Lars Bakken spanderer saft på undertegnede. Resfjellet i bakgrunnen.
Lars Bakken spanderer saft på undertegnede. Resfjellet i bakgrunnen.

Elis påskeminner

Her er en noe forholdsvis forsinka og privat bilderrapport fra en skitur palmesøndag 1979.

Publisert
Pause på Raudfjelltjønna.
Pause på Raudfjelltjønna.


De som kjenner meg vet at jeg er over snittet ivrig med bilder og fotografering. Nå er jeg i modus for skanning av gamle bilder. Jeg fikk låne en skanner av Surnadal Fotoklubb og da var det igang. Her på Trollheimsporten er det plass til både nyheter og gamle minner. Derfor deler jeg minner fra denne påsketuren med dere som har interesse for minner fra det som nå faktisk kan kalles i gamle dager.
Dette er mine minner, men ikke mine bilder. Det er min far, Harald Solvik, som har tatt bildene på turen så han er selvfølgelig ikke med på et eneste bilde.

Tror dette må være mellom Svarthatten og Raudfjellet og at det er Bolmtrollhøtta til venstre på bildet.
Tror dette må være mellom Svarthatten og Raudfjellet og at det er Bolmtrollhøtta til venstre på bildet.
Klatring har man energi til selv om vi er på en lang skitur.
Klatring har man energi til selv om vi er på en lang skitur.

Turen starta på parkeringsplassen ved Resvatnet tidlig palmesøndag 1979. Første etappe gikk til Raudfjellstjønna, videre er jeg ganske sikker på at vi gikk mellom Raudfjellet og Svarthatten, kanskje via Helgetunsetra, helt sikkert hadde vi en lang rast på Kjerkholtsetra.

Rast ved Kjerkholtsetra. Aud, Lars, Lene, Berit. Det er nok Bente som leter i sekken.
Rast ved Kjerkholtsetra. Aud, Lars, Lene, Berit. Det er nok Bente som leter i sekken.
Kjerkholtsetra. Kristin på huk, Bente med staver, Eli med noe i munnen, Håkon sitter og Håvard gjør seg til.
Kjerkholtsetra. Kristin på huk, Bente med staver, Eli med noe i munnen, Håkon sitter og Håvard gjør seg til.

Fra Kjerkholtsetra gikk vi oppetter Trollhøttbekken til skaret mellom Gaddfjellet og Litjtrollhøtta, som er det høgste punktet på turen. Her begynner det morsomste med turen: Nesten bare nedoverbakker herifra!

Dette er trolig opp mot Gaddfjellet, kanskje Svarthatten og "hattan" i bakgrunnen.
Dette er trolig opp mot Gaddfjellet, kanskje Svarthatten og "hattan" i bakgrunnen.
Snart på turens høyeste punkt, ser ut som noen begynner å bli litt lei.
Snart på turens høyeste punkt, ser ut som noen begynner å bli litt lei.
Pause på turens høyeste punkt, rett nedafor toppen på Gaddfjellet. Her forandrer utsikta seg og vi kan se mot Rindalen.
Pause på turens høyeste punkt, rett nedafor toppen på Gaddfjellet. Her forandrer utsikta seg og vi kan se mot Rindalen.


Nedover Rikmyran langs Litjbulu er det slakt og fint å renne.
Her kan du dreie vestover og renne forbi Bolmsetrin og avtale å bli henta ved Bjørnsledet i Folddalen.

Vi krysset Litjbulu ved Gaukholet og gikk nordover til familiehytta Jobo, som ligger ved Sandåa, mellom Hanstjønna og Trondstjønna.
Tar du denne veien, kommer du til Seterlia i Langlimarka og til slutt på Moan boligfelt.

Du må gjerne lese dette som ei turanbefaling. På denne turen starter vi høyere enn vi avslutter, for meg som elsker nedoverbakker, gir det ekstra motivasjon. Å ha en fjelltopp som turmål er motivasjon, men jeg anbefaler også å gjøre som oss, å ikke avslutte turen der du startet. Da må du planlegge skyss, men med dagens mobildekning, bør ikke det by på problemer.

Jeg husker ikke om noen av oss overnatta på hytta, men gjera-tausene, som bodde på Rindalsgjeret ved kirka kunne gå hjem via Rinnbrua og Gammelbjergen.

