Lysmesse i Rindal kirke
"Nokon kjem til å kome"
Andre søndag i advent var det lysmesse i Rindal kirke. Konfirmantane gjekk inn i kirka med lysa sine i lag med sokneprest Lene Gåsvatn. Adventslysa vart tente, konfirmantane las bibeltekster og tente den sjuarma lysestaken, og kyrkjelyden song dei kjente adventsongane leda av Luca ved orgelet.
Preika under lysmessa
Fyrst av alt: Tusen takk for ein herleg førjulskveld torsdag! Eg vart skikkeleg glad over å bli invitert, og var i godt selskap.
Presten vart nok framstilt litt meir religiøs enn eg faktisk er, men det er fint å sjå at de veit noko om at det går an å ta med og inkludere Gud i alt. Omsorgsfullt nok var det å donere ein smultring til presten – det hadde ikkje vore såpass om ho fekk beskjed om å ta seg ein bolle.
For når folk får beskjed om å ta seg ein bolle, så er det igrunn ganske nedlatande. Ta deg ein bolle, ro deg ned og slutt å ha så høge tankar om deg sjølv.
Og resultatet blir vel mesta som ein punktert ballong. Det er ikkje så mykje som er stas lengre.
Men å bli bydd ein smultring er stas. Så takk for den!
Bodskapen i adventstida er som tittelen på eit drama av Jon Fosse: Nokon kjem til å kome.
Mange av oss vil gjerne ha gjester ved jola. Me vil ha huset jolepynta og reint, me vil ha nok av rakfisk og ribbe i kjøleskåpet, og nok av lefser og – ja, smultringar! i frysaren. Fordi nokon kjem til å kome.
I den grad latin kan vera oppbyggeleg, kan me ta med oss at advent betyr ankomst, og føyer me til det vesentlegaste, så blir det adventus Dei. Altså Guds ankomst.
Korleis skal me så ta imot Gud? Blir det i største laget for oss? Er det greit å berre seia velkommen, Gud, og så stikke til han ein smultring?
Ja, det kan vera ein start på noko større. Sjølv om det å skulle gje Gud ein smultring mesta blir som å setja fram graut på låven – slik på vona om nissen vil koma å eta. Hjå oss hadde det nok vore kattene som åt den, i tilfelle.
Det største gjestfriheita me kan vise mot Gud når han kjem til oss, er å akseptere at det er slik han gjer det: Ikkje som ein konge med dei finaste kleda, den flottaste bilen og den største makta, men som ein nyfødt, liten gut som knapt har fått vaska seg etter fødselen. Ein nyfødt, liten baby som det ikkje er råd med plass for der det bur folk, men som blir lagt i ei krubbe.
Det er slik han gjer det. Det er dette som er Guds måte å koma til verda på – for å vera her i lag med oss i dette som er vår del av tida.
Mange av tekstane og songane som høyrer jola til, handlar om dette å ta imot Jesus slik som han kjem.
Ikkje som ein gjest som kjem innom på kaffi, men som ein gjest i hjartet. Ein som vil bu i tanke og sinn, sjel og bevisstheit.
Nokon kjem til å koma. Og han kjem for å gje oss det me mest av alt treng: Lys i det som måtte vera av mørke. Nåde i det som måtte vera av skuld det er for drygt for oss å hanskast med. Fred der det er uro. Bokstaveleg talt kjem han med ei ny framtid til oss, bygd på ein evig kjærleik.
Orda blir lett store og svulstige. Men kva gjer det, nå alt Jesus kjem til oss med ikkje er mindre enn evig kjærleik?!
Kva kan me så gje tilbake til denne som blir kalt ”vår hjertes gjest?”
Demrar det så smått for oss kva Jesus kjem til oss med, vil han nok setja pris på at me møter anna folk på noko av same måte som han møter oss. Med eit snev av den same rausheita og omsorgen.
Så er det så fint dette, at Gud har lagt ned i oss ei evne til å vera åndelege, til å stille sinnet inn i desse frekvensane som gjer at me har kontakt oppover. Connection er igrunn eit fint ord. Eller jording i det himmelske, denne Guds evige verden.
Og denne verden er det som kjem til oss.
Nokon kjem til å kome. Nokon kjem. Og han vil oss vel.
Ære være Faderen og Sonen og Den Heilage Ande som var, er og vera skal èin sann Gud frå æve og til æve.
Amen.