Inspirert av treskifestivalen i Rindal

En person på treski
Inspirert av treskifestivalen kommer stadig flere turgåere frem fra skogene

– Det må gå an å årn' nå løyer tå ta

 Et eget lite museum.

Publisert Sist oppdatert

Det er som å komme til et eventyr fra Asbjørnsen og Mo da Trollheimsporten møter en eldre dame ute på skitur. Damen går med ryggen til, litt lut og med ryggsekk og gamle klær. Hun kan forveksles med heksa som står med nesa i stubben i eventyret om Askeladden. Men denne dama er ingen heks, hun er en voksen humoristisk dame fra Bukta i Rindal, hun har på treski, trestav, frakk og knikkers. Hva som finnes i ryggsekken vites ikke.

Enden på en gammel skistav
Skistav fra 1900 med trekringle og jernspiss

Trollheimsporten får vite at hun har blitt inspirert av siste helgs treskifestival, og har derfor tatt frem det gamle utstyret. Nå skal skiene prepareres med «tjurru» og beksemskoen er kommet frem. 

– Det var tjurru som ble brukt for å smøre ski før i tiden, forteller hun. 

Skistaven fra 1900 er god som ny. Den har et fint ornament med bilde av en geit og rosemønster. Disse er brent inn og knapt synlige. Staven er hjemmelaget og har rusten jernspiss og en kringlen er av tre. Den fungerer godt til en skitur ennå, dette er solid håndverk. 

– Det er far min som har laget skiene, sier damen.

– Jeg husker han satt oppe på kjøkkenloftet og laget ski, bøyde skitupper. Det var ikke enkelt å gå på skiene, de var tunge og bakglatte, men det var disse skiene vi hadde.

Dame som tar på seg knikkers, strikkede høye ullsokker med rosemønster
Angrer litt på seansen når klærne skal på. Her kommer de flotte søndashøssu'n til sin rett, med rosemønster

Den eldre damen forteller at hun nesten angret litt på denne seansen når hun skulle ta på seg utstyret. Sist disse klærne var brukt så var det barnebarnet Edvard som hadde dem på. Hun viser bilder av en stram ungdom hvor klærne sitter helt perfekt. Man skulle neste tro at de var sydd akkurat til han, men da disse klærna var laget, var han ikke engang født.  

– Her ser du også kniven som han far har laget. Den har jeg ikke lengre, men sønnen min har den, forteller hun stolt.

Knikkersen og frakken har hennes onkel sydd. Han var skredder og het Peder Øyen. Knikkers og frakk er laget av solid vadmel.

 Det er Ruth Helgetun som har invitert Trollheimsporten på besøk.

– Det må nå gå an å ordne nå løyer tå ta, sier hun. 

Vi er enige om at man har det ikke mer moro enn man lager selv.

skiløper med treski og en stav
Ruth Helgetun med skiene laget av far. Knikkers og frakk laget av onkel.

Ruth har også funnet frem gamle rosehøssu. De er blå og hvite, nesten ikke slitt. 

– Jeg tror dette må være brukt som søndagshøssu, sier Ruth.

De er fint brukt. Høssu'un er gamle, de også, trange å få på seg.

– Dette er nesten like krevende som å få på seg kompresjonssokker, sier Ruth.

Trollheimsporten får ikke hjulpet til med stort og ender opp som «brokholder», et nytt begrep i begge involvertes vokabular.

Sitt eget lille museum

Ruth forteller livlig om historien bak både klær og skiutstyr. Hun har et personlig forhold til det meste. Trollheimsporten blir invitert inn på kaffe og syning av hennes «lille museum». Hun serverer smultringer som svigerdatter har laget, hjemmebakte kanelsnurrer og trollkrem. Vanligvis lager hun smultringer selv, men ikke til denne jula, da hun hadde korona. 

Ruth har tatt vare på mange gamle gjenstander både med historie fra Rindal, men også ting hun har funnet på antikkmesse på Vikingeskipet på Hamar. Der har hun vært flere ganger sammen med en god venn, men nå er det slutt på å samle, sier hun. Det blir for mye. 

I samlingen sin har hun en sko, som ble funnet da de reiv fjøset på Bruholt, hvor hun er oppvokst. Skoene er flate, har hull der stortåa er og harde såler. Ruth finner frem en annen sko, som er mye mindre med omtrent samme kvalitet.