På denne turen var vi to foreldrepar, Lars og Berit Bakken og Harald og Aud Solvik. Barna Lene Bakken og Kristin Storås 11 år, Eli Solvik og Bente Bakken snart 10 år, Håvard Storås ca 7 og Håkon Solvik, som ble 5 år uka etter denne turen.
Jeg vil tro at turen var litt over 20 kilometer lang, kanskje 24 km for de som gikk helt til Rindal Sentrum.


Jeg synes å huske at jeg syntes det var litt kjedelig å gå på ski, men min motivasjon var de nedoverbakkene som ventet. Det hadde selvsagt mye å si at vi var så mange barn på tur sammen.
Vi hadde med pulk til minstemann, som enda ikke var fylt 5 år, og han satt nok litt i pulken. Men ifølge ryktene, hadde han ikke tålmodighet til å sitte rolig i pulken så lenge om gangen.

Etter turen på over 20 kilometer, var det godt å komme fra til hytta Jobo. Der ventet besteforeldrene til fire av barna, Halvdan og Gjertrud Solvik.
Etter turen på over 20 kilometer, var det godt å komme fra til hytta Jobo. Der ventet besteforeldrene til fire av barna, Halvdan og Gjertrud Solvik.

Jeg ser med stolthet og glede tilbake på denne turen og lignende turer. Det var langt og til tider litt kjedelig. Jeg kan også huske gnagsår og kalde føtter. Men vi fikk gode minner. Også i dag er vi ungene gode turvenner.

De fleste kjenner nok ikke igjen søskenparet Kristin og Håvard Storås, de er oppvokst på Haugerud i Oslo. De er barna til rindalingen Kari Solvik og storåsbøggen med aner fra Grønlia, Per Storås. De hadde ei stund hytte i et hyttefelt oppom Skjervøyan mellom Rindal og Storås, men den ble etter hvert solgt da det ble for langt å reise fra Oslo til hytta. Kristin har nå hytte på Sjusjøen og går mange lange turer der. Håvard bor i Elverum og går enda lengre turer. Blant annet har han gått Norge på langs.

Kristin Storås, snart 11 år, Oslojente påskeferie i Rindal og på skitur i Trollheimen, Bolmtrollhøtta i bakgrunnen.
Kristin Storås, snart 11 år, Oslojente påskeferie i Rindal og på skitur i Trollheimen, Bolmtrollhøtta i bakgrunnen.
Håvard Storås, ca 7 år mellom Gaddfjellet og Litjtrollhøtta. Kanskje ga denne turen inspirasjon til drømmen om å gå Norge på langs.
Håvard Storås, ca 7 år mellom Gaddfjellet og Litjtrollhøtta. Kanskje ga denne turen inspirasjon til drømmen om å gå Norge på langs.

For noen er bildene kanskje et gledelig eller skrekkelig gjensyn med skiutsyret fra NM-året 1979. De røde overtrekksdressene fra Norheim mener jeg kom i forbindelse med Ski-NM som ble arranger dette året. Det var nok en del av komite-klærn. Sentrumsbøggen hadde en med Troll på ryggen. Bolmbøggen hadde nok Rindal IL på ryggen, da de to klubbene var sammen om å arrangere ski-NM.

Søskenbarna mine fra Oslo, Kristin og Håvard, hadde Trollski. Det var nok fordi vår bestefar, Halvdan, jobbet på Trollski-fabrikken. Begge foreldrene mine jobbet på Landsem Skifabrikk, så vi hadde selvfølgelig Landsemski.

Søstrene Bente og Lene Bakken med skidresser, var mer nok moderne enn min bror Håkon og meg, som hadde hjemmesydde skiklær. Du kan se at søstrene Bakken har knekorte skidresser med Landsem-merke. Dette er sikkert i overgangen mellom nikkers og hel skidress, for noen av barna har skidress, men med knestrømper. Jeg kan huske at min første skidress var svart, med Landsemski-merke og Blizzard-design (som skidesignet), men med lang fot.

Full action, selv om det er "pause".
Full action, selv om det er "pause".

Takk for turen.
Påskehilsen fra Eli Solvik.

Powered by Labrador CMS