Damen med det store hjertet

-Jeg håper ikke dette blir en bare skryt altså, sier Elsa Kvande litt bekymret.

En beskjeden dame med mange jern i ilden. Med et genuint ønske om å hjelpe andre, er lista over verv og engasjement er lang.

Elsa leder i Myrvang forsamlingshus og nestleder i Surnadal Husflidslag og Surnadal Røde Kors Omsorg . Gjennom Røde Kors er hun besøksvenn og er involvert i hjelp til flyktninger fra Ukraina, dessuten hadde hun sine timer som vaksinevert under koronavaksineringen. I mange år var hun leder i Tordenskjold Songlag. Dessuten er hun støttekontakt til tre stykker. Selger rengjøringsprodukter gjennom Norwex gjør hun også, og er tidligere forhandler for Tupperware. Ikke minst er hun en engasjert bestemor.

I den lille fritiden som blir igjen, går strikkepinnene flittig. Mange plagg havner i familien, men hun strikker også på bestilling. Hun innrømmer at hun har vanskelig for å si nei, og viser oss kalenderen på telefonen. Den er temmelig full.

-Det er vanskelig å kutte ut noe.

I vår valgte hun imidlertid å si fra seg vervet som leder i Tordenskjold, etter mange års innsats. Men Elsa ser lyst på veien videre for koret.

-Vi er veldig fornøyd med den nye lederen og styret, det føles trygt å overlate roret til dem.

Det som ligger Elsas hjerte nærmest (bortsett fra barnebarna, skynder hun seg å påpeke), er nok Romaniahjelpen. Hun snakker engasjert om innsamling av midler og innkjøp av nødvendige varer som blir sendt til trengende i Romania. Elsa har vært i Romania flere ganger og sett hva organisasjonen betyr for de som mottar hjelpen. Hver måned får de rapport med bilder fra kontaktpersonen, pastoren George. På den måten er de sikre på at hjelpen kommer fram.

-Jeg er takknemlig overfor de som tok meg med på dette, sier Elsa.

Hun ble engasjert i Romaniahjelpen gjennom kjentfolk på Smøla som har drevet med hjelp for fattige i Øst-Europa i 14 år gjennom Klubben Hjelp og Glede. Elsa ble spurt om hun ville være med, og startet etter hvert avleggeren Romaniahjelpen Kvanne.

Allerede den kvelden hun ble spurt, bestilte hun og to andre flybilletter til Romania. Der ble de møtt av tilstander som er fremmede for oss som bor i Norge. Elsa forteller om mennesker hun er blitt kjent med: En dame som bodde i en forfallen campingvogn, og som nå bor i et telt i en bakgård. Om en familie med ni barn som bor veldig kummerlig, der den eneste "lekeplassen" barna har, er senga. Hun forteller også om lille Emil som holdt på å bli døv, og som de betalte øreoperasjon til. Disse har de kunnet hjelpe. Men Elsa skulle gjerne ha hjulpet flere, det er et umettelig behov.

Elsa kan fortelle om et land med store kontraster. På den ene siden av veien fant de et stort, flott kjøpesenter der ingenting manglet, mens på den andre siden levde folk på gata.

Alle monner drar

I dag sender Romaniahjelpen en fast sum matpenger hver måned. De finansieres gjennom loddsalg og gaver.

-De kaller oss englene fra Norge, men vi er slett ikke de eneste «englene». Mange skal dele på æren, sier Elsa, og forteller om forretningsmannen fra USA som bestemte seg for å doble summen de fikk inn da de hjalp pastor George med finansiering av ny bil. Uten den hadde ikke pastoren hatt mulighet til å kjøre rundt med mat og klær til familiene de hjelper.

Bidrar gjør også damen på 75 år som ønsket seg penger til 75- års dagen. Pengene gikk direkte til arbeidet i Romania. I tillegg samler 75-åringen flasker og gir pantepengene til organisasjonen. Intet bidrag er for lite. Alle monner drar.

Nå gleder Elsa seg til å dra nedover igjen, koronaen har hindret dem i å besøke landet de to siste årene. Det blir dyrt å sende varer nedover, så de tar med seg mest mulig på turen ned. Elsa har klar en koffert full av skrivesaker, den er tung, og hun håper å få den med nedover snart.

-Jeg har først og fremst fokus på ungene. De som går på skolen, må kjøpe skrivesaker sjøl. Det er dyrt, og blyanter, penner, viskelær og notatblokker fra Norge kommer godt med.

Siste gang de drog, var også ektemannen Terje med. Elsa forteller om da de tok med seg 19 stykker på pizzarestaurant. Ungene var overveldet. De skulle spise pizza, og så skulle de få brus i tillegg! Terje tok regningen. Den kom på 800 kroner, et beskjedent innhogg i reisebudsjettet, men en enorm sum for den som må greie seg på 350 kroner i måneden.

Vekk fra gata

-Vi er kjempestolt når vi kan slutte å hjelpe noen. Det betyr at de kan klare seg sjøl heretter.

De gode hjelperne holder for tiden på med å bygget hus i Romania

-Vi kaller det et flerbrukshus. I første omgang skal det være et leirsted. 22 køyesenger er donert av en glad giver, det betyr sengeplass for 44. Barn og unge skal få en mulighet til å komme seg bort fra gata. Elsa forteller at beboerne begynte å plante og så rundt huset med en gang, her skulle det dyrkes mat.

