– I Rindal får barn være barn

Navn: Uma Børset Bekken
Alder: 19
Fra: Rindal
Bor: Sagene
Yrke / Studerer: Osteopati

– Hvordan var det å vokse opp i Rindal?

– Rindal er jo den fineste plassen å vokse opp på, jeg vil at barna mine skal vokse opp der, jeg føler man ikke kan få noe finere oppvekst enn jeg hadde i Rindal. Barndommen min var i det fineste nabolaget, Moan. Å vokse opp i Rindal var rolig, men samtidig aldri et stille øyeblikk. Jeg gikk på barneidrett, det var spesielt viktig for meg. Skolen var også kjempefin, liten og man kjente alle på trinn både opp og ned, det var veldig enkelt å få seg venner fra alle årskull.

– Hvorfor flyttet du til Oslo?

– Jeg skal studere osteopati. Valget var ikke det som først slo meg, jeg var veldig på fysioterapi, men det er så mange søkere at det er vanskelig å få seg jobb. Osteopati for meg har bare blitt kulere og kulere desto mer jeg har lært om det. Det er ikke bare kortvarige løsninger på en spesifikk muskel, men man ser hele mennesket og kan komme med langsiktige løsninger.

– Hvordan var overgangen til storbyen, største kontrasten?

– Jeg hadde jo hatt ett år på folkehøgskole før jeg flyttet, jeg tror overgangen ble litt mindre brå, det hjalp på å bo langt borte et år. Oslo er litt overstimulerende i forhold til både Hurdal og Rindal, men jeg bor i et rolig fint nabolag, glemmer litt at jeg er i Oslo når jeg er i hybelen. Jeg er så heldig å bor med folk jeg kjenner fra folkehøgskolen, det hjelper å komme på hybelen  til trygge, kjente omgivelser. Det jeg tenker mest på når jeg drar rundt i Oslo er at jeg savner kontaktsøkende mennesker. Hjemme når jeg er på butikken kjenner jeg igjen alle og kan slå av en prat, mens her føler jeg alle er litt i sin egen verden og bare jobber med å komme seg fra A til B. Men det som er den desidert største forskjellen er sirener. Hjemme, om jeg hadde hørt sirener, tror jeg oppriktig jeg hadde blitt bekymret, da vet man det er noen man kjenner. Her er det ikke slik, det er alltid sirener, jeg føler mer på at det er bra noen får hjelp, enn det stresset jeg hadde fått hjemme.

– Hva savner du mest hjemmefra?

– Jeg nevnte det litt i sted, men kontaktsøkende mennesker er noe jeg savner skikkelig. Det å dra ut å møte kjentfolk også spør man hvordan det går, de ønsker alltid å slå av en prat. I Oslo er jo folk snille og koselige, men de gir ikke den samme hjemmefølelsen som hjemme, det er folkene som gjør Rindal til hjemme.

– Hva savner du minst?

– I Oslo er det mye lavere terskel for å gå sine egne veier. I Rindal om du skiller deg ut så vises du skikkelig i folkemengen, mens i Oslo er man bare en person av veldig mange. Uansett hvor du er i Oslo så er det stor variasjon i forhold til hjemmet. Bøgda er kanskje litt mer konservativ enn Oslo.

– Føler du deg fortsatt som Rindaling?

Ja, absolutt! På folkehøgskole var jeg rindalingen, Jeg syntes da og enda at det er skikkelig gøy og koselig å ha en annen dialekt enn alle andre, man blir litt mer unik.

– Kunne du tenkt deg å flytte tilbake en dag?

– Ja, jeg ønsker at barna mine skal få den samme fine oppveksten som meg. Jeg har ikke et ønske om at barna mine skal vokse opp i Oslo. 

– Ville du anbefalt andre å flytte?

– Jeg tror det er lurt at alle er ute av bygda en tur. Du får utvida horisonten.