi Bergheim som sanglærer, fikk jeg introdusert kringelhauking. Ellers kan jeg fortelle om Dordi, at hun var flink til å dramatisere sangen. En sangtime stod vi ytterst på kirkevorren ved gamle Tingvoll kirke og sang «Ut mot havet». Og nettopp Dordi hadde flott samarbeid med Edvard Bræin som samlet mange folketoner på Nordmøre. P17 fremførte «Juleverset» fra Stangvik, med sats etter Edvard Bræin. Fra Hodalen fikk vi høre «Himlen blåner for vårt øye» og fra Kvæfjord «Den ljuse Dag forgangen er» med tekst av gode Petter Dass.

Runa fremførte skillingsvisen «Fenstadvisa» - om Jens Amundsen Fenstad fra Statsbygd, som ble dømt til døden for falskmynteri, skrevet av ham selv. Etter ny allsang, fikk vi høre «Kyrie eleison, Kriste eleison» og den fine «Where You There» – en spiritual, fint fremført av P17. Runa avsluttet med «Den vedmodigaste valsen» etter John Røen, «Som sig en Fader forbarmer» i tradisjon etter Christen Bruseth, en vakker salme som ble utrolig fint fremført, og til slutt «Nu skilles vi» fra Meldal etter Anders Resell. Runa høstet velfortjent stor applaus for sin sang denne vindfulle senfredagskvelden. 

Jonsvaka ble så avsluttet med en folketonemesse over salmer og slåtter fra Todalen for kor, fløyte og piano. Bernt har her laget enkle korparti som P17 synger med folketoner etter Tomina Husby, Ane Husby og Hallvard Ørsal som tonefølge, med fløytisten Tove Elin Strand. Litt dans ble også innlagt under lovsangen «Gloria». Etter en varm velfortjent applaus fikk vi et flott ekstranummer. De flotte folketonene bredte seg varmt inn i våre hjerter, fløy videre ut i den sterke kulingen som kom inn Åsskardfjorden, videre inn Belamyrene, for så å danse ut i den store verden. En ny berikelse for sjel og sinn. 

Takk for fine opplevelser!