Huset skal på sikt leies ut, dermed får de en liten inntekt som kan bidra til å drifte prosjektet. På Romaniahjelpen Kvannes facebookside kan en se hva de driver med.

I det hele tatt er Elsa opptatt av barnas ve og vel. Men hun har ikke vært på besøk på barnehjem i Romania. Det tror hun hadde vært en tøff opplevelse.

-Jeg hadde vel tatt med meg alle hjem, smiler hun

Godt humør

Smiler og ler gjør hun i det hele tatt mye av.

-Hun gir mye av seg selv, men får ikke alltid så mye tilbake, sier ektemannen Terje Kvande. Han er på tur ut døra. Damene skal få prate i fred. Og så er hun blid hele tiden, det skal hun ha.

Terje er stolt av kona, men Elsa kvier seg heller ikke for å skryte av ektemannen. Han tar seg av all husvask og er aldri tung å be.

-Jeg kan ikke få rost Terje nok. Av og til sier folk til meg at jeg har dressert ham godt, da svarer jeg at jeg fant ham slik, ler Elsa. Vi hjelpes åt, og drar lasset sammen. Jeg har bestemt meg for å slutte å irritere meg over ting jeg ikke får gjort noe med, men heller tenke konstruktivt. Det er best når hverdagen er god, det er det som er det viktigste.

Det hører med til historien at Elsa har en del helseplager. Som 51 -åring fikk hun en sykdom som gjør at hun har utfordringer. Etter hvert måtte hun innse at hun ikke greide å være i yrkeslivet lenger, og solgte sin andel av frisersalongen hun var medeier i. Frisøryrket er hard for kroppen, det er mye ståing og man kommer ofte i nærkontakt med kjemikalier. I dag kan hun tilpasse aktiviteten etter sykdommen.

Å måtte gi seg i yrkeslivet var en nedtur.

-Å selge min andel av salongen satt langt inne, men jeg måtte innse at det gikk ikke lenger. Det var tøffe tider.

Gjennom sykdommen er hun tilknyttet både Radiumhospitalet, Rikshospitalet og St Olavs hospital. Hun har blant annet vært med på forskningsprosjekter for utprøving av medisin.

I vår startet hun med cellegiftbehandling. Det holder sykdommen i sjakk, hun har det bedre. Hun føler seg godt ivaretatt med tett oppfølging hvert halvår.

Brenner for lokalmiljøet

Som leder i grendehuset Myrvang er hun primus motor bak bygdekafèen, som arrangeres en gang i måneden. Hun skynder seg å påpeke at hun ikke er alene om jobben med kafèen. Folk er lette å spørre, og hun får alltid med seg en medhjelper eller to, mange synes det er koselig å hjelpe til. Hun føler at bygdefolket setter stor pris på tiltaket, og vil fortsette med det.

-Så lenge folk møter, møter vi.

Elsa forteller at hun skulle gjerne gjort mer for lokalmiljøet, ikke minst for barn og unge.

-De har mistet mye de siste par årene, både når det gjelder idrett og kultur.

Livets dessert

Elsa har fire barnebarn, hvorav to av dem bor noen steinkast unna på Kvanne.

-Tenk at han er snart 20 år, sier Elsa, og snakker om det eldste barnebarnet, som bor i Molde. Det yngste er 10.

Elsa er opptatt av å skape gode minner. Som at hun før jul har juletrepyntedag. Da kommer barnebarn, tantebarn og tantetantebarn (Elsa er nemlig ikke gammeltante, men går under hederstittelen tantetante). Da er det pynting av juletre og god mat. Dessuten vanker det sannelig en liten juletrepynte-pakke også. Men hun er opptatt av at ungene skal se verdien i det de får og det de har. Det er ikke mengden som teller.

Egentlig har hun seks barnebarn, forteller hun. I alle fall på en måte. I Asker er det nemlig også to små som også kaller henne Beste. Moren deres ble hun kjent med gjennom slektninger, hun er flyktning fra Burundi. Elsa var med på fødselen til den eldste av de to barna. Nå har den lille familien flyttet fra Nordmøre. Elsa synes de er litt langt unna, men de holder kontakt på telefonen. Av og til sier yngstemann at «hun må snakke med Beste», og ringer til Elsa.

I vinterferien pleier hun og barnebarnet Mia å dra nedover på besøk, men de to siste årene har de naturlig nok ikke kunnet gjort det.

Det er koselig å være sammen med unger, og å fylle huset med unger er noe av det beste hun vet.

-Det finnes ikke en unge som er i veien min nei, sier hun.

-Du har en tendens til å ta folk under dine vinger?

-Jooo, jeg har nok det. Men det er det mange som gjør.

Det er nå Elsa blir bekymret for at hun får for mye ros.

-Du må ikke skrive det slik at det virker som skryt. Det finnes mange gode og dyktige folk rundt om som fortjener anerkjennelse.

Hun må imidlertid innrømme at hun jobber med å kunne si takk mår hun får ros. Vi har så lett for å avfeie det når noen skryter av oss.

-Av og til gjør jeg ting jeg ikke kan, men det vil helst gå godt. Carpe diem, avslutter Elsa med et smil.