Når Ingrid er på hytta liker hun å sitte på trappa ei stund med en kaffekopp.
Når Ingrid er på hytta liker hun å sitte på trappa ei stund med en kaffekopp.

– Det er så viktig å tørre å bry seg

For snart sju år siden opplevde Ingrid Halgunset det største tapet et menneske kan oppleve. Hun mistet sitt eneste barn brått og brutalt i en bilulykke. Nå har hun skrevet bok om tapet og sorgen, og håper at boka kan være til hjelp og nytte for andre. En større forståelse kan gjøre det lettere å forholde seg til den som opplever en bunnløs sorg, en sorg som man må bære med seg resten av livet.

Publisert Sist oppdatert

Ingrid er hjemme i Rindal en lørdag i adventstida. Snart skal hun feire sin sjuende jul uten Mia.

– Det skal gå bra, sier hun.

Hun gruer seg ikke til jul lenger. Men høytiden har fått en annen betydning enn før. Nå har jula blitt en etterlengtet ferieuke, en mulighet til å samle krefter og finne ny energi til å komme seg igjennom hverdagen.

Hytta er et langtidsprosjekt

Ingrid har vokst opp i Rindal, og hun har sin egen hytte et steinkast unna barndomshjemmet i Halgunsetgrenda i Lomunddalen. Hytta er et gammelt hus som hun kjøpte for 20 år siden. Da hadde den vært brukt som fritidsbolig, men hadde stått ubrukt i mange år, så det var mye vedlikeholdsarbeid å ta fatt på. Ingrid kaller det et langtidsprosjekt.

Hun forteller at hytta aller mest minner henne om faren, som hjalp henne med oppussinga de første åra. De skifta ut vinduene, og en del panel både utvendig og innvendig. Gjennom åra har Ingrid gjort de mest nødvendige av oppgraderingene, slik at det etter hvert ble koselig å være her.

Hun forteller at Mia var 6 år da de kjøpte hytta. Mia trivdes ikke så godt i det gamle huset, hun ville heller bo hos besteforeldrene, som var nærmeste naboer. Og det fikk hun, selvfølgelig.

Det var alltid en del å gjøre med hytta. Prosjektet tok tid, og tidskabalen var ofte en utfordring da Mia vokste opp, forteller Ingrid. Det var vel også en av grunnene til at Mia ikke var så begeistret for hytta.

Hytta ikke har vært så mye brukt om vinteren, for da må vannet stenges av. Men i sommerferiene har Ingrid tilbrakt noe dager her. Da tar hun med kattene sine hit, og hun går turer i fjellet og plukker bær på kjente steder.

Mia begynte å vise mer interesse for hytta etter at Ingrid leide inn snekkere og fikk oppgradert noen av rommene i 2013. Men det var Mias siste sommer.

Ingrids datter Mia på safari i Kenya i 2014
Ingrids datter Mia på safari i Kenya i 2014

Det utenkelige skjedde

I februar 2014 var Mia 19 år og gikk på folkehøgskole. Elvene fra folkehøgskolen var på reise i Kenya. De hadde vært på fottur til Mount Kenya. De hadde nådd toppen, gått ned igjen, og var på vei videre til Nairobi da det fatale skjedde. Minibussen som Mia satt i ble truffet av en lastebil, som kom i feil kjørebane etter en feilvurdert forbikjøring. Mia satt foran i bussen sammen med en klassekamerat. Begge døde. Den lokale sjåføren av minibussen døde også.

Sent på ettermiddagen få Ingrid sjokkbeskjeden på telefon. I boka beskriver hun hvordan hun opplevde å finne den styrken som man ikke visste at man hadde, når det helt utenkelige skjer.

I tiden som fulgte opplevde Ingrid noen vanskelige møter med venner og bekjente, som ikke visste hvordan de skulle forholde seg til henne etter det forferdelige som hadde skjedd. Noen ganger opplevdes dette som en ekstra belastning. Ingrid forstår at alt ble sagt og gjort i beste mening, men i den første tida etter ulykken hadde hun mer enn nok med å håndtere sine egne reaksjoner.

