Når lyset finner veien på Rindalsskogen
Jeg har hytte ved Rørvatnet på Rindalsskogen og kjenner en dyp tilhørighet til området. Et vårøyeblikk i helga minnet meg på hvorfor jeg med stolthet kaller meg Høttrindaling.
Det er vår i lufta, og på Rindalsskogen er naturen i ferd med å våkne til liv. Nå i helga var jeg ved hytta da sola brøt gjennom skydekket. Strålene traff snøen og omgivelsene med en mild varme som fylte hele meg – som om naturen tok et dypt pust og sa: «Nå begynner det.»
Snøen trakk seg stille tilbake, og vårlyset la seg mykt over trær, myr og minner. I slike øyeblikk kjenner jeg en dyp ro – en tilhørighet som ikke kan forklares med ord alene. Rindalsskogen er ikke bare et sted jeg besøker. Det er en del av meg.
Jeg er en stolt og glad Høttrindaling. Det å få være her oppe, følge med på årstidene som skifter, kjenne på stillheten og rytmen i naturen – det gjør noe med både kropp og sinn. Dette stedet gir meg både rom for å puste og grunner til å smile.
Og i øyeblikk som dette vet jeg, med hele meg, at jeg aldri ville vært noe annet.
