Minneord Ole Kristen Skuggevik og dugnad for Sjømannsmisjonen

Min bror, Ole Kristen Skuggevik, ble født på ¨Sankta Sunnivas dag» – 8.juli 1936 i Oppigard Glærum i Surnadal, og han døde søndag 18.januar 2026 på sykehuset på Hjelset ved Molde.

Ole gikk til sjøs 14 år gammel, med skoleskipet Sørlandet på sommertokt, og så var det rett på langfart med Fred Olsens fly til Southampton. Ole ble en historisk person, for han ble den siste sjømann i en 1000-årig sjømannshistorie i familien på Skuggevik ved Tvedestrandsfjorden, og han ble den nest siste sjømann på langfart fra Surnadal, der Odd Garte (Hølluinn), som nettopp flyttet fra Surnadal til sin datter i Trondheim, nok er den siste. – Ole ble også en av dem fra den store flokken erfarne sjøfolk som gjorde det mulig for Olje-Norge å bemanne installasjonene i Nordsjøen. Godt utdannede sjømenn fra Philippinene tok stort sett over den norske handelsflåten – da dette skjedde. Ole deltok først som «roughneck» på oljeletingsplattform og avsluttet som dekkssjef på Gullfaks A. Uten disse erfarne sjøfolkene som kjente Havets åndedrett, ville vi ikke hatt mulighet for å bygge ut oljeproduksjonen i Nordsjøen.

Da Ole giftet seg med Olga, som aldri før hadde vært på havet eller i utlandet, tok han henne med seg til sjøs. Men, det skal jeg fortelle mer om i Øye kirke på lørdag, for der kommer Sjømannsmisjonen på banen i en dramatisk situasjon.

Da Ole døde, gikk det en stor og tjukk historiebok inn i krematorieovnen. Dessverre ble han ikke intervjuet av noen forfatter. Han var en forteller av Guds nåde, som kunne fjetre sitt publikum når han fortalte oss om et for oss fryktinngydende og skremmende liv på hav og i havner. – Jeg spurte ham en gang om hva som hadde vært det største og flotteste han hadde opplevd som sjømann. – Jo, sa han, det var å stå til rors alene om natten – under stjernehimmelen i Det indiske hav…

To ganger forsvant Ole for meg. Første gang var jeg 6 år, og plutselig ble han borte, og jeg så ham ikke igjen før etter flere år – da jeg våknet en sommermorgen av at folk ropte: «Hainn Ole e komminn! Hainn Ole e komminn!»

Han var kommet med nattbussen fra Trondheim, og etter å ha satt koffertene med gaver inn i gangen, mens alle sov, hadde han gått ut i Neråbekken og kasta neråbekkvatn på seg og over seg og inn i seg – etter flere år på Østen-fart med dårlig vann. Så stod han der i gangen og delte ut gaver – kongeblått silkekjolestoff til meg – lyseblå silke med store, røde roser til mor – og enda sa han at han hadde hatt to kofferter til – men som var blitt stjålet fra ham på jernbanestasjonen i London. Han hadde bare snudd seg bort et øyeblikk, og vekk var de… Det gjorde veldig inntrykk på meg, at slikt gikk an.

Neste gangen vi traff hverandre kjente han meg ikke igjen. Da var jeg 12 år og kom bortover kaia i Kristiansund sammen med Anna Trø’n, for vi visste han kom med Hurtigruten, - «E koinn ‘kje forstå ka slags kvinnfolk så kom der ehop me’ na’ Anna,» sa han etterpå.

Andre gangen Ole forsvant for meg var nå i januar 2026. Jeg var i Las Palmas, og jeg hørte at han var havnet på sykehuset på Molde. Jeg ringte og spurte: - Skal jeg komme hjem? Jeg hørte et ynkelig «ja» – som var helt ulikt ham. Jeg fikk tak i billett til direkteflyet til Molde fire dager senere – men etter to dager var han død – og før flyet mitt gikk, var han kjørt direkte til krematoriet i Kristiansund – og det ble hverken bisettelse eller minnestund – og etter 4 måneder ble hans urne satt ned i graven til hans kone Olga – ved Jevnaker kirke - og dit er det 50 mil for slekt og venner her på Nordmøre…. Jeg skal ikke her komme inn på hvorfor det ble slik, men jeg anbefaler ingen å gjøre det sånn, for man får ikke avsluttet samlivet med nære slektninger og venner når man gjør det slik. Tiden går og tiden går, uten noen egentlig avslutning av det kapitlet et menneskeliv er.