Dette er en av grunnene til at hun har skrevet bok. For Ingrid var det terapi og lindring i å skrive, å få ut følelsene og alle opplevelsene og inntrykkene. Men hun vil også hjelpe andre som opplever et stort tap, en stor sorg, men også alle de som skal forholde seg til dem, de som ikke vet hva de skal si eller gjøre når de møter en som gjennomlever et slikt traume.

I boka forteller hun om sine egne følelser og reaksjoner, og veien tilbake til hverdagen - en hverdag som har blitt helt annerledes enn den var før.

Gruet seg til å møte mennesker

Møtene med mennesker var vanskeligst i den første tida etter at Mia døde. Nå har Ingrid blitt mer vant til hvordan andre opplever å møte henne.

– I starten ble jeg mer skuffet over at folk ikke taklet å møte meg, eller ikke klarte å prate om det. Jeg forsto det, på en måte, men jeg brukte så mye energi på det. Jeg gruet meg til tilfeldige møter, på et vis, sier hun.

Etter hvert som tiden gikk ble det gradvis lettere.

– Nå bruker jeg ikke så mye energi på det lenger. Jeg bare tenker at sånn er det der, og slik er det der. Jeg har brukt så mye energi på selve tapet, og jeg har brukt mye energi på flere faktorer rundt tapet, så nå har jeg på en måte bestemt meg for at det ikke er mitt problem, det som oppleves i tilfeldige møter med folk. Jeg bestemte meg ganske tidlig for at det får bli deres problem, kan du si. Ikke fordi jeg vil at noen skal ha det vanskelig, men man møter så mange at man tappes helt hvis man skal bruke veldig mye energi på det.

Hun kunne føle at temaet rundt døden var tabu.

– Jeg kunne føle at det var så vanskelig for folk å snakke om det, slik at de prøvde å unngå det. Mens jeg hadde motsatt behov. Jeg hadde behov for å snakke om Mia, og om det som skjedde. For det vokste hele tida inne i meg, og det måtte liksom ut. Og når det ikke gikk an å snakke om det så var Mia liksom ordentlig død, på alle vis.

Det er veldig naturstridig at Mia, som var ung og frisk, skulle dø så plutselig. Men temaet død ble veldig naturlig for Ingrid å prate om da hun mistet datteren. Da trengte hun også at andre kunne prate om det.

Hva skal man si?

Hun forstår at det er vanskelig å vite hva man skal si i en slik situasjon. Men løsningen er egentlig enkel, synes Ingrid. Man kan si det man tenker: «Jeg vet ikke hva jeg skal si», «Jeg finner ikke ord», eller lignende. Da har man nevnt det, og det oppfattes som troverdig.

– Det er fint å være ærlig på at man føler seg maktesløs. Det kan jeg jo kjenne på selv også. Jeg er flinkere til å forholde meg til andre i slike situasjoner nå, for jeg har jo lært noe av dette. Men jeg føler også på at det kan være vanskelig å finne akkurat de rette ordene. Jeg vet bare at det er så viktig å tørre å bry seg.

Hun fikk av og til velmente råd og tips, og noen ganger opplevde hun det som provoserende.

– Jeg følte nesten at jeg ble litt sprø av det. Hvor tok de disse rådene og tipsene fra? Hvis noe sa at «Det går over», så tenkte jeg «Hva vet du om det», men jeg sa det jo ikke. Det går jo ikke over. Man lever med det. Det sitter veldig mye i hjernen, i veldig lang tid. Jeg tror ikke noen skjønner hvor mye det sitter der, sier hun, og fortsetter

– Noen sa til meg hva de mente at jeg hadde godt av. Det har de heldigvis sluttet med nå. Andre kan jo ikke vite hva jeg har godt av, slår hun fast.

