Fra Ukraina til Surnadal

Vinduet var åpent, og hun våknet klokken seks av bombingen. Hun slo på fjernsynet, og hørte at det var krig. Olena tok med dattera på ni til skolen, og fikk mer informasjon der. Det var siste gang Arina var sammen med sine skolekamerater i Ukraina.

Reisen til et nytt land

Dette blir fortalt hjemme hos Augute og Bjarte Morten Røen i Surnadal da Trollheimsporten besøkte de sist lørdag hvor Augute´s kusine Olena Nurkhametova og hennes datter Arina på 10 år forteller sin historie.

Olena er fødd i Litauen, men flyttet til Ukraina da hun var fem år. Da krigen startet bodde de to i Kremenchuk, midt i landet.

Etter fire måneder i krig, reiste de 28 timer med buss til Warszawa, og derfra med fly til Oslo før de landet på Værnes hvor de ble hentet av Augute og Bjarte.

En veldig trist dag

Olena forteller at det var fullt av fly i lufta, og ikke visste de om det var russiske eller ukrainske fly.

Arina husker godt dagen krigen brøt ut i Kremenchuk. Mamma sa bevisst ikke noe om krigen, men lot de på skolen fortelle hva som holdt på å skje.

Tiåringen husker godt da rektor fortalte at krigen har startet og at de måtte dra hjem.

Å reise fra skolekameratene sine på denne måten var veldig, veldig trist.

Tapper

Tross tragiske omstendigheter, prøver Olena å tenke på det gode, og latteren sitter løst.

Den tapre kvinnen sier noe på russisk og ler, og kusine Augute - som hjelper til med språket under intervjuet– ler med og forklarer Trollheimsportens utsendte på norsk hva Olena sa:

-Denne dagen visste vi ikke at det fantes et land som heter Norge.

Samlet familien

I Ukraina samlet familien seg i huset til Olena. I tillegg til Arina har Olena en datter på 26 år og en sønn på 22.

Sønnen bor i Kremenchuk ikke langt fra mammas hus. Olena forklarer at han er agronom og driver gård hvor han dyrker mais, solsikker og hvete. Hun forteller videre at det er veldig viktig at agronomene ikke er i krigen, men at de som kan med såing og høsting arbeider som før, slik at det blir dyrket mat for å forsyne landet og å få penger inn til landet ved å selge mat.

Eldstedattera bodde i Kiev da krigen brøt ut, men reiste så hjem til mamma. Først med undergrunnsbane, men så ble det en stopp. Etter to dager på en stasjon fant Olena en dame som kunne kjøre henne resten av veien.

Hjemmeskole

Arina gikk på skolen bare ett år før koronanedstenging, og da det ble krig måtte de fortsette med hjemmeskole.

-Men da det var luftalarm, måtte de slå av alt, forklarer tiåringen. Da måtte de slå av PC og gå i kjelleren.

Etter hvert fikk de høre at det er farlig å være i kjelleren om huset skulle rase, så de måtte heller oppholde seg mellom bæreveggene.

Jenta snakker om at hun så fly og raketter, og at de var veldig lavt og nærme husene.

Hjalp hverandre

Første dagen med krig, handlet Olena inn masse matvarer med lang holdbarhet. I tillegg er hun selvforsynt med grønnsaker og har alltid et lager av konserverte grønnsaker. Så mat var det heldigvis nok av.

Til mars var det bare familien som var hjemme hos Olena.

Kharkov ble veldig bombadert, og innbyggere derfra flyktet. Det var mange som tok en stopp hos Olena hvor de fikk spise og dusje.

-Hun tok imot veldig mange. På det meste var det 8-9 flyktninger som bodde der, forklarer Augute.

-Det var panikk i hele landet.

Arbeidslivet i Ukraina

Olena forteller om livet før krigen. Hun var hjemmeværende en god stund. Selv om hun er fagarbeider innen å sy klær, fikk hun seg ikke jobb. Hun fikk høre at hun var for gammel.

-Når man er 40 år, har man ikke sjanse på jobb, forklarer Augute.

