Draumkvedet fremført av Unni Boksasp i Stangvik Bondehus
«Eg hev vori meg upp med sky
og ned att på svarte dikje,
eg hev set at heite helviti
og ein deil av himmerikje.
Fyr månen skine
og vegjinne falla so vide»
forteller Olav Aasteson, hovedpersonen i Draumkvedet. Han faller i dyp søvn på julekvelden, og våkner ikke opp igjen før etter 13 døgn. Da har han drømt at han har reist over Gjallarbrua som går over den brusende elven Gjoll, som danner skillet mellom de dødes og de levendes verden. I Draumkvedet er Gjallarbrua den smale vei til paradiset. Han ser inn i Paradiset, han ser de grufulle straffene som venter syndere i helvetet, og til slutt blir han vitne til dommedag i Brokksvalin, navnet på stedet der menneskesjelene får sin dom. 13. dag jul våkner Olav opp fra drømmen, saler på hesten sin og rir til kirken, hvor han setter seg i kirkedøren og synger ut sin merkelige drøm for menigheten.
Den sangen var det Unni Boksasp formidlet på sin fine særegne måte i Bondehuset tirsdag kveld for en fullsatt sal. Lyset slukkes og bakerst i salen starter Unni sin episke og formidlende sang. Sammen med lyssettinger og kroppsformidling aner vi at fortellingen skildrer Olavs drømmer i de ulike rommene eller verdener han kommer til. Her har regissør Marianne Meløy gjort en bra jobb med å sy dette sammen.
Klangen i Unnis stemme sammen med bruk av langeleik, pumpeorgel og autoharpe gir fine musikalske opplevelser. Mollstemt sang klang fint sammen med duren av harpen.
Man kunne gjennom hennes musikkformidling høre klangen fra Gjallarbrua når Olav går over den, hvor Olav opplever at «Gjallarbrua er vond å gange, Gjallarbrua er vond å gange…»
Draumkvedet er et visjonsdikt, trolig fra slutten av mellomalderen, egentlig bygd opp som en ballade(dansevise), men skiller seg fra balladen ved skiftende omkvede og melodi, noe Unni får formidlet godt. Den første nedtegningen vi har av Draumkvedet er fra 1842, og siden er omlag 100 nedtegninger blitt samlet inn – alle fra øvre Telemark. Folkesangere har, tradisjon tro, formet Draumkvedet på sine personlige måter opp gjennom historien.
Unni Boksasp har altså laget ny musikk til de gamle tekstene, og inspirert av tradisjonsmusikken og tidligere formidlere av Draumkvedet, har hun laget ny musikk og nye arrangement til den tidløse historien. Tekstene hun benytter er alle hentet fra de 100 ulike nedtegningene av Draumkvedet, og trekker særlig frem den frodige versjonen Anne Skålen framførte ved gruva si for Sophus Bugge i 1857, hvorpå Bugge skrev at «Anne er upaalidelig og ikke sanddru, hun kan vel hav lavet noget hist og her på egen Haand», men historien om Olav Aasteson sin drømmereise er dog den same.
Bra, modig og ikke minst viktig formidling av et tradisjonsrikt vanskelig stoff.