Boka ble et nytt prosjekt

Erfaringene fra alle møtene med folk var en av grunnene til at Ingrid bestemte seg for å skrive bok. Men det var også for å ha et prosjekt, for å sette seg et mål. Selv om Mia var borte så føltes det som hun brukte tid på henne når hun skrev. Det erstattet på en måte «familieprosjektet» som var borte.

Ingrid følte behov for å informere, for å fjerne litt av tabuene rundt døden og for å vise hvordan dette har påvirket henne, og fremdeles påvirker henne.

Hun åpner sjela si i stor grad, og har vært litt redd for at det skal bli for mye for enkelte. Men hun har også fått tilbakemeldinger fra folk som har lest boka, om at de tåler den dosen.

– Dette påvirker meg og mitt forhold til andre mennesker, og det er jo det som er viktig for andre å vite. Med boka føler jeg at jeg har satt et varig spor etter Mia, og et varig spor etter meg selv også, men det var ikke det som var hovedmotivasjonen. Det var fordi det gjorde meg godt å skrive, og fordi jeg tenkte at det kanskje kommer noe til nytte.

Hun forteller at hun har lest en del bøker om sorg selv. Man skulle kanskje tro at det ble tøft å lese om andres sorg i tillegg til sin egen, men Ingrid opplever det som lindring å lese om andres opplevelse av sorgen.

Skrev ut smerten

Boka er i stor grad basert på Ingrids dagbøker. Kort tid etter Mias død ble dagboka en hjelp til å bearbeide opplevelsene og alt som skjedde.

– Jeg hadde veldig stort behov for å skrive ut smerten, på en måte. Det var som om alt vokste, på ny og på ny. Og man har kanskje mer behov for å skrive når man bor alene, og ikke alltid har noen å snakke med. Det gjorde litt av den samme nytten.

Tidligere i livet har hun skrevet dagbok i perioder da ting var vanskelig, så slik sett føltes det naturlig. Hun skrev dagbok hver dag de første to åra etter Mias død. Etter hvert ble behovet for å skrive dagbok mindre, så dagboknotatene ble sjeldnere.

Avgjørelsen om å skrive bok tok hun den første sommeren etter at Mia døde, og etter det hadde hun to skriveprosjekter på PC’en. Det var ett dokument med dagboka og alt som var privat, og ett dokument med boka, med innhold som andre skulle få del i.

Skrivinga har vært et viktig verktøy for Ingrid gjennom sorgprosessen, men det har også vært viktig å gråte, forteller hun.

– Vemodsbegeret fyltes. I starten måtte jeg gråte det ut ofte. Det var grunnleggende og nødvendig. Da følte jeg meg renset og sterk etterpå.

En gang i et lite familieselskap sa Ingrid til de andre «Ikke vær redd for å nevne Mia, for jeg gråter mer etterpå hvis dere ikke nevner henne».

Trening er også viktig for Ingrid. Når hun trener skikkelig føler hun at hun får fornyet styrke, både fysisk og psykisk.

– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle ut hver dag. Ute i naturen får jeg hvilt impulsene. Jeg tålte ikke så mange impulser i starten. Nå tåler jeg mer, men fortsatt ikke alt. Det er mer forutsigbart hva som skjer rundt meg nå.

«– Må du snakke om det nå?»

Ingrid bor i Trondheim. Hun er utdannet vernepleier, og jobber med svært hjelpetrengende elever på en videregående skole. Det krever mye av henne. På jobb har hun vært veldig fokusert på oppgavene, og passet på å skjerme seg litt for familiepraten i pausene.

– Når jeg spiste matpakken sammen med andre, og noen pratet om familie, da var jeg glad for at det var andre der, som kunne gi respons, slik at jeg kunne lukke det litt ute. Når vi var ferdige på jobb og folk skulle hjem til familien sin, måtte jeg kjøre innom graven ganske ofte, for å føle at jeg var innom Mia, på en måte.

I starten var overgangene veldig store, forteller hun, som overgangen fra jobb til hjem. Hun skjerpet seg når hun var på jobb, men også der var det stadig inntrykk. Særlig å høre praten om andres familier var stadige påminnelser, og i starten var det veldig tøft.

