Tripple barnedåp og tilgjeving

Prekentekst: Markus 11, 25 – 26

«Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger».

Slik lyder det hellige evangelium.

Jeg har arr, - Jesus har forsoningen.

Jo dypere et forhold har vært, desto sterkere er lengselen etter forsoning. Men ekte tilgivelse krever mer enn bare et ønske, - den krever en ny identitet.

Gjennom historien om Jakob og Esau får vi et gripende bilde av hvordan Gud arbeider i menneskers liv:
· Han knuser for å gjenreise
· Han kjemper for å forvandle

Jakobs møte med Gud og hans bror Esau viser at arrene vi bærer ikke er nederlag, men vitnesbyrd om nåde. For i møte med vår fortid er det Guds godhet som leder til omvendelse og til et nytt liv.

Tilgivelse:
Jo nærmere et forhold har vært, jo dypere er lengselen etter forsoning.
Samtidig kan vi kjenne at vi rives i to, -
· på den ene siden har vi en lengsel etter rettferdighet, og
· på den andre siden lengter vi etter å kunne tilgi.

Men vi kan ikke forkynne tilgivelse uten å forstå budskapet om tilgivelse.
Guds ord sier «dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.» (1.Johannes brev 1.9)

Bibelen sier derimot ingenting om at vi skal tilgi mennesker som ikke bekjenner eller angrer sin synd.
Jesus sier at vi skal være villig til å tilgi, slik Gud alltid er villig og forberedt til å tilgi dem som omvender seg. Det kreves et oppgjør og en overgivelse.

Kjærlighet betyr at du ofte ber om unnskyldning og tilgivelse.
· Og ekte kjærlighet innebærer at den som har gjort noe galt, ber om tilgivelse,
· og at den som har lidd urett, tilgir.

Dette er veien til et fornyet, kjærlig fellesskap.

Det hele begynner med å snakke det riktige tilgivelsesspråket når du har såret noen. Og hva er det? Jo, først må vi.
· Beklage – si faktisk «Jeg er lei meg.»
· Ta ansvar – å si «Det var galt av meg.»
· Gjenopprette forholdet – «Hva kan jeg gjøre for å gjøre det godt igjen?»
· Jeg må snu om -omvendelse – å si «Jeg skal prøve ikke å gjøre det mere.» og
· Be om tilgivelse – «Kan du tilgi meg?»

Historien om Esau og Jakob er historien om kontraster. Esau var eldst av de tvillingbrødrene, men Jakob kom «hakk i hæl.» Og hvem vet, kanskje dette var noe han fikk høre under hele oppveksten?

Det interessante spørsmålet er hva det var som gjorde at Jakob ønsket å lure Esau i utgangspunktet.

Først leser vi om førstefødselsretten, odelen som betydde at du fikk din fars autoritet og eiendom, og så fikk du familiens navn.
Så lever de to brødrene adskilt, langt fra hverandre - men en dag ønsker Jakob forsoning med sin bror. Men han er smertelig klar over at bror Esau har mye å anklage han for.
Men hva møter han, - jo en bror som ønsker forsoning, tilgivelse og et nytt liv sammen med sin bror.

Esau og Jakob møtes. Esau bedrar ham ikke. Men velsigner ham, tilgir ham og forsoner seg med sin bror.

Et viktig bakteppe er skissert for å forstå ekte tilgivelse og forsoning mellom to personer, - sitat Jakob: «Ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min. For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt – så vennlig var du imot meg. Ta nå imot gaven som jeg lot sende! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.»

Dette er helt nye toner fra lurendreieren Jakob. Men det er ikke tegn på hans menneskelige styrke og det er heller ikke frykten for sin bror som er skyld i Jakobs ydmyke holdning overfor bror Esau.
Det er Guds godhet som har ført til hans omvendelse, - han er tilgitt. Han har sett sin svakhet, og har erkjent.

Utgangspunktet er en opplevelse Jakob hadde i forrige kapittel, da Gud kom og kjempet med ham hele natten. Jakob gir selv dette stedet et nytt navn: «Penuel» - som betyr Guds ansikt.
For mannen Jakob kjemper mot er ikke hvem som helst, det er «Herrens engel» - Gud i kropp.

