Skolegudstjeneste er forkynnelse, ikke undervisning

Det er vedtatt at skoler skal pålegges å tilby skolegudstjeneste i skoletiden. Som elev, og i tråd med synet til Elevorganisasjonen, mener jeg dette er feil. Den offentlige skolen skal være et inkluderende og livssynsnøytralt fellesskap for alle elever. Skolen skal ikke drive med forkynnelse – det er også slått fast i loven. Elever skal lære om ulike religioner på en balansert måte, ikke få mest fokus på én. 

Opplæringsloven slår fast at undervisningen i skolen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det betyr at elever skal få kunnskap om ulike religioner og livssyn, uten at skolen fremmer en bestemt tro. En gudstjeneste bryter med dette prinsippet, fordi den innebærer deltakelse i religiøs praksis, ikke bare læring om den. 

En gudstjeneste er religiøs praksis. Skolens oppgave er derimot å undervise om religioner og livssyn på en nøytral måte, slik at elevene selv kan gjøre seg opp egne meninger. Når skolen organiserer gudstjenester i skoletiden, går den utover sitt mandat. 

Fra et elevperspektiv kan dette oppleves problematisk. Selv om det ofte blir sagt at det er frivillig å delta, er det ikke alltid så enkelt å avslå i praksis. Når hele klassen skal delta, kan mange elever oppleve et indirekte press – enten fra medelever eller fra situasjonen i seg selv. Elever ønsker å være en del av fellesskapet, og når nesten alle går, kan det føles som å skille seg ut å bli igjen. For ungdom er tilhørighet viktig, og derfor velger mange å delta selv om det ikke føles riktig for dem. Andre velger å ikke delta, men opplever da å bli stående utenfor, både sosialt og faglig. Jeg har selv opplevd å velge bort gudstjenesten og heller få et alternativt opplegg, og det føltes ikke som en likeverdig løsning. 

I tillegg kan det føles urettferdig at én religion får så stor plass i skolehverdagen. Når skolen legger til rette for kristne gudstjenester, men ikke tilsvarende for andre religioner, blir det en skjev fordeling. Elever med annen tro, eller uten tro, kan oppleve at deres livssyn ikke blir tatt like mye på alvor. Skolen skal være et sted der alle føler seg inkludert, men slike ordninger kan bidra til det motsatte. 

Når skolen tilbyr en kristen gudstjeneste, kan det også gi inntrykk av at denne religionen er viktigere eller riktigere enn andre. Slik bør det ikke være. Hvis skolen skal være rettferdig og inkluderende, må alle livssyn behandles likt, også det å ikke ha en religion. 

I et samfunn som blir stadig mer mangfoldig, er det viktig at det offentlige behandler ulike livssyn likt. Skolen er en av de viktigste fellesarenaene vi har, og den bør speile dette mangfoldet. Når en religion får en særstilling, kan det oppleves som at ikke alle elever er like mye verdt i fellesskapet. 

Noen vil argumentere for at skolegudstjenester er en viktig del av norsk tradisjon og kulturarv. Det er forståelig at mange ønsker å bevare tradisjoner. Samtidig må skolen utvikle seg i takt med samfunnet. Når elevgruppen er mer mangfoldig enn før, må også skolens praksis tilpasses slik at alle føler seg inkludert, uavhengig av tro. 

Skolene er forskjellige, og elevene har ulike behov og bakgrunner. Et nasjonalt krav om skolegudstjenester tar ikke hensyn til dette mangfoldet. Skolepolitikk bør bygge på inkludering og valgfrihet, ikke pålegg som risikerer å ekskludere elever.