Da det viste seg å bli veldig vanskelig å få seg jobb, bestemte hun seg for å ta saken i egne hender, og startet opp en blomsterbutikk ikke langt hjemmefra.

Før koronaen hadde hun to butikker, en i hjembyen og en i en annen by, men måtte dessverre stenge den ene da pandemien satte en stopper for å drive begge to.

Olena har tatt kurs innen blomster, og er veldig glad i å sette opp buketter til kundene sine. Hun fikk bestillinger fra ulike land som Polen, Hviterussland og Russland, fra mennesker som ville gi blomster til noen i byen hennes.

Butikken i hjembyen var nærme hjemmet, og hun fortsatte å holde butikken åpen selv om det ble krig. Hennes eldste datter startet å jobbe i butikken da hun flyttet hjem til mamma.

Olena forklarer at i deres kultur er det veldig viktig med blomster, og forteller om soldater som kjøpte blomster til kvinnene som ventet hjemme.

Ønsker trygg oppvekst

De bodde i krigen i fire måneder, før de reiste fra Ukraina.

Olena forteller at hun stresset så mye i Ukraina, og var veldig mye redd og følte seg utrygg.

De to andre barna er voksne, og takler livet i Kremenchuk greit. Sønnen driver fortsatt jordbruket sitt, og dattera har tatt over blomsterbutikken til mamma.

Olena ønsker en tryggere barndom til minstejenta, og valgte derfor å reise til kusina i Norge.

Kusinene har ikke møttes på 15 år. Da var ikke Arina født. Nå møttes de alle da Augute og Bjarte hentet dem på Værnes i juni.

Skolen i Norge

-Allerede dagen etter de kom hit, besøkte vi både skolen til Arina og voksenopplæringa, forklarer Augute, og fortsetter:

-Arina ble forelsket i skolen med én gang, og spurte masse om å få på skolen før hun startet etter sommerferien.

Mamma forklarer at Arina skulle gått i fjerde klasse i Ukraina nå. Her går hun i femte. Dermed er fjerdetrinnspensumet hoppet over, og Arina synes det er vanskelig å henge med i matematikk.

Morsomste faget er kunst, men hun går glipp av litt kunst på grunn av norsktimer.

-Hun får 100 av 100 poeng på norskprøver, smiler en stolt mamma.

Arina har fått kamerater på skolen her, og besøker gjerne mamma - som går på norskopplæringen like ved - i langfriminuttet. Det er godt å ha mamma så nærme.

Veldig førnøyd med skolen

Olena forteller at hun er veldig fornøyd med skolen. Hun setter pris på at hvis noen har problemer, er det mennesker der som hjelper til.

Hun forklarer videre at det er mange elever der fra mange land, og at det er hele fire klasser med bare ukrainere.

Det er bare to arbeidere der som snakker russisk, men elevene får alltid hjelp. Olena føler at de er veldig heldige med de russisksnakkende damene som jobber der, og er veldig glad for at de ikke trenger tolk og slipper dermed ventetid.

Olena forteller at hun skal starte på praksis på Sunndalsøra om tre dager, der hun skal jobbe i en blomsterbutikk to ganger i uka, og håper hun får lære mye språk gjennom jobben der.

-Hun gleder seg veldig mye. Dette er hennes arbeid gjennom mange år, smiler Augute.

Ønsker å besøke familien hjemme

-Det er trygt her, og det er ingen alarmer om natten.

Hun prøver å tenke positivt.

Hun ønsker å besøke foreldrene sine og barna sine i Ukraina, men kan ikke gjøre det da det kan være fare for at hun ikke får ut av Ukraina igjen.

Olena forteller at de i hjemlandet er uten strøm nå, da agregatet akkurat har gått i stykker hjemme, noe som betyr at de har strøm bare noen timer om gangen.

Av denne grunn kan de ikke snakkes så ofte hverken over nett eller telefon.

Foreldrene til Olena bor også i samme by, og hun snakker med dem når de har strøm.

Veien videre

Olena vet bare at hun skal gå et halvt år på integreringsprogram fra hun startet i august. Hun vet ikke hvordan det blir videre.

Noen flytter nok tilbake, mens andre blir.

