Kulturvøkku 2021:

Unni Irmelin Kvam (i midten) sammen med Helene Marie Nergård og Johanne Løset fra pensjonistlaget.
Unni Irmelin Kvam (i midten) sammen med Helene Marie Nergård og Johanne Løset fra pensjonistlaget.

Åpen dag med bunad og folkemusikk

Torsdag arrangerte Rindal pensjonistlag åpen dag, slik tradisjonen er i Kulturvøkku. Denne gangen kunne de by på et solid program med tema bunad, identitet og musikktradisjoner.

Publisert

– Det var kjøle gøttj å bli invitert hit! Jeg kunne jo ikke si nei til det, smiler Unni Irmelin Kvam.

Hun betegner seg selv som "veldig utflytta" rindaling, som har bodd i Oslo i mange år. Men det at hun er rindaling er i høyeste grad en del av identiteten hennes. Det har hun vist gjennom sitt arbeid med tre bunadsbøker og Bunadspodden, for det hele startet med rindalsbunaden.

Det handler om identitet og tilhørighet

Unni Kvam har hovedfag i historie, og hun jobber også med kommunikasjon. I 2019 startet hun podcasten "Bunadspodden", og hittil har det blitt 25 episoder. Hun har også gitt ut tre bøker om bunader, og den første boka var om rindalsbunaden.

Unni Irmelin Kvam fortalte om identitet og tilhørighet, med utgangspunkt i sitt eget liv.
Unni Irmelin Kvam fortalte om identitet og tilhørighet, med utgangspunkt i sitt eget liv.

På åpen dag snakket hun for et lydhørt publikum. Hun tenker at rindalingene er i en slags identitetskrise nå, når kommunen har blitt en del av Trøndelag. Skal man da velge rindalsbunaden, nordmørsbunaden eller sør-trønderbunaden? Selv synes hun selvsagt at flest mulig bør velge rindalsbunaden, men trenden i hele landet er at folk velger bunad mer fritt nå enn før. Mange velger en bunad som de synes er fin, fra et sted som de kanskje har bare litt aner fra eller tilknytning til.

Unni Kvam påpeker at håndverket som er brukt i rindalsbunaden opprinnelig kommer fra flere forskjellige steder i Midt-Norge, så der er en perfekt blanding som viser mye av rindalingene sin identitet og tilhørighet, synes hun. Hun takket bunadsnemna i Rindal, som skape rindalsbunaden på 80-tallet. Dermed skapte de også denne muligheten for henne, som hun har jobbet videre med.

Tre bunadsbøker har det blitt, så langt. Boka om rindalsbunaden var den første.
Tre bunadsbøker har det blitt, så langt. Boka om rindalsbunaden var den første.

Folketoner og gammeldans

Marit Løfaldli og Ronny Kjøsen var også invitert til åpen dag. Helene Marie Nergård, som er leder i pensjonistlaget, sa at de virkelig hadde fått underholdere fra øverste hylle denne gangen.

Marit Løfaldli er rindaling, lærer og nyutdannet logoped. Hun jobber ved musikklinja ved Orkdal videregående skole, og tar i tillegg oppdrag som frilans sanger. Hun er også med i et ensemble som synger gregoriansk sang, og de skal synge i St. Peterskirken i Roma i oktober i år.

Marit Løfaldli sang viser, salmer og lokale folketoner.
Marit Løfaldli sang viser, salmer og lokale folketoner.

Marit sin samboer Ronny Kjøsen er opprinnelig fra Hølonda, men har altså bodd i Rindal de siste åra. Han har spilt trekkspill fra han var 10 år gammel, og trakterer flere forskjellige instrumenter. Han er organist i Stangvik, Åsskard og Todalen, og jobber ellers som frilans musiker. I år var han nominert til Spellemannsprisen for folkemusikkplata "Bondebohem".

De to spilte og sang viser av Alf Prøysen og Arvid Hansen, tango, svenske viser og salmer, og avslutta med to slåtter og en folketone fra Rindal. Ronny Kjøsen hadde akkurat lært seg "Stor-Ena-valsen". Dette er en kjent vals i hele landet, under mange navn, og den har også fått ett eget særpreg i Rindal. Kilden til Rindalsversjonen av valsen er Arne Aune.

Ronny Kjøsen har spilt trekkspill siden har var 10 år gammel. Han hadde lært seg en lokal vals for anledningen.
Ronny Kjøsen har spilt trekkspill siden har var 10 år gammel. Han hadde lært seg en lokal vals for anledningen.

Ronny Kjøsen spilte også en polka, som kalles "Hoppvals fra Rindal". Denne er mest trolig av tysk opprinnelse, som det meste av folkemusikken fra 1880-tallet, og denne har også blitt "rindalifisert".

De avsluttet med en nydelig rindalsversjon av "Litle fuglen", eller "Litj-fåggeln", som de kaller tonen. Marit Løfaldli fortalte at hun lærte den av sin far Ola L. Løfaldli, da hun samlet inn lokale folketoner til en oppgave i forbindelse med sitt studium i musikk. Den vakre sangen og musikken høstet stor applaus fra publikum i Attanova.