Kvinnedag fra norsk og ukrainsk perspektiv

-Her blir det noe til for hodet, noe for hjertet og noe for magen, sa programleder Lilly Gunn Nyheim da Surnadal Ap, Surnadal SV og folkeuniversitetet arrangerte også i år markering av 8. mars på Frivilligsentralen. Kvelden var på tradisjonelt vis preget av appeller, taler, kaffe, kaker og musikkinnslag. Kveldens hovedtaler snakket om likestillingskamp og 8. mars-feiring i hjemlandet Ukraina.

Dagens musikkinnslag var ved Karstein Mauset, som starte programmet med sangen "Venne" med tekst fra Ingeborg Solem. Deretter var det klart for Hyldbakk-diktet «Kjønnslikestiling» med tonefølge.

Neste ute var Inger Johanne Iversen.

-Vi må engasjere oss for mennesker som sliter mer enn oss, sa Iversen i sin appell, og viste til Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove.

Iversen tok også opp temaer som samtykkelov, psykisk helse og -behandling samt presset på helsearbeidere.

- Jenter vil og jenter kan, konkluderte Iversen

Fra Ukrainsk perspektiv

Alona Vlasova var dagens hovedtaler. Hun snakket om likestilling i hjemlandet.

-Kvinner i Ukraina må ta seg av majoriteten av husarbeidet, sa Alona. I Ukraina er det jevnt over mer tradisjonell kjønnsfordeling i hjemmet.

Vlasova kom til Norge sammen med mann og to barn i april i fjor. De kom først til Råde, før turen gikk til en liten bygd i Nord-Norge. Etter hvert fikk de komme til Surnadal.

I dag har Alona jobb som morsmålslærer på Surnadal Barne- og ungdomsskule.

I talen sin snakket hun om likestilling i hjemlandet, men hun fortalte også sin sterke historie fra krigsutbruddet.

Se Alonas tale i sin helhet nederst i saken.

Etter kaffe og kaker var det Else Brandvoll Andresen sin tur til å holde appell.

Hun tok blant annet for seg seksuell trakassering, blant annet i forsvaret. Også kvinners forhold til utseende er et tema hun er opptatt av. Voksne kvinner bør få unge jenter til å forstå at det er ikke utseende som er det viktigste. Det er trist at unge jenter går rundt og tror at de ikke er bra nok, mente Andresen.

-Kvinner bør framsnakke andre kvinner. At kvinner er kvinner verst, bør vi være ferdig med.

Alonas 8. mars-tale i norsk oversettelse:

God kveld alle sammen. Jeg heter Alona Vlasova. Jeg kom til Norge i april på grunn av krigen. Jeg er veldig glad for å være her. Takk for invitasjonen. Jeg vil dele litt informasjon om Ukraina og mine erfaringer. Jeg er veldig bekymret.

Kvinners rettigheter i Ukraina

Kvinner har like rettigheter som menn etter loven på økonomisk, kulturelt og sosialt område, så vel som i familien. Loven gir garantier om likestilling. I tillegg har Ukraina signert internasjonale avtaler om kjønnslikestilling i praksis.

På papiret har vi like retter, men i praksis finnes en del utfordringer. En av dem er lønn. Ukrainske kvinner tjener i gjennomsnitt 23% mindre enn menn.

I tillegg faller det meste av husarbeidet på kvinner. I Ukrainia er det ofte akseptert at kjøkkenet er kvinnens domene.

For eksempel viser undersøkelser at kvinner bruker 29 timer per uke på husarbeid, mens menn bruker bare 15.

En annen indikator som er like viktig er tiden foreldrene bruker sammen med barna: Kvinner bruker 49 timer per uke, mens menn bruker 22 timer per uke.

Jeg ser at i Norge er det bedre fordeling på dette området. Menn tar mer ansvar for husarbeid og barn. I Ukraina er kjønnsinndelingen mer tradisjonell. Men fra og med min generasjon begynner denne ulikheten å utjevne seg. Kvinner er mer selvstendige. De vil ikke lenger begrense tilværelsen til barn og husarbeid.

Det finnes mange familier med klassiske og tradisjonelt syn, og mange kvinner velger familien først. Og dersom finansielle situasjonen i familien tilsier dette, kan hun selv velge å vie seg til familien, om det er det hun vil.

