Backstage med Brage og Travellin’ Strawberries

Fersk under premieren

Plakaten av Travelin’ Strawberries fra 2003 er én av mange som tapetserer veggene i skuespillerfoajéen, og viser at Tore Johansen, Ivar Gafseth og Erling Mylius har vært i Storstuå på Surnadal kulturhus før. Da var de her og spilte hele The Julekalender-show med fullt kostyme både til potetbonden Olaf Sand og fruen Gjertrud, nåsåen Benny og nissene Hansi, Fritz og Gynter.

Brage Einum fra Surnadal var ennå ikke fødd da Travellin’ Strawberries spilte inn julekalenderen, men siden de ikke fikk sponsorer og derfor ikke fikk vist den før året etter, var han kommet til verden da den ble sendt første gang.

Bestemt danske

For slik var det. Det var allerede spilt inn en dansk versjon av The julekalender. Nå var danskene på utkikk etter noen som kunne spille inn en norsk versjon.

Mens Ivar var musikalsk leder i Trøndelag teater ble trioen oppdaget - ved en tilfeldighet, som de selv sier. Noen hadde lagt merke til de tre som dannet rockegruppen Travellin’ Strawberries året før. Dermed fikk musikeren telefon fra produsenten i Danmark med spørsmål om han og hans medmusikanter ville spille inn den norske versjonen.

Produsenten ville ikke dekke reisen til Danmark, så trønderen takket nei til å reise sørover. Etter fem minutter fikk han en ny telefon, og det samme skjedde igjen. Men denne gangen skulle de komme til Oslo. De ville heller ikke da dekke reisen, og Ivar takket igjen nei.

Men dansken gav seg ikke. Snart fikk trønderen besøk av produsenten hjemme på gården sin på Øysand.

Bestod testen

Medlemmene i rockegruppen fikk da utdelt manus og dramatiserte selv. Det ble filmet en liten snutt som ble vist til TV2 og kanalen godtok det.

–25 minutter etter han kom inn i stua så satte han seg ned og sa på dansk: "Dere har jobben", hermer Ivar etter produsenten.

Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius har kjent hverandre siden 1966 og 1967, og alle har vært medlemmer i bandet Difference. De har hatt ulike oppdrag sammen og hver for seg opp gjennom tidene.

De tre dannet musikkgruppen Travellin’ Strawberries i 1992, og året etter ble de spurt om å spille inn en julekalender av en danske. De ante ikke hva de sa ja til...

Bestemmelse av roller

–Hvordan bestemte de hvem som fikk hvilke roller, spør Trollheimsporten's utsendte.

–Du, det var greit, svarer Ivar kjapt:

–Vi satt å kika på de tre i familien. Og så fant vi ut at OK, æ fekk vær Gjertrud. Og han som e my' høger einn mæ, fekk vær Olaf. Næi, næi, vi snur på de. For æ E bonde, å æ va egentlig Olaf - innjerst innj. Så tar vi en pistrat, liten bonde og så får vi ei stor kjærring. Og vi snudd helt på flisa.

Ivar snur seg mot Erling:

–Og så såg vi på han, og han så litt sånn lamslått ut for han måtta vær Benny. Han kjæm jo fra Oslo, sørant. Så sånn fordelt vi det. Og så fordelt vi nissan ut ifra kæm som va tasle å kæm som va sur og sånn. Æ va den minste, taslate og han va jo militærn som sett me føttern på bordet og gjør ingenting...

Omskriving av manus

Plutselig satt de der med fire timer med den danske julekalenderen foran seg. Det gikk i en blanding av dansk og engelsk og det skulle skrives om til trøndersk, riksmål og en blanding av det og engelsk som de kalte trøndelsk.

Men den danske innspillingen og manuset stemte ikke overens, så de måtte skrive teksten på nytt igjen. De tre nordmennene satte seg ned hver for seg, og så den danske julekalenderen mens de skrev om hver sine to karakterers replikker.