Så leser vi om denne kampen hvor Jakob får slått hofta ut av ledd. Og i dette øyeblikket er Jakob ferdig som bedrager. Nå kjemper han den ærligste kampen han har gjort til nå: Han trygler.

Og dette er posisjonen Gud vil ha Jakob i. Til nå har Jakob Isakssønn/son posisjonert seg til et bedre utgangspunkt for å skaffe seg førstefødselsretten, velsignelsen og rikdommen. Innen familie, bedriftsledelse og organisasjonskultur: Alt det Jakob har, har ha stjålet.

Liksom han som kjempet med Jakob er en skygge av ham som tok vår kamp – Jesus Kristus, - er dette møte et frempek til det nye testamentet på hva Gud vil gjøre med hver og en av oss.

Gi tilgivelse og nåde og et nytt liv.

I hele GT har vi lest at Gud er rettferdig. Var det noen som virkelig fortjente dom, så var det Jakob.
Men i møte med Jakob møter vi Gud i kropp, så relasjonell at han kjemper sammen med mennesket.
Ikke så vi skal tape, men for at vi skal forstå hvem det er vi kjemper med. Vi må forstå at vi ikke klarer noe i egen kraft. Jeg kommer ikke til Jesus med status og styrke, men med tomme hender og får alt av nåde.

Jakob hadde vendt om og var på vei hjem, men før han var hjemme måtte han møte sin fortid, - ansikt til ansikt.,

Hvis vi ikke kan håndtere vår fortid, vil den jakte oss så lenge vi lever. Det alvorlige her er at det som ligger uoppgjort bak oss, er med på å definere hvem vi er for oss selv.

Dine standarder i livet er basert på hvem du tror du er. Det er her det med «å tilgi seg selv» kommer inn i bildet.

Det er sikkert mye du skulle latt være ugjort, men din personlige karakter er under stadig utvikling gjennom smerte og nederlag eller gjennom kamper som kjempes og vinnes eller tapes.
Noen kamper kjempes med Gud. Men ikke for at Gud skal vise sin styrke, men for at jeg skal innrømme min svakhet.

Et liv i etterfølgelse med Jesus, er et liv der din og min fortid kan hjelpe oss, styrke oss og fortelle oss vår historie om hvordan Guds nåde har vist seg i våre liv.

Arrene eller sårene som du kan kjenne på, forteller deg en historie «full av nåde og sannhet.»

I hele GT har vi lest at Gud er rettferdig, men ordet om korset er ordet om forsoning.

Hver 22.juli blir vi her i Norge minnet på det grufulle som skjedde både på Utøya og ved Regjeringskvartalet i Oslo. Mange sitter med store traumer etter dette, - en hel nasjon sørger.

Ordene om tilgivelse vil år etter år bli målt opp mot alle de følelser og all den sorg som denne hendelsen førte med seg.

Når Jesus tilsynelatende knytter løftet om Guds tilgivelse til vår egen evne til å tilgi andre, vil en hel nasjon ha en ugjerning stående for sitt indre øye. Forlanges det av oss at vi skal tilgi massedrapsmannen fra Regjeringskvartalet og Utøya?

På det individuelle plan har mennesker alltid måttet forholde seg til fatale ugjerninger. Alt for mange har blitt frarøvet det vakreste og mest verdifulle de hadde gjennom andres onde handlinger.

På det psykologiske plan er erfaringene delte. Noen kan fortelle om hvordan en tilgivelsesprosess har frigjort energi og gjort det mulig å se framover igjen. Andre har kjent at det å skulle begi seg inn i en slik prosess ville frata dem verdighet.

Flere har framholdt at det å tilgi den som en selv er blitt krenket av, først og fremst kan betraktes som en gave det er mulig å gi seg selv når tiden eventuelt er moden.

Men de terapeutiske erfaringene går i retning av at ingen kan kreve tilgivelse, og at et slikt krav legger enda en stein til byrden.

