- Dette er det glade vanvidd

Et levende museum

Solen skinner og fjorden ligger stille i den varme septemberdagen. I havna på Elvanesset ligger det noen få båter til kai. Helt ytterst langs brygga ligger en iøynefallende trebåt med sine høye master. 

- Velkommen til det glade vanvidd, hilser Odd Ragnar Bekken Trollheimsportens utsending med. 

Han viser om bord i "Skjellfjord", som best kan beskrives som et levende museum.

Arvet lidenskap

Bekken forteller om oppveksten i Bøfjorden, med en far på sjøen og ei mor som var redd havet. 

- Jeg har nok arvet lidenskapen av far min, forteller han.

- Skjønt, en kan vel ikke kalle det for lidenskap. Den gangen var det nødvendig å drive på sjøen. Far drev med reketråling og tømmersleping. Og min onkel på morssiden, Gunnar Bøklepp, var båtmann og båtbygger som sin far. Mor var redd, så jeg fikk ikke på sjøen før jeg var konfirmert. Da bestemte jeg selv, minnes han.

Allerede som ung kjøpte han sin første Færing, og bygde den om som en enmanns turbåt. Det ble mange store opplevelser med turer omkring Kristiansund og Tustna. 

- Senere fikk jeg en stadig større interesse for seiling. I 1998 kjøpte jeg en større seiler på Høvedøen i Oslo som jeg seilte hjem til Bøfjorden. 

En kort periode eide han også ei lita skøyte med motor, men det ble ikke det samme. Han forteller at han fikk kontakt med kystlaget Mellemverftet fartøyvernforening i Kristiansund. Her har han funnet et godt fellesskap med likesinnede. 

- Jeg fikk hyre på noen båter med gaffelrigg. Det er en seilføring som gir helt andre muligheter enn det mer vanlige Bermundaseilet. De gamle redningsskøytene hadde gaffelrigg, forteller han. 

- Det er rett og slett mye artigere!

Dermed ble det ny båthandel, denne gangen båten Randøy 29 i Moss. Her var det god plass under dekk, og det ble mange flotte seilturer til både Bergen og Lofoten. 

- Men jeg gikk lei av å være våt og kald i åpen seilgrop. Så jeg kjøpte en båt av typen "Nauticat" som turbåt. Men det tok ikke så lang tid før jeg savnet lukta av treverk og mer plass på dekk.

Valgte den dårligste

- Jeg så på flere båter. Og så valgte jeg den dårligste, sier han lurt.

Men båten "Skjellfjord" inneholdt det den erfarne sjømannen ønsket seg; God plass under dekk, eget styrhus, rikelig med dekksplass og i tillegg en god historie. For historiefortellingen om de gamle trebåtene er viktig. 

Bekken forteller om en variert fortid som både fiskebåt, fraktebåt i Svolvær og som føringsbåt til to fyrstasjoner i Steigen. Båten het opprinnelig Kåre, og er bygget i Hemnesberget i Rana i 1922. Båten ble bygget som en seilkutter, og senere ble den ombygd til motorkutter med lasterom. 

Under jappetiden gikk båten som skjellfangstskute til de fasjonable restaurantene i Oslo. De ferske O-skjellene ble vasket og dampet om bord på båten. Derfor ble det navnebytte til dagens "Skjellfjord".

Ny storhetstid

Etter mange år i tjeneste, lå båten til forfall. Redningen kom i form av en Arendalitt som kjøpte den og fikk den restaurert på Moen slipp i Risør. Her fant de stumpen av den gamle masta i bunnen av lasterommet. Dermed ble båten tilbakeført som seilkutter med nyoppført mast og med salong i det gamle lasterommet. Eieren var svært bevisst på å velge gode materialer, og sa til arbeiderne at alt som ble skiftet ut skulle bli minst like godt som før. 

Rundt år 2000 reiste familien på seiltur til Middelhavet i halvannet år. Det minste barnet var knapt et år da de seilte ut fra Arendal, og tidligere eier fortalte at det var spennende å lære å gå om bord på en båt i stadig bevegelse.

- Skjellfjord fikk en ny storhetstid på denne seilasen, smiler Bekken.

Et økonomisk løft

Deretter ble båten videresolgt, og her meldte forfallet seg dessverre raskt. Da Odd Ragnar Bekken kjøpte båten for et år siden, var det blitt til et omfattende forfall. 

- Det er krevende å være pensjonist og skulle finansiere en stor trebåt, sukker han. 

- Det er en dårlig kombinasjon. Det er et stort økonomisk løft, og det er vanskelig å søke midler til båter som er i privat eie. 

Han har mange planer for båten, og snart skal den inn på slipp i Kristiansund for å skifte noen hudplanker på utsiden av skroget. Bøfjorden Sag har skåret planken, da det ikke finnes slikt hos byggevarekjedene. Det å skifte hudplank er et fag som krever kompetanse og nøyaktighet, så her skal han få hjelp til jobben. Han gruer litt for tilstandsrapporten det vil gi.

- Men det skal nok gå bra, sier han og forteller at han har en god mentor i miljøet til å hjelpe seg. Likevel skal han gjøre det aller meste selv. 

- En må regne med litt forskjellig når båten er over hundre år. Men det er en veldig sterkbygd båt.