– Denne skoen er det nok en av oss som har hatt.

Hun refererer til seg eller sine søsken. Det er nesten ikke plass til noen føtter inni, kanskje har hun lært seg å gå i disse.

to gamle barnesko
Gamle sko fra Rindal

Inne i Ruth sitt museum finner vi dukkehoder laget av cellulose og av metall. Resten av dukkene er ikke mer, men har mest rolig vært laget av tøy. Dette har hun funnet i smia hjemme på Bruholt. Hun har selv hatt en dukke med ansikt av cellulose da hun var barn. Her inne er det skuvsenga som stod på kjøkkenloftet på hjemgården, skap fra Jøssålia, karaffel og glass med emaljerte mønster. Et av disse glassene er kommet fra Haltlia, gården der datteren er blitt gift. 

Det henger en kopprekke på veggen, laget av tre og med fine utskjæringer. I hylla står det kopper og fat av alle slag. Mange av disse har en historie å fortelle, og Ruth forteller dem.  Det er ikke bare dette rommet som er fylt med historie, men hele huset har gjenstander med affeksjonsverdi for Ruth. Kanskje også historisk verdi for flere, men dette har ingen av oss nok kunnskap om. 

Jeg er kanskje litt rar

Ruth gjentar flere ganger at hun sikkert er litt rar som samler på så mye rart, og en av disse gangen tar hun frem sin interesse for tradisjonelt håndarbeid. Her er det lintøy, makrame, søm, kniplinger, vev, kvitsøm. Det er vekkteppe, sengeteppe, gardiner, brudelommetørkle og duker. Hun har satt seg godt inn i hvordan håndverket gjøres, selv om hun ikke kan alle teknikker selv. Når hun finner gjenstander hun ikke vet hva er eller hva de skal brukes til, ja da bruker hun google. 

– Det er lett å finne informasjon nå til dags, forteller hun.

en dame viser frem et lommetørkle som ligger på et far foran. Eple. maleri på veggene
Brudelommetørkle som Ruth har funnet på antikkmesse. Håndsydd og med "bumerke"

Ruth var gift med Asbjørn Helgetun, og han var aktiv i Lomundal skyttelag. De reiste i mange år rundt på skytterstevner, deriblant landsskytterstevne. Trollheimsporten får se noen av premiene han har samlet som står på stua. Det er en fin rekke med pokaler i ulike størrelser, deriblant har han fått Norges Idrettskrus. De har reist mye i den forbindelse. 

I tillegg til skyting var ekteparet begeistret for trekkspillmusikk, og var i den forbindelse flere ganger på Jularbofestival i Jerplinden, på et lite torp inne i Dalarna i Sverige.

Etter at hun ble enke i 2004 har hun fortsatt å reise. Hun har vært med på banktur til Kina og gått på den Kinesiske mur. 

– Det er det ikke alle som har gjort, smiler Ruth.  

Hun har også vært med på biltur til Finnmark, og fikk da se over til Nikkel, som var temmelig svartbrendt.

Dame
Ruth Helgetun. Humoristisk, gjestfri og kunnskapsrik.

Trollheimporten hadde en innholdsrik, lærerik og ikke minst humoristisk dag sammen med Ruth Helgetun. Hun kan beskrives som meget fargerik og med et fortsatt stort vitebegjær. Hun er en snerten dame, og selv om hun nærmere 80 enn 70 år står hun på ett ben og tar på seg både knikkers og rosehøssu med et smil. 

– Det er så mye skummelt som skjer i verden at vi trenger litt humor, avslutter Ruth.

Føtter med treski og stav
Itj nå å si på teknikken, akkurat slik en ekte birkebeiner skal være
Trestav med motiv.
Staven fra 1900 med innbrent motiv.
Skuvseng med puter. Dame
Teppe fra divanen, sengeteppe og seng fra Bruholt. Vakkert håndarbeid. Skuvsenga kommer fra kjøkkenloftet hans far.
Bilde av et bilde med broderte mønster
Hun har selv rammet det inn til en fint sammensatt komposisjon.
Lin
Lintøy med både broderi og makrame.
trestamp
Vedstampen er et klenodium i seg selv. Ruth liker denne veldig godt.

 

Powered by Labrador CMS