Olena tenker å bli her i Norge. Hun tenker på fremtiden til Arina.

-Det er ikke trygt å komme tilbake til Ukraina. Vi vet ikke når det vil starte igjen om det blir fred. Så jeg bestemmer at vi blir her vi to, sier Olena.

-De er ikke alene, de har familie i Norge, bekrefter Augute.

Trives veldig godt i bygda

Først flyttet Arina og Olena inn hos familien til Augute. Olena er blitt veldig glad i bygda, både menneskene og naturen.

Nå har de fått seg leilighet hos noen venner av Augute og Bjarte, ikke langt fra dem. Der trives de kjempegodt, og er veldig fornøyd med huseierne.

Hun håper å få fortsette å bo i Surnadal, men er da avhengig av å få seg jobb i bygda.

-Jeg skal aldri bo i storby igjen, smiler Olena.

Mange nye opplevelser

I fritiden tenker hun først å fremst på å lære språket, og hun er på treningsstudio og svømming. Arina er også veldig glad i svømming, og hun står på ventelista til kunstlinjen på kulturskolen.

Olena er veldig glad i turer i naturen hvor hun tar masse bilder, og på torsdag forrige uke gikk drømmen om å se nordlyset i oppfyllelse.

Hun har opplevd mye det knappe halvåret de har bodd her. I tillegg til nordlyset, nevner hun både saueleting, fisketur, og hytteturer på fjellet og ved sjøen. Bjarte smiler bredt:

- Første gang hun fisket, tok hun storsei på 4,5-5 kg i Surnadalsfjorden.

Nå venter hun på skitur, og ser frem til å se julen i Norge og 17.-mai hvor hun gleder seg til å se flere ulike bunader.

Vinter, ski og julemat

Olena liker vinter, men trenger tid til å bli vant til vinteren i Norge.

-Hun gleder seg til vi skal gå på ski, ler Augute. –Arina har ikke gått på ski før, det blir første gang.

6. januar feirer de jul, men nå skal de feire jul to ganger, ler Augute. –Julaften og nyttårsaften skal de være her. Da får de smake sin første norske julemat.

Takknemlig

Det er ikke lett å ta med seg mye når man kommer flyttende på denne måten, og Olena takker kommunen som har hjulpet til med klær til Arina.

-Jeg vil takke veldig mye menneskene her for at de er så åpne og hjelpsomme. Og så er de veldig interessert i hvordan vi har det.

Hun liker også veldig godt at hun føler at det ikke er lov å stresse i Norge.

-Alle sier «No stress», smiler Augute.

Olena føler det er en trygg plass å bo her, og at det i tillegg er kjemperolig. Det er litt forskjellig med kulturen. I Ukraina må man bli best av de beste, her føler hun alle har samme mulighet til livet, at man ikke trenger å konkurrere.

-Samme som å være for gammel - ferdig, forklarer Augute. –Men hun føler seg ikke for gammel her i Norge.

Så ler de godt begge to.

-Her har du rett til å få jobb samme hvor gammel du er og hvilken utdanning du har, legger Olena til.

Imøtekommende sambygdinger

Olena snakker ukrainsk og russisk, litt litauisk og nå litt norsk. Men det er ikke bare alfabetet og språket som er nytt når man kommer flyttende til et nytt land. Noe hun har lagt godt merke til er de smilene menneskene som bor her.

Hun skryter av at alle her - om hun kjenner dem eller ikke - smiler til henne. Og at hun derfor får en følelse av at alle kjenner henne.

-Ja, det reagerte jeg også på da jeg kom hit, føyer Augute til, som selv har kommet flyttende til Rindal fra Litauen. –Alle smilte, og jeg tenkte at de har jeg sikkert møtt før, men hvor?, ler Augute.

Jeg føler meg veldig komfortabel når alle smiler, fortsetter Olena. –Men nå smiler jeg først, ler hun.

-Det første du får er øyekontakt, så et smil. Da føler jeg ikke stress, og jeg føler meg velkommen.

-Tusen takk, vi har det veldig bra nå, sier en svært takknemlig og modig dame.

-Jeg har det best, smiler Arina lurt.