Jesus var vel kjent med ondskapen. Han ble utsatt for den utenfra og fristet innenfra. Han var skarp i sin identifisering av åpenbar og skjult ondskap, ikke minst den som fant sin plass innenfor det religiøse fellesskapet.

I Bergprekenen radikaliserer Jesus lovens krav på en slik måte at både fattige og rike, utstøtte og fariseere blir skyldige.

Så radikaliserer han like godt kravet om tilgivelse også.

Denne siden ved Jesu forkynnelse har blitt utsatt for kritikk. Et slikt krav om fiendekjærlighet og tilgivelse kan bli betraktet som oppfordringer til selvutslettelse og tillatelse til undertrykkelse.

Men det finnes ingen slike oppfordringer hos Jesus. Tvert imot understreker kjærlighetsbudet at det å elske Gud, sin neste og seg selv er sider av samme sak.

Oppfordringen til å tilgi kan heller ikke brukes til å fastholde urettferdighet eller undertrykkelse. Tilgivelsen forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som har skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten, finnes det heller ikke grunnlag for tilgivelse.

Tilgivelse er krevende, og noen ganger en lang prosess, der man trenger hjelp fra både mennesker rundt seg, - og av Gud. Vi må aldri gjøre tilgivelse enkelt og lettvint.

Som barn, - og ganske voksen levde jeg i tanken at om jeg skulle tilgi, måtte jeg også glemme. Det går kanskje an å klare å tilgi, men vi skal kanskje aldri glemme – for det må ikke skje igjen!

Å kreve tilgivelse og glemsel av et annet menneske, er å kreve at det mennesket skal være Gud. Det går ikke!

Bare Gud kan tilgi og glemme.

I en av bønnene i bønneboka i Norsk salmebok står det: «Velsign også de vi ikke finner ut av det med.» Kanskje er det noen ganger så langt vi vanlige mennesker klarer å komme; å legge det hos Gud. Han vet, han kan forandre kalde hjerter, harde hjerter, tilgi uten begrensninger, og hjelpe oss å leve livet vårt etter hans vilje.

I møte med denne teksten, så kjenner jeg på at dette må jeg rett og slett overlate til Gud. Men det kan også hende at det er jeg som eier den onde handlingen og som trenger tilgivelse. Da må jeg kunne snakke sant om mitt eget perspektiv. Dernest må jeg be om, - men ikke kreve tilgivelse. Derfor er det vanskelig å se for seg at ugjerningsmenn som ikke ber om det, skal ha noe som helst krav på tilgivelse.

Om det er vanskelig for mennesket å vise nåde og gi tilgivelse, står alltid Gud klar om vi kommer til ham. Det er ikke vår oppgave å dømme andre mennesker bort fra Gud. Vi overlater dommen til Gud.

Jeg klarer ikke, forstår ikke, men jeg tror på han som alltid er større, som kan finne en vei der vi ikke ser en, og som alltid har bedt oss om å komme.

Og det er ikke lenge etter at disse ordene er sagt, at Jesus selv henger forslått, hånt, utpint og korsfestet, og opplever seg forlatt til og med av Gud, sin egen Far at han roper ut ordene: «Det er fullbragt!» Gud gjør det bare Gud kan: tilgir uten forbehold.

Jesus henger der istedenfor oss, fordi vi ikke klarer å tilgi alltid, klarer ikke å leve som vi verken vil eller skulle. Jesus tilgir uten begrensninger.

Det er allikevel en oppfordring om å tilgi, legge ting bak oss om mulig. Men vi må aldri gjøre tilgivelse lettvint. Det var det heller ikke for Jesus, og hvorfor skal vi tilstrebe det. Da skal vi heller gå til ham som vet hvordan alt er, som har vært der, men som greide det vi ikke greier.

Jesus møtte alltid mennesker i det som til enhver tid var deres livssituasjon. Derfor finnes det ingen gudsforlatt tid, derfor finnes det også alltid et gudsnærvær ved utgangspunktet for den videre vandringen i livet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.

La oss vandre i lyset, liksom Han er lys, vandre i Guds lys.