Omar Khaled Aodah
Omar Khaled Aodah

Omar i Grytåfeltet

Da Omar Khaled Aodah var bare 17 år satte han seg på flyet til Russland. Det var krig i Syria og han måtte flykte. Nå er han 23 år, har fast jobb, hus i Grytåfeltet og snart blir han pappa.

Publisert Sist oppdatert

Omar var ikke glad i skole når han bodde i Syria, det var mange andre ting som var morsommere, som å hjelpe til på arbeidsplassene til brødrene.

- Jeg var yngst i søskenflokken og kom meg unna, ler Omar. Mor og far så gjennom fingrene når jeg skulket skolen.

Familien hans hadde mange forskjellige forretninger. Faren dreiv et meieri og broren hadde et bilservicesenter som vasket biler, byttet dekk og skiftet olje. De hadde også et gartneri som dyrket sopp. Omar hadde derfor mange plasser å hjelpe til på, og trivdes godt med fysisk arbeid.

- Gi aldri opp, Omar

Menzer, storebroren til Omar, har alltid vært hans store forbilde. Faren til Omar, Khaled, døde i 2012. Da tok Menzer farens plass.

- Han er en slik type som aldri gir opp. Om noe har gått i stykker holder han på til han har reparert skaden. Fungerer ikke den ene måten prøver han på den andre måten. Han sier alltid «Det er ingenting som er vanskelig, Omar - gi aldri opp». Det har blitt mitt motto i livet, sier Omar.

Omar hadde to brødre i Russland, og da han ble 17 år mente moren det var tryggest at han reiste til dem.

- Jeg var nysgjerrig på verden og eventyrlysten. Forholdene i Syria var vanskelige og jeg bestemte meg for at det var best å dra. Menzer var ikke så fornøyd, han var bekymret og ville helst at jeg skulle bli. Han sa at det var som om noen ville fjerne høyrehånda hans om jeg reiste, men slik ble det, jeg tok flyet til Russland, sier han.

Situasjonen i Russland var tøff og Omar trivdes ikke. Da muligheten for å reise til Norge åpnet seg, tok han sjansen.

- Mor var bekymret for at jeg skulle til et fremmed land helt alene, men hun støttet meg likevel. Jeg gledet meg til å reise til Norge. Dette ville jeg klare, og dette skulle jeg klare, forteller Omar.

Lærte seg norsk

- Først bodde jeg et år i Alta. Deretter flyttet jeg til Surnadal og bodde det første året på folkehøyskolen.

- Å lære språket var vanskelig. Det ble mye kroppsspråk og veiving med armer og bein, sier Omar.

Omar viser hvordan han skulle forklare med kroppen at han måtte vaske klær.

- De så på meg med store øyne og forsto ingenting, sier Omar og ler høyt.

Etter at han hadde besøkt en venn i Kristiansand, bestemte han seg for at nå måtte han skjerpe seg og lære språket. Vennen i Kristiansand snakket veldig bra norsk, og sa at den eneste måten å lære seg norsk på er å snakke, snakke og snakke. Til vennene på folkehøyskolen sa han at nå var det slutt med å snakke engelsk, fra om med nå ville han bare snakke norsk.

Fant kjærligheten på voksenopplæringa

Omar startet på voksenopplæringa i Surnadal og det var ikke bare lett. Han kunne ikke lese og skrive arabisk, så han måtte lære seg å lese på et annet språk enn morsmålet sitt.

- Jeg liker ikke å sitte stille, så det var vanskelig i begynnelsen, men lærerne var tålmodige og pusha meg. Etter en stund løsna det og nå kan jeg både lese og skrive norsk, sier Omar.

I klassen hans var det en kurdisk jente, Lavin, som Omar ble god venn med. De fant tonen og ble etter hvert mer enn venner.

- Lavin snakker ikke arabisk og jeg snakker ikke kurdisk, så norsk ble vårt felles språk. Jeg ble godt kjent med familien hennes og jeg var mye på besøk med henne. Følelsene vokste og vi ble enige om at vi ville gifte oss, sier han.

I arabisk og kurdisk kultur er det vanlig at det er mange samtaler mellom familiene før et bryllup. Omar har ingen familie i Norge, men hadde mange venner som ble med på besøk til familien til Lavin.

Det er også mye som er forskjellig i arabisk og kurdisk kultur, men dette hindret ikke Omar og Lavin. Som Omars mor sa til han når han fortalte at han skulle gifte seg: «Det viktigste er kjærligheten Omar, og at dere er glad i hverandre».

Fast jobb og hus i Grytå

Omar hadde, som alltid, mer lyst til å jobbe enn å gå på skole.

- Jeg bestemte meg for å gå på Pipelife og spørre om de trengte en kar som meg. Jeg ble veldig godt tatt imot. «Kom og prøv», sa sjefen.

Han begynte som vikar og etter et år fikk han fast jobb. Omar kan ikke få skrytt nok av kollegaene sine og sjefen Bjørn Sæterbø.

- De hjelper meg så mye. Ikke bare med oppgaver på jobb, men med andre ting også, sier han.

Da Omar skulle kjøpe seg hus fikk han med seg Bjørn på visning. Det er ikke enkelt å vite hva man skal se etter. Husene i Syria er annerledes enn husene i Norge. Det var også godt for han å få hjelp til å lese kontrakter og andre papirer man må forstå.

- Bare spør!

Vi spør Omar om hva han synes om å bo i Grytå og i Surnadal. Har det vært utfordrende å være flykning i Surnadal?

- Jeg har veldig god kontakt med naboene mine. De er veldig greie. Det kan av og til være vanskelig å forstå dialekten, men om de snakker bokmål til meg, forstår jeg det meste, sier Omar.

Omar begynner å le litt og forteller at han av og til skulle ønske nordmenn var litt mer åpne og turte å spørre. Han forteller om situasjoner der han og vennene hans kan få noen skeptiske blikk, for eksempel dersom de sitter på stranda og røyker vannpipe.

- Det er bare tobakk, altså! Tobakk med eplesmak!

- Vi arabere kan snakke veldig høyt og det høres kanskje ut som vi krangler. Det er bare å komme og snakke med oss. Det er bare hyggelig, smiler Omar.

Han har selv kjent på kroppen hvor viktig det er å være åpne med hverandre og stille hverandre spørsmål. Første jula han jobbet på Pipelife så han at det hang en liste i resepsjonen, der skulle man skrive seg på om man ville på julebordet.

- Jeg tenkte at jeg ikke tok sjansen på å melde meg på. Jeg drikker ikke alkohol, og tenk om noen vil servere meg alkohol og jeg takker nei. Det er sikkert veldig uhøflig, sier han.

En kollega av Omar spurte han hvorfor han ikke hadde skrevet seg på, og han nølte med å fortelle det, men gjorde det likevel til slutt. Da ble han fortalt at det ikke er uhøflig å takke nei til alkohol, og at nordmenn også kunne være avholds, eller at de ikke drikker av andre grunner.

- Julebordet var kjempegøy det. Jeg drakk mye jus, sier Omar og ler.

Snart pappa

Siden Omar var tolv år har han kalt seg Abo Khaled, det betyr «far til Khaled». Han visste at om han noen gang skulle få en sønn, skulle han bli kalt opp etter faren hans.

- Jeg gleder meg så utrolig mye til han kommer.

Omar smiler med hele ansiktet.

- Vi har kjøpt barnevogn for lenge siden og mye utstyr. Alt er klart. Jeg savner familien min, spesielt mamma og Menzer, men vi skal klare dette, sier Omar. Jeg gir ikke opp, ingenting er vanskelig, avslutter han.