–Så møttes vi hjemme hos dama til Erling, for hun kunne EDB, forklarer Ivar:

–Så ho satt der da og skrev inn, så vi fikk et tjukt manus som herre her, vanvittig tjukt. Og så for vi rett til Danmark og skulle begynne å spille inn. Og manuset låg der, det kom samme dagen som vi skulle til å spille inn, så det var ikke en kjeft som kika på det, for de kunne jo julekalender utenat. Vi hadde regi selv, for danskene skjønte jo ikke hva vi sa for noe.

Fort og skart

–Vi spilte inn to episoder hver dag, forklarer Erling.

All innspillingen hjemme på potetgården til Olaf og Gjertrud Sand ble spilt inn i Danmark i løpet av to uker.

–Og rett til Hemsedal og finne en norsk vinter, sier Ivar, og fortsetter:

–Du ser det når vi snakker - frostrøyken. Det var SÅ peise kaldt.

–Og hvem var det, tro, som gikk i kjole med nylonstrømper? Å fytte grisen, grøsser Tore.

–Vi spilte jo inn 24 episoder - det var fire timer effektiv opptak. Det er sånn som andre bruker et år på, og vi brukte to ganger fjorten dager pluss en uke i studio, forklarer Erling:

–Vi var helt utslitte. Vi jobbet døgnet rundt, det måtte jo bli ferdig.

Fra sponsormangel til suksess

Tore fortsetter:

–Samtidig var det utrolig artig og vi var veldig spente. Jeg må innrømme at jeg hadde mageknip jeg da jeg fikk høre at det ikke skulle sendes i '93 på grunn av at vi hadde ikke noe sponsor. Så det ble utsatt et år.

–Det var ingen TV-kanaler som ville ha det. De syns det var så dårlig, suplerer Ivar.

–Og så gikk det jo ikke an, vet du, for alt skulle være så pedagogisk på den tiden. Og vi snakka om menstruasjon og karsk og alt mulig. Det var jo ingen som har gjort det, sier Tore.

De forklarer at NRK ikke turte å sende julekalenderen, men kjerringa til Trond Viggo Torgersen kom og kika på og sa "Yes, we go!". Og DA satte toget i gang.

Eskalerte

Ivar: –Vi trodde det skulle være bare 24 episoder. Og platen lagde vi, for vi øvde ikke inn musikken, bare lagde plata. Så spilte vi inn serien, og så var det bare å begynne på jobb igjen. For det skulle gå bare i 24 dager på TV2.

De tre mimrer tilbake på at alt skjedde så fort. TV2 dekket storparten av Norge, og det ble en farsott med fraser som "Bob-bob", "Vi får håp det bli likar i mårrå" og "Bærre lækkert".

De forklarer at i løpet av noen få dager var de kjent over hele Norge, bort sett der det ikke var dekning for TV2. Men de som ikke fikk sett det ble veldig nysgjerrige på hva dette var.

–De sendte bare opp til Mosjøen. Der tok de opp på VHS-kassetter og sendte nordover, forklarer de.

Erling er flink til å etterligne fortellerstemmen:

–I episode ti, så sa Lasse Kolstad, han stemmen: "Har dere kjøpt den nye plata med Travellin' Strawberries? Følg med i morgen."

De forteller at det da ble solgt 50.000 CD-er på én dag, og at det måtte være norgesrekord i antall solgte pr dag. 

–Det eksploderte jo i Norge. Vi måtte øve inn show og øvde i mellomjula i 1994, og så var vi borte hele januar i 1995.

Oppfølger

Tore: –Skal jeg fortelle deg noe som jeg ikke har fortalt til så mange? Vi hadde et ønske om å lage en oppfølger. 

–Men det fikk vi ikke lov til av rettighetshaverne, danskene. Og det er greit nok for sånn skal det være, sier de.