I Ukraina kan man få opptil tre års svangerskapspermisjon, og det er ingen som ser ned på kvinner som velger familien framfor arbeid. Vi vet hvor vanskelig det valget kan være, ikke sant?

Det viktigste problemet er imidlertid vold. To av tre kvinner har opplevd psykisk, fysisk vold eller seksuelle overgrep.

Dessverre er det slik. Derfor er det veldig viktig å sette søkelyset på og snakke om dette.

Presidentfruen, Elena Zelenskaya, har jobbet konstant med holdningsarbeid for kvinners rettigheter og likestilling. Hun setter stadig søkelyset på vold i hjemmet. Under Russlands invasjon ble dette annerledes. Ukrainerne lever og arbeider nå under forhold preget av Russland. Men å måtte konfrontere russisk terror er likevel ingen unnskyldning for å ikke jobbe med ikke-militær voldsutøvelse, vold som ikke kommer i form av bomber, men i privatlivet. Nå vet hele landet hvor skremmende og vondt det er å bli utsatt for angrep, og vi kan forstå ofrene for vold i hjemmet enda bedre.

Dette er kanskje det som er mest urettferdig! Men Ukraina beveger seg med stø kurs mot resten av Europa. Hun er klar til å forbedre seg og beskytte kvinners rettigheter.

Jeg tror at vi etter krigen vil oppnå fullstendig likestilling! Ikke bare på papiret, men også i praksis.

Den internasjonale kvinnedagen

Fra begynnelsen av 1800-tallet oppstod protester fant sted i forskjellige land i verden. Dette var grunnlaget for kvinnedagen 8. mars. På denne dagen i 1857, demonstrerte fabrikkarbeidere i New York for kvinners rettigheter. De krevde lik betaling som menn og kortere arbeidstid. Aktivistene prøvde bevisstgjøre samfunnet om utdannelse og bedre kår i arbeidslivet.

I Ukraina feirer vi fremdeles denne dagen, det er en statlig fridag. Men nå i det moderne Ukraina er det redusert til å gi gaver og til kamp for kvinners rettigheter.

I Ukraina får kvinner mye oppmerksomhet på denne dagen fremdeles. Hver kvinne føler seg spesiell. Blomster er den mest brukte gaven, men barn på barnehagen lager gaver til bestemødre og mødre. På skolen gratulerer guttene jentene. Ektemenn gir blomster til koner, søstre og mødre. Blomsten er et enkelt symbol på fred og solidaritet. Selv om du ikke har en mann i familien, kan du være sikker på å få gratulasjoner på jobben. I den senere tid har en ny tradisjon kommet - menn kjøper blomster og gir til kvinner på gaten. Da vil selv fremmede gratulere deg. Du må være forberedt på å smile mer enn en gang om du kommer til Ukraina på 8. mars!

For nøyaktig ett år siden endte jeg opp i okkupasjonen i Mariupol. Jeg var alene med barna og moren min. På 8. mars var det ikke noe strøm, ikke noe gass, ikke vann og ingen kommunikasjon i hele byen. Vi var isolert fra hele verden og fullstendig omringen av det russiske militære. Alle butikker var stengt. Byen på nesten i en halv million mennesker, kollapset mer og mer for hver dag.

Folk måtte passe seg for bomber 24 timer i døgnet, og på samme tide lete etter mat og vann. Det var den vanskeligste og mørkeste tiden i mitt liv. Alle prøvde bare å overleve. Alle kjempet for livet sitt. Om du noen gang har sett en film om apokalypse, kan du se for deg hvordan byen så ut da. Mørk, skitten og med vettskremte og sultne mennesker.

Den dagen måtte jeg forlate min bestemor. Vi delt den maten vi hadde. Siden det ikke var noe forbindelse kunne vi ikke ringe til henne. Vi levde ikke langt fra hverandre, men det var risikabelt å bevege seg ute på gaten. Da jeg kom hjem, møtte jeg en mann på gaten som jeg aldri hadde sett før. Og vet dere hva, han ga meg en vakker rød langstilket rose. Kan du tenke deg det? Det var kaos over alt, byen var bombet, og han smilte og gav meg en blomst og gratulerte meg med kvinnedagen. Mennene våre var, selv i krigen, bevist på å gi kvinner oppmerksomhet på kvinnedagen.