– Jeg tenkte: «Må du snakke om det nå?» Men det gikk ikke lang tid før jeg tenkte at så klart må de få snakke om det. Jeg snakket jo om Mia også. Da ble det mer slik at de må få snakke om det, men de kan ikke forvente at jeg klarer å møte dem på det. Da blir det opp til meg å koble meg ut, eller gå ut litt hvis det er flere der.

Det har vært enkelte vonde episoder som har festet seg i minnet, blant annet humor rundt uansvarlig oppførsel i trafikken. For Ingrid er trafikksikkerhet et alvorlig og ømtålig tema. Hun klarer fortsatt ikke å le av den type humor.

– Jeg vet hvor mye det koster når liv blir fratatt en, hvor mye et liv er verdt, og hvilke konsekvenser det får for så mange, sier hun.

Kan ikke glemme

Ingrid ønsker ikke å glemme det som har skjedd, og det er jo heller ikke mulig. Så hun synes det er fint at noen spør hvordan det går med henne. Og det er fortsatt noen som gjør det, av de som kjenner henne best.

– Men det hender også at det spørsmålet blir alt for stort for meg. Jeg har jo hatt det jævlig vondt. Så jeg kan svare for eksempel «Det går kjempebra på jobb», eller andre mer konkrete ting.

Noen forventer kanskje å få et svar om at det går bra. De fleste svarer jo slik. Hun har kjent på at hun i noen situasjoner har påført andre ubehag for ved å svare at det er tøft, at det f. eks. ikke er et godt nytt år. Men Ingrid er bevisst på å svare ærlig. Hun kan si at hun har det jævlig innerst inne, men hun klarer seg. Hun understreker at det er viktig at folk tør å spørre likevel, om det så er bare «Hva er det du trenger?» eller «Har du behov for å snakke om det?»

– Hvis du spør noen som du vet gjennomgår noe stort og vanskelig, så må du ta deg tid til, og vite at du tåler, å få et ærlig svar, mener Ingrid.

Det er mange som bryr seg

Hun forteller at hun har fått kvalitetssikret nettverket sitt.

– Jeg kjenner på hvem jeg orker å forholde meg til. Jeg må føle at kommunikasjonen er ok, at folk tør å bry seg og tør å prate. Det må være rom for tapet og sorgen, ikke bare prat om alt mulig annet, som vær og vind. For når man opplever noe så gjennomgripende så blir det helt rart at det ikke skal nevnes. Mia var den viktigste personen i livet mitt, hun skulle være med meg hele veien, og nå er hun borte.

Når dette er sagt så føler hun at hun må belyse den andre siden av saken også.

– Det er mange som har brydd seg mye, og jeg kjenner at det har gitt meg veldig mye også.

Hun er mindre med på store sosiale sammenkomster med kjente og ukjente enn før dødsfallet. Nå har kollegene sluttet å spørre om hun skal på julebord. Hun er fortsatt den samme personen, men det sosiale behovet har endret seg. Hun føler at hverdagen har blitt enklere å takle med mer erfaring. Tankekjøret i hjernen har roet seg, men hun orker ikke å forholde seg til folk hele tida. Hun kutter ut alt hun ikke har lyst til, som hun ikke absolutt må.

Det føles godt å kunne hjelpe

Ingrid har «adoptert» to hjemløse katter. Mia var veldig glad i dyr, og etter at hun døde så ble det viktig å videreføre hennes omsorg for både mennesker og dyr. Det ligger veldig lett for Ingrid også.

– Jeg føler at det er godt å hjelpe noen som trenger det, om det så er «bare» en katt. Man føler at man er litt til nytte.

Hun har ikke overskudd til praktisk å engasjere seg så mye i frivillige organisasjoner, men gir penger fast til noen gode formål som hun ønsker å støtte. Hun gir også litt til folk hun møtte da hun var på fjelltur i Kenya. I boka forteller hun om turen til Mount Kenya, i Mias fotspor.

I Kenya er det mye fattigdom, og småpenger her i Norge er store beløp der. Det føles godt å kunne hjelpe.