DERFOR – sa jeg til meg selv: Han skal ikke slippe unna så lett denne gangen – med bare å forsvinne! Jeg planla derfor en «Minnekonsert-gudstjeneste» –som også skulle være en «Dugnad for Sjømannsmisjonen» i Øye kirke, der han i sin tid ble døpt – men ikke konfirmert. Datoene for dette ble flyttet frem og tilbake – for som prost Vidar sa:  «Det er ikke så lett å samle korpset!»

«Korpset» samler seg nå – lørdag 19.september i Øye kirke kl. 1300 – hvor det hele åpner med kirkeklokkene - og går videre med Sankta Sunnivas arie fra oratoriet «Olav den Helliges dåp» der komponisten Ole Karsten Sundlisæter erstatter orkesteret med orgelet, og Nina Sætherhaug fra Trondheim igjen synger Sunniva, og en korgruppe synger Sunnivas mannskap. Den som vil være med i korgruppen, «Sunnivas mannskap» kan melde seg til organist i Surnadal -Amund Valle – (Mbl.: 92031788) Dere kan høre denne arien på linken her: http://goo.gl/DHUjyG. Den kommer få minutter ut i opptaket. Ellers blir det sanger og salmer med utspring i sjølivet og sjømannserfaringen, der alle kan synge med – også på omkvedet i Wergelands shanty hvor Prost Vidar er solist: Nu sidste reis mig forestaar – Sing Sailor Oh!

Vi er tre som skal ha korte verbalinnslag:

Jeg skal snakke litt om erfaringer Ole og Olga gjorde med Sjømannsmisjonen, etter storm og orkan oppe ved Aleutene sør for Beringsstredet.

Prost Vidar Wilhelmsen Rygh skal tale om Jesus som kommer til disiplene i stormen, noe Henrik Sørensen har billedliggjort i fresken på veggen i våre kongepars gravkrypt på Akershus slott.

Tidligere sjømannsprest Torbjørn Brøske skal tale om hvordan Sjømannskirken nå går på land og betjener langtransportsjåfører, turister, uteboende pensjonister og studenter, med eksempler fra hvordan sjømannskirken i Normandie flyttet fra Le Havre – til Rouen – til Paris.

Ola Bræin deltar med sin konsertharmonika som han ofte har latt lyde på Sjømannskirken i Arguineguin, Gran Canaria, her - en folketone fra Romsdal – arrangert av Henning Sommerro. Henning Sommerro har også arrangert «Rind nu opp i Jesu navn, du livsalig morgenrøde» - med tekst av Kingo og tone av Oles tippoldefar Sivert S. Glærum (1815 – 1882), nedskrevet av Edvard Bræin.

Den fremføres solo av Nina, med Ole Karsten på orgelet, og blir nok en urpremière, ut fra Hennings korarrangement av denne staselige «Kingo-tonen».

«Ut mot havet» vil feie gjennom orgelet – før Bach får siste ord - i brott og brenning, kirkeklokkene ringer – og vi går til mingleparty på «Horisonten restaurant» på hotellet på Skei.

De som ikke har meldt seg til meg innen 12. sept, - kan jo utfordre hotellet med å møte opp – uansett… Jeg skal be hotellet være litt løse på fristen for påmelding. Meny: Viltgryte med tilbehør. Kaffe med bakst. Hver enkelt betaler sin kuvert.

Ved utgangen:

Kollekt til Sjømannsmisjonen – eventuelt VIPPS: 135573.

Legg dyktig i! Kollekten administreres av Kirkekontoret.

Takk!
Til dere som kom til et siste farvel med Ole Kristen!

Takk!
Til dere på kirkekontoret for samarbeidet!