Mye ble gjort den gangen i Risør, men mye gjenstår. Han har allerede rukket en hel del på et år, blant annet å bygge ny nedgangskahytt, slipe ned hele dekket og bytte ut treverket på rorhuset. Etter arbeidet i Kristiansund, skal båten legges i hjemmehavn i Bøfjorden og dekkes med pressenninghus.

- Det er en del råteskader på dekk, som har gitt fuktskader ned i den fremste kahytten. Drivplanken som ble satt i i Arendal hadde for lite alved, og dermed har den råtnet. Den er solid festet, og det blir et omstendelig arbeid skifte ut planken, forteller han og viser frem den råtne planken som er skyld i problemet. 

Hver plank er høvlet med et v-spor en tredjedel ned i planken. Her skal det bankes ned "tjerrudrev" med drivjern og klapphammer for å hindre vanninntrenging. Hammeren har han arvet av sin bestefar.

Det er tydelig at Bekken har god kunnskap om både fag og håndverk. 

- Mange navn og begreper brukes feil. Det er viktig å bruke dem, så de ikke forsvinner. Det er er så mange detaljer, og alt har sin misjon. De gamle hadde kunnskap og metoder for alt, det er imponerende.

- Snart en dag skal jeg oppi skogen til Ingebrigt og finne meg et luggumt emne for å lage en ny Klyverbom. Det må være noe tettvokst, og skal være 7 meter langt. Den skal stikke fire meter ut i forkant av båten, forteller han videre.

- Her skal jeg få hjelp av fagfolk i Kristiansund til å lage en festeanretning. Det blir et enormt press bakover på bommen når seilet får vind. 

Deretter står den store masta for tur. Den skal pusses opp og rigges som det fagpersonen Knut von Trepka har beregnet etter redningsskøyta "RS1 Colin Archer". 

- Det er mye arbeid med trebåt. Men det er en livsstil. Så lenge helse og økonomi tillater det, så trives jeg med det. 

For liten motor

Deretter viser han oss inn i det romslige motorrommet. Her trives han godt, og det er god plass til å arbeide.

- Først fikk båten en 14-hesters Rapp. Men den hadde så lite krefter at den kom seg knapt ut av havna i motvind. Senere ble den oppgradert med en 24-hesters Rapp, og i 1960 fikk den en Rapp med 40 hester. I 1975 ble det satt inn en 6-sylindret Ford som går på ren diesel. Nå står det en tilsvarende Ford i motorrommet, bare med lavere timetall.

- Både propell og motor er alt for liten for en så stor båt. Men det er ikke noe problem for mitt bruk, forteller han.

Stor interesse

Bekken forsøker å delta på veteranbåt-stevner så ofte som anledningen byr seg. Forrige helg deltok han på Mellemverftsseilaset i Kristiansund. Her forteller han om et inkluderende miljø og gode opplevelser.

- Det er like stas hvert år. Da seiler vi sammen, før vi går i havn og griller og tar oss en dram. Det er alltid levende musikk og moro når vi treffes. Jeg hadde med meg vaskebrett som jeg deltok i orkestret med.

Han har også vært med på Fjordkulturdagan i Vinjeøra, hvor han inviterte til åpen dag i båten. Over femti personer fikk omvisning og viste stor interesse. 

Trønderstevnet som var på Otnes i høst, var veldig bra med over 25 tilreisende veteraner og tradisjonsbåter.

Nå håper han at flere lokale vil melde seg. 

- Det er mulig å bli med meg ut på både fisketurer og småseilaser. Det er viktig for meg at båten får litt fornuftig bruk. Og om noen vil være med og arbeide på båten, er det bare å ta kontakt!

- Det er nesten ikke noen igjen som driver med trebåt i Bøfjorden og Surnadal. Til og med antallet som reiser med bobåt har sunket drastisk. Det er nok drivstoffprisene, sammen med at folk har det så travelt med å komme seg langt av gårde, undrer han. 

Turen er over når en er kommet frem

- Det er ingenting som er bedre enn å ankre opp i ei fredelig bukt, og ha verden for seg selv. Nå til dags stresser folk med å komme seg frem, og båtene går bare raskere og raskere ut fjorden her. 

Han innrømmer at trebåt er for spesielt interesserte. Men han tror flere kunne hatt stor glede av å ta det litt mer med ro.

- Jeg har vært sakteseilende all min dag. Jeg siterer Odd Børretzen her, med at turen er slutt når du er kommet i land. Jeg husker da barna var mindre, og vi dro ut rett etter arbeid på fredag ettermiddag. Da hadde vi full middag ute i Halsafjorden og var ferdig med desserten da vi kom til Tustna. Da var det bare å ankre opp og ta kvelden, mimrer han. 

Han forteller om lengre turer til byer i Norge, og anbefaler bobåt som reiseform. 

- Noe av det artigste var da jeg og noen kamerater seilte til Fauske og inn Saltstraumen. Vi gikk inn i fjorden litt for tidlig, og da skal jeg si det gikk fort! Det har vært mange artige turer, sier han med et smil.

Han har også kontakt med Geitbåtmuseet i Valsøyfjord. Både for Mellemverftet i byen og hos private har han fått oppdrag med å slepe tømmer og trelast.

- Det var virkelig stas! Da følte jeg at sirkelen var sluttet på et vis, jeg gjorde det samme som far min drev med, sier han med stolthet i stemmen.