Aldri så galt at det ikke er godt for noe? Noen nyttårsrefleksjoner

Odd Inge Løfald, 01.02.2020

Som innbygger i Rindal med litt over gjennomsnittet interesse for hvordan vi skal klare å bevare og utvikle et attraktivt lokalsamfunn, har jeg tillatt meg å reflektere litt over den siste tidens «hendelser» i det vi kan kalle kommunal forvaltning og drift. Jeg håper at «hornet på veggen» for lengst har falt ned slik at jeg ikke blir oppfattet som bedrevitende gammel rådmann når jeg tar sjansen på å gi uttrykk for noen tanker jeg har. Det er tross alt 25 år siden jeg var det, og det som vi oppfattet som «sannheter» den gangen, er for all del ikke det samme i dag. Jeg tillater meg likevel å være enig med kommunedirektøren når han iflg. Trollheimsporten sier «Kommunedirektør Mons Otnes påpekte i sin konklusjon at noe må bort, og at det innebærer at man må se på alle områder i den kommunale virksomheten. Det betyr at det må gjøres omprioriteringer, også når det gjelder prosesser som er i gang, sa han.»

I det siste har en helt riktig forsøkt å øke fokuset på «Rindal inn i framtida». Håpet var vel at dette tiltaket kunne gjennomføres som en god prosess med engasjerte deltakere uten de store forstyrrelsene fra andre problemstillinger og utfordringer. Dessverre «dukket det opp» en alvorlig økonomisk utfordring for kommunen i tillegg. Da er det lett å bli litt oppgitt og overveldet av alle arbeidsoppgavene en ser for seg og som tilsynelatende må løses fort og kortsiktig. For meg ser det heldigvis ut til at problemene ikke nødvendigvis er helt akutte, men likevel av en slik karakter at de krever langsiktige og til dels drastiske tiltak som en kan og må bruke noe tid på framover.

Det er da det er viktig at en tar overskriften til følge, tar lærdom av feilene som er gjort og ser på dette som en mulighet til å modernisere og utvikle både den lokale kommuneforvaltningen og – driften! Ta det som en mulighet til å «rydde bordet og dekke på på nytt». I en slik prosess må en ikke glemme, eller nedprioritere tiltaket «Rindal inn i framtida»!

Faktisk kan en driftsmessig «fornyelse» i kommunen være en av grunnforutsetningene for å lykkes med dette tiltaket. En annen forutsetning er at kommunepolitikerne ikke bare må involveres som det ble krevd i kommunestyret før jul. De må også selv engasjere seg og ta konstruktive og nytenkende initiativ!

Selvsagt kan jeg ha mine tanker om hvordan en slik «fornyelsesprosess» bør og kan foregå, men skal passe meg godt for å tro at jeg har hele fasiten. Derfor vil jeg nøye meg med å reflektere litt om hva som jeg tror bør være det beste styrende og prioriteringsgrunnlaget når «bordet ev. skal dekkes på nytt». Mitt utgangspunkt er at det første verktøyet som må sendes på Remidt, er «ostehøvelen». Her må det tvert i mot til en bred erkjennelse av at det må grunnleggende endringer til. Da er det like viktig å involvere kommunens ansatte som politikerne fordi det betyr at hver enkelt ansatt vil måtte forholde seg til en annen måte å arbeide og løse sine oppgaver på. Både den generelle teknologiske utviklingen og innføring av den nye «Helseplattformen» vil forsterke denne erkjennelsen kraftig. Samtidig gir dette egentlig uante (i dag) og mange nye muligheter!

For å strukturere tankene litt jeg satt meg opp en enkel prioriteringsliste for hva som på mange måter nødvendigvis må utgjøre «rammeverket» for en utviklings – og fornyelsesprosess:

- En må sikre en god, kompetent, aktiv, åpen og tillitsvekkende forvaltning av lov og regelverk som en uansett må forholde seg til. Dette er viktig for en god bærekraftsforvaltning, kommunens omdømme og innbyggernes følelse av at deres interesser ivaretas på en rettferdig, lik og god måte. Innbyggerne må vite hvem som arbeider med deres ønsker og behov, og som på mange måter forvalter fellesgoder på vegne av de.

- En må ta utgangspunkt i og prioritere å etablere og løpende utvikle de tjenestene som sluttbrukerne etterspør og har behov for. Det må også erkjennes at for tjenestemottakerne er nemlig det viktigste at de får den ferdige leveransen i samsvar med forventningene, ikke hvordan den «produseres» og administreres. Derfor kan det meste av administrative rutiner og arbeidsprosesser digitaliseres, men ikke i samme grad selve tjenesteleveransen til den enkelte brukeren eller innbyggeren.

- En god og tilpasset kompetanse hos de personene som administrerer og yter tjenestene, vil være det legitime grunnlaget for de som skal levere til sluttbrukerne. I denne sammenhengen er det mange viktige «sluttbrukergrupper», både lokalt og nasjonalt (som eksempelvis tilsynsmyndigheter, rettsvesenet, interesseorganisasjoner mm). Derfor må det en bevisst og nødvendig kompetanseøkning til hos kommunens ansatte, ikke minst teknologisk, og det vil koste penger. Husk også at den enkeltes kompetanse er summen av den kunnskapen og erfaringen vedkommende har.

- Hva skal til av kapasitet for å kunne ivareta punktene over? Kapasitetsbehovet vil framover kunne fylles med bedre utnyttelse av teknologien, men teknologi vil i mange tilfeller aldri erstatte behov for de mellommenneskelige kontaktene og relasjonene i kommunal tjenesteyting. En bedre utnyttelse av ny teknologi kan gi effektiviseringsgevinster, frigi ressurser og gi rom for å omprioritere, utnytte og forvalte de ansattes totalkompetanse enda bedre i direkte kontakt med den enkelte bruker og innbygger.

- Til slutt: Både politikerne og kommunens ansatte må være enig om at det er nødvendig med relativt «kraftige» tiltak og at det betyr at en må akseptere at arbeidshverdagen og arbeidsprosessene kan bli endret i vesentlig grad.

Utfordringene kan noen ganger bli så store at en mister noe av pågangsmotet. For Rindal og oss som innbyggere, har vi ikke råd til det. Vi må bare stå på, engasjere oss og se mulighetene enhver vanskelig situasjon gir oss. Da er det viktig å ikke forholde seg til gamle og inngrodde tanker og holdninger, men være åpen og konstruktiv i diskusjonene. Meningsbryting er som oftest en diskusjon om hvordan en skal nå et mål det er enighet om. Slik tror jeg det er også i denne sammenhengen.