– Tor Gunnar Heggem skrev da et manus - æ har aldri flira sånn i mitt liv over å læs et manus som æ gjor på akkurat den, forteller Tore ivrig, som synes det var ustyrtelig morsomt.

Men de er redd for at det ikke hadde blitt det samme om det hadde kommet flere sesonger, så nå er de glade for at det aldri ble noe av.

–Det er som de sier, det er bare én julekalender, sier Ivar.

–En hellig sak det, legger Erling til.

–Fallhøyden kunne blitt ganske heftig altså, tilføyer Tore.

–Det var artig der og da, smiler Ivar.

–Æ flirt godt æ, å æ har til og med lest det TO ganger, sier Tore ivrig.

Tidligere suksesser

Erling forteller om at på et vis for de tre har det vært litt sånn tiden før og etter The Julekalender, og at de hadde suksess også før The julekalender, blant annet med gruppen Difference.

Gruppen til Erling hadde blitt norgesmestere året før. Han og kompisen ble med i Difference i januar 1967. De ble da seks stykker. De øvde i fjorten dager, og så ble de trønderske mestere i rock i februar i 1967, hvor de fikk platekontrakt.

–Og pokal, fullfører Ivar.

Hvor kom Brage inn?

Erling forteller at hans datter og en trommis fra Surnadal trengte en keyboardspiller, og at de fikk med seg Brage og en bassist og hadde konserter.

–Trommeslageren er Oddbjørn Sponås, forklarer Brage.

Erling: –Det het Erle & slaget, men de heter nå Tü.

Senere trengte Travellin' Strawberries litt hjelp så de får til å spille flere låter, og datteren til Erling skrøt så mye av at Brage er så enkel å jobbe med.

–Altså, vi er ikke verdens enkleste vi, så vi trenger en som ikke lager mere støy, sier Erling, -og der er Brage perfekt, vet du.

–Det er ingen av oss som er direkte still, kommer det fra Tore.

Ivar har forresten Einum-slekt på den ene siden, og fikk diskutert litt slekt med bestefar til Brage - med samme navn - rett etter konserten. Det er nok noen generasjoner siden, men trolig kommer Ivar og "Bragene" fra samme opphav fra Børsa.

Erling fortsetter å rose pianisten:

-Han tar jo alt. Han trengte bare én øvelse, så har han jo alt.

Det ble pandemi, Brage flyttet til Bergen, men flyttet - heldigvis for gutta i Travellin' Strawberries - tilbake. Nå huket de tak i han igjen.

–Vi er veldig fornøyde med at vi har fått lov å bruke han kameraten der, smiler Tore.

–Vi har blitt veldig glad i den gutten, smiler Ivar.

Tradisjon

Erling forklarer at hvis man har noe som er tileinet til julen, blir man aldri ferdig med det:

–Så vi er jo ikke ferdig enda. Ja, vi er jo her nå. Nå er det 30 år siden vi spilte inn.

Tore: –Vi har hatt det utrolig artig da.

Ivar: –Det var veldig artig å spille inn The Julekalender og det var veldig artig etterpå selvfølgelig. Men vi lurte på hva i alle dager vi holdt på med, i starten i alle fall. Men så begynte vi å bli litt varm i trøya etter hvert da, og det var artig.

–At vi 30 år senere kan sitte å snakke med en journalist. Det her er ikke noe som kunne falt meg inn altså, sier Tore.

–Vi har hatt det frøktelig mye artig med det opplegget her, mimrer han før Ivar fortsetter:

–Nå er det veldig gøy at vi får dra ut med Brage, da vet du. Han er jo herfra, det hørte vi på jubelen i salen. Vi kjente det alle sammen. Det var artig!

Det er vel ingen tvil:

It's good to be a nissemann!

Merry jul!

Fikk du ikke med deg konserten av denne flotte og svært dyktige gjengen i forrige episode? Les om den i denne saken fra Trollheimsporten.