– Det føles også godt at de er så takknemlige, at det virkelig betyr noe for dem. De er så takknemlige for ting som vi nesten tar som en selvfølge her i Norge. Vi er ganske så bortskjemte, på mange vis.

Ingrid tror at hun kanskje har enda større behov for å gi omsorg, når hun ikke lenger har Mia å gi det til. Hun vil gjerne betyr noe for noen, og hun har blitt mer opptatt av de store og viktige tingene i livet.

– For å klare å engasjere seg i andre må man være god med seg selv, og finne riktig balanse. Jeg har blitt god på å finne ut hva som tar og gir meg energi. Å oppleve stor takknemlighet fra andre, gir meg både glede og påfyll.

Ingrid på vei opp til Mount Kenya i 2016
Ingrid på vei opp til Mount Kenya i 2016
På toppen av Mount Kenya, med bilde av Mia på samme sted to år tidligere.
På toppen av Mount Kenya, med bilde av Mia på samme sted to år tidligere.
På toppen.
På toppen.
Flyplassen i Masai Mara.
Flyplassen i Masai Mara.




Walking safari i Masai Mara.
Walking safari i Masai Mara.


Folk er forskjellige

Ingrid har tenkt litt på at folk håndterer ting på ulike måter, og hvorfor det er slik.

– På jobb har jeg veldig mange rundt meg. Det er noen som jeg kjenner godt, og andre som jeg ikke kjenner. Det er mest kvinner som nevner det som har skjedd, og som «tør» å snakke om det, eller spør hvordan jeg har det.

Noen ganger har hun tenkt på at menn nesten aldri nevner slike hendelser.

– Jeg trener bedrifts-innebandy et par ganger i uke etter jobb, og der er det mest menn. Da jeg kom tilbake på trening noen måneder etter at Mia døde, så var det en som ga meg en klem uten å si noe, og det var godt. Men ellers så har det vel ikke vært nevnt. Jeg tror at menn tenker at jeg trenger å koble av. Det er deres måte å vise omtanke på.

Ingrid har vokst opp med fire brødre, så hun er for så vidt veldig vant til dette. Selv kan hun savne å prate, men brødrene viser omsorg for henne mer ved å hjelpe henne med praktiske ting. Kvinner er generelt flinkere til å snakke om følelser, tror hun.

Med bakgrunn i dette er hun opptatt av at hennes egne opplevelser ikke er en fasit for hvordan folk opplever sorg. For hun er svært klar over at folk er forskjellige.

– Jeg tenker at jeg kan bare vise min historie og mine behov. Det er mange som har mistet noen. Noen vil kjenne seg igjen i boka mi, mens andre har andre måter å takle det på. Noen ønsker å bli spurt om hvordan de har det, andre ikke.

Venninnenes «turnus-tilbudsliste»

Ingrid har mange gode venninner fra ungdomsåra, som holder sammen og støtter hverandre. Disse venninnene stilte opp for henne da tragedien rammet. I den første tiden etter ulykken laget venninnene ei liste over hvem som var tilgjengelig for en prat på hvilke dager, og hvem som kunne komme og overnatte hos Ingrid når hun ikke orket å være alene. De kalte det en «turnus-tilbudsliste».

– De er dyrebare, og det er de fortsatt. De har jo vært der hele tiden, men det er først når noe alvorlig skjer at man begynner å tenke på hvor verdifulle slike venner er. Jeg dumpet jo bare opp i det, mistet fotfestet på en måte. Alt ble så diffust, særlig hjemme på kveldstid. Jeg er egentlig en mester på å leve alene, og på å fikse alt. Men jeg følte at det var ubehagelig å være alene etter at Mia døde. Det tror jeg de hadde tenkt på før jeg kjente på det selv.

Venninnene skapte en slags trygghet som gjorde at Ingrid klarte seg godt selv etter hvert. Hvis de ikke hadde vært der så hadde det blitt enda mye tøffere, særlig med de angstfornemmelsene som hun følte på, forklarer hun.