Ukraina nå

I dag kjemper hver person, hver by og hver bygd i Ukraina for retten til å leve. Vi kjemper for noe som er verdifullt for millioner av mennesker på alle kontinenter - for et fredelig land og en fremtid. Vi, og livet, vil alltid vinne over døden, fred vil alltid vinne over krig. Vi ukrainere er ulike, men det som forener oss er kampen for fred. For global fred, for retten til å være den du er og forsvare deg og hjemmet ditt hvor enn du er.

Ukraina fikk sin uavhengighet i 1991, men nå må vi igjen kjempe for den! Vi har vår egen kultur, vårt eget språk og våre egne tradisjoner. Men ikke alle liker det. Vi vil ikke ha krig, vi vil ikke være under fremmed okkupasjon, vi vil leve fredelig i vårt land og gjøre ting på vår måte.

Russland bruker mer enn hundre billioner dollar hvert år på krigen mot Ukraina. De kunne investert disse pengene i sin egen utvikling. Men de vil ikke bygge opp, de vil ta vekk og ødelegge andre.

Min historie

Jeg tror på seier for Ukraina i denne krigen! Fordi det er seier for godhet og rettferdighet. Jeg tror på at mennesker vil returnere til hjemmene sine. Vi vil bygge alt opp på nytt.

Men: vi kan ikke få tilbake de som døde. Vi kan ikke viske denne redselen fra minnet!

Etter krigen vil Ukraina har mye arbeid foran seg. Tusenvis av bygningen må bygges opp igjen eller repareres. Landets økonomi er nesten ødelagt. Denne krigen drar oss ut i stagnasjon. Men sammen skal vi komme ut fra den!

For meg, er det et stort problem. Som jeg sa, så bodde jeg i Mariupol. Byen min er fremdeles under okkupasjon. Mer enn 95 prosent av alle bygninger er ødelagt. Ansiktet til min barndomsby er ødelagt. Jeg savner hjemmet mitt, jeg savner det hver dag. Men jeg vet at vi trolig ikke kan leve der. Jeg er ikke klar til å ta med barna mine dit. På et mirakuløst vist overlevde vi, men vi ville bli påmint om de forferdelige dagene.

Vi gjemte oss i leiligheten vår. Det var det eneste trygge stedet, vi sov på gulvet i et rom uten vinduer. En bombe falt ved huset vårt og alle vinduene og golvene fløy ut på grunn av sjokkbøgen. Da tok jeg med noen ting, barna mine og to de to kattene og vi flyktet til søsteren min. Men etter to timer skjedde det samme igjen. Med den en hånden holdt jeg sønnen min, han var ett og et halvt år. Og i den andre hånden holdt jeg datteren min. Den eneste utveien vår var en fluktrute gjennom byen på 9 km til kjellerne til søskenbarnet mitt. Bare i kjelleren kunne vi overleve. Det var ikke trygt å være i hus eller leiligheter. Det var en veldig vanskelig avgjørelse. Jeg visste at flukten gjennom byen kunne bli vår siste. I det øyeblikket begynte datteren min, som da var fem år, å gråte. Hun sa -Mamma jeg jeg vil leve! Mamma, jeg vil ikke dø! Jeg elsker livet, jeg er så redd. Jeg ble så berørt av disse ordene. Jeg lovet meg selv at jeg skulle ta mine barn ut av dette helvetet, koste hva det koste ville.

Jeg var redd for virkningene situasjonen kunne ha på familien min. Under krigen fikk jeg problemer med å snakke, på grunn av stress begynte jeg å stamme, noe jeg slet med helt til jeg kom hit. Jeg er redd får at jeg vil begynne igjen etter at jeg returnerer.

Derfor er jeg ikke klar til å returnere til hjembyen min. Det vil ta mange år å gjenoppbygge den. Jeg ønsker en bedre framtid for barna mine.

Vi hadde stabilitet, en leilighet, min mann hadde en veldig god jobb. Vi hadde planer og drømmer. Nå har vi bare oss selv. Vi skal gjøre vårt beste og bygge en verdifull framtid!

Jeg har to drømmer. Den ene er, selvsagt, at krigen skal være over. Den andre er å finne en plass i denne verden. En plass hvor familien kan ha et hjem. En plass hvor vi kan være lykkelig igjen.

Jeg vil takke Norge og alle nordmenn. Jeg takker dere for den medfølelse, hjelp og støtte dere har gitt. Det er uvurderlig! Nordmenn er et uvanlig snilt folkeferd, med store hjerter. Vi vil aldri glemme dette!