Da koronaen kom, ble det slutt på håndballen - Men så fikk Anna (19) en gyllen mulighet

- Så det går ikke bare i håndball, altså?

Anna Vattøy Solli (19) rister smilende på hodet: - Nei, det er så mye mer enn det.

Hun er født og oppvokst i Surnadal. Hun gikk på Øye skule, Surnadal ungdomsskule og Surnadal videregående, hvor hun tok studiespesialisering med toppidrett.

- Det ble håndball i to år, der, men det tredje året var det ikke nok elever til annet enn studiespes.

Mamma spilte håndball. Pappa spilte håndball. Det gjorde de fleste tanter, onkler og søskenbarn også, og Annas bror, Peter (15), spiller enda.

- Jeg holdt på med mye forskjellig oppigjennom, fra dans, til ski, slalåm og hest. Men mest av alt gikk det i håndball. Jeg spilte på Surnadal IL, minihåndball opp til Jenter 16, hvor jeg fikk tilbud om å spille et ekstra år, istedenfor på damelaget, forteller Anna.

Men så røk korsbåndet. Deretter kom korona.

Serie-spilling på Skogn

Anna må smile når hun tenker på det. Hun hadde aldri hatt noen alvorlige skader før, men der gikk altså korsbåndet.

- De fleste i familien min hadde opplevd det. Men det er en såpass alvorlig skade at jeg kunne ikke spille på et år. Når koronaen først skulle komme, var det bra for meg at det skjedde akkurat da. Det ville vært hardt å se andre spille kamper når jeg ikke kunne være med, ja, innrømmer hun.

Da slutten av siste skoleår kom, hadde ikke Anna bestemt seg for hva hun ville studere enda.

- Flere av vennene mine vurderte folkehøgskole, og jeg visste at jeg ville gjøre noe annet et år. Da jeg så at Skogn folkehøgskole hadde håndballinje, visste jeg hva jeg ville.

- Var Skogn det eneste stedet med håndballinje?

- Nei, det var et par til, men på Skogn spilte man seriekamper også. I tillegg var det bare tre timer hjemmefra, så det ble enklere i feriene.

Ingen av Annas venner søkte seg til samme sted som henne.

- Jeg tenkte at det kom til å bli skummelt å komme hit alene, men vi har snakket om det i ettertid, og det ble bare ikke sånn. Vi var alle ferske, og alle hadde det på samme måte. Etter en uke føltes det som om vi hadde kjent hverandre i et år, ler hun.

Folk og miljø

På folkehøgskolen bor elevene i forskjellige avdelinger, med to på hvert rom. De spiser daglige måltider sammen – frokost, lunsj og middag – som er inkludert på en prislapp de får storparten av støtten til av Lånekassen.

Anna beskriver et lite samfunn i samfunnet, hvor elevene omgås døgnet rundt. Hvor hun drar på turer, og omgås jevnaldrende med forskjellige interesser, fra linjer med navn som Bue, jakt- og fiske, Fiske og friluftsliv, Foto din stil, Kickboxing og fitness og Livslinja.

- Det er overraskende hvor lite man tenker på hvilken linje man går på når det gjelder de andre som bor her. Selv om man er forskjellig, finner man det jeg føler blir venner for livet, på tvers av linjene, forteller hun.

Blant opplevelsene Anna kommer til å minnes for ettertiden er da håndballinjen spilte seriekamp, og storparten av skolen satt på tribunene og heiet på dem.

- Det var ekstremt bra stemning, og det var utrolig artig å spille, smiler hun.

Eksotisk reisemål

Alle linjer på folkehøgskolen hennes har et utenlandsopphold innbakt i året. De spenner fra Brasil, via Thailand, til USA. Anna og de andre håndballjentene og -guttene har Brasil i sikte. Om koronasituasjonen tillater det, blir tre uker i mars viet til et realistisk dypdykk inn i brasiliansk kultur.

- Skolen følger opp et barnehjem der, og en del av aktivitetene før jul er å samle inn penger til dem. Vi panter blant annet flasker. Vi har en cup, og vi har Brasil-løpet, hvor alle elever på skolen løper for å samle inn penger til barna.

Anna ser frem til å oppleve noe helt nytt.

- Vi skal se det verste, men også det beste ved Brasil. Jeg tror det blir en livserfaring å ta med seg videre.

Anna har ikke bestemt seg for hva hun skal studere etter det durable håndballåret sitt på Skogn. Heldigvis har hun et halvår igjen enda.

- Men tiden her går så fort! Det blir så en lever i nuet, for en må jo nyte hver dag, sier hun.