– Jeg liker ikke å «plage andre», eller være til bry. Så av og til sitter det langt inne å spørre om hjelp. Men jeg rakk ikke å tenke slik da. Jeg er glad at de tilbød seg å hjelpe meg. Da ble det jo lettere. Jeg skjønte at hvis man noen gang skal ta imot hjelp så er det i en slik situasjon. Det de bidro med var midt i blinken for meg da, uten at jeg tenkte over det selv. Det var akkurat det jeg trengte.

Har blitt mer herdet

Ingrid har en stor familie, med fire brødre og 12 tantebarn. Det har vært mange bursdager og konfirmasjoner etter Mias død. Det er mange jenter i slekta, så det har vært mange påminnelser. Ingrid føler at hun har blitt mer herdet, og tåler mer etter hvert som tida går, men det har vært tøft å møtes i alle barnebursdagene, og ikke mist konfirmasjoner.

– Jeg har tålt det ganske bra, for jeg opplevde jo Mias konfirmasjon. Og jeg må jo også si at det er slik det skal være. Men det er noe med familierelasjoner, når det vrimler av barn og foreldre, selv om det er mine egne søsken. Jeg savner jo alt dette.

Mia var eldst i flokken av søskenbarn, og det har vært tøft for Ingrid å se tantebarna etter hvert som de har nådd igjen Mia i alder, når alle er samlet.

– Det er noe med de spesielle anledningene i familien, ungdommene, og særlig jentene i bunader, noe som jeg ikke helt kan forklare. Det er et yrende liv, for vi er så mange, men det er Mia som mangler. Det har vært enklere å møte tantebarna på tomannshånd. Da får jeg nærmere kontakt med dem, og jeg slipper å se de relasjonene som jeg savner så veldig, sier hun.

Å miste Mia var og er en stor sorg for alle i familien. Ikke minst for de jevnaldrende søskenbarna.

Etter at Ingrid begynte å arbeide med boka så har hun følt at folk rundt henne, og også mange i familien, har blitt litt flinkere til å prate om det.

Tilfluktsted hos mamma

Ingrid er ganske ofte på besøk hos sin mor, som bor i omsorgsbolig i Rindal.

– Mamma ble ekstra viktig for meg i den første tida etter at Mia døde. Hos henne er det rolig. Det var veldig godt i den første tida, da jeg måtte skjerme meg fra familiene og alle barna. Det var godt å ha et sted å dra når jeg ikke klarte å besøke slektninger eller venner som hadde barn. Mamma har nevnt Mia ofte, og det er fint. Å være hos henne har vært en fin variasjon fra livet i Trondheim, sier Ingrid ettertenksomt.

I åra etter Mias død har Ingrid tilbrakt julekvelden i Rindal, sammen med mora og hennes søskenbarn. I år vet hun ikke om det passer slik. Kanskje velger hun å feire jula i Trondheim med kattene sine. Hun har noen få juletradisjoner, og holder fast på dem. Hun lager tomtebrygg, litt bakst, gaver og julehilsener, og hun pynter litt til jul. Ellers legger hun ikke så mye arbeid i det.

Hun forteller at noe av det tøffeste med jula har vært å sette seg i bilen igjen på julaften, etter å ha tent lys på Mias grav.

Julemusikk har vært veldig vanskelig, men det siste par åra har hun klart å høre litt på julemusikk igjen.

Det beste med jula er å ha noen fridager, og samle energi til det nye året, synes hun.

– Jeg gleder meg til juleferien og til julematen, og ellers tar jeg det som det kommer. Jeg kan lese bok eller gå en tur. Jeg er en rastløs sjel, og det er mye som skjer i hverdagen, så jeg trenger å roe ordentlig ned av og til. Når jeg tar meg tid og finner roen kan jeg føle at Mia er med meg, det er da hun kommer som nærmest.

Boka «Av alle på jord» kan kjøpes hos de fleste nettbokhandlere, og Ingrid har også noen eksemplarer til salgs selv.