50-åringen holder seg godt

Godt selskap rundt suppekjelen

Med 106 påmeldte var den store suppekjelen i gang på komfyren. Hjemmelagd sodd sto på menyen, med soddboller og storfekjøtt fra Myklegard Gårdsmat, faktisk så lokal at det bare er 600 meter fra kjelen til dyrene. Også kraften var lokal, så her har ingen reist langt.

Jon Brønstad var konferansier og ledet publikum stødig gjennom dagen. Det var naturlig å starte med ett minutts stillhet for Kong Harald Vs bortgang dagen før, etterfulgt av nasjonalsangen. 

Før kålen fikk koke opp fikk festdeltagerne en times konsert med Ronny Kjøsen og Marit Løfaldli. Det ble presentert både lokale, selvskrevne og svenske viser, Shetlandsmusikk og til slutt en tatervise.

For de yngste var det satt opp flere dekorasjonsbord hvor barna kunne pynte i egen stil, samt en stasjon med ansiktsmaling. Den ble svært populær.

Rindal Seniordans var også på plass og leverte en flott fremføring på dansegulvet, og viste grendahuset at 50 år ikke var noen alder å frykte!

Minner fra et levende grendahus

Formann i styret, suppekokk og generell bauta for grendahuset, May Ruth Halgunset, tok ordet og leverte en ode til Lomunda. Hun mintes alle barna som hadde løpt rundt veggene, alle snekkerdugnadene hvor kanskje dugnadskaffen hadde vært viktigere enn snekkeringen, og alle romjulsfestene og sammenkomstene som hadde funnet sted i dette samlingspunktet i grenda. 

“Om sa vegganj her ha konnja snakka, ha dem nok bedd om øreproppa for læng sia!”.

Forsamlingen skålte for femtiåringen, og sendte en takk til alle som har holdt huset ungt siden 1976. 

Det var også yngre krefter på scenen med sang fra Ida Storholt, som sang “Søstra mi” og “Trondheimsnatt”, og fra Astrid Svanem som sang “Lille Måltrost”. 

Det gikk jo av seg selv

Edvard Halgunset, oppvokst i Lomundalen men nå utflyttet til Klæbu, leverte et innlegg med skråblikkede tanker og dikt, noen hentet fra boka si “Terningkast 6”. 

Han sammenlignet Rindals grenser med noe som lignet et ansikt, hvor det var åpenbart at Lomundalen var hjernen, og sentrum var munnen - og at sentrum snakket på vegne av alle ansiktsdelene. 

Han hadde fått spørsmål om hvordan det var å vokse opp i Lomundalen, men det anså han som noe uinteressant å fortelle om, for “det gikk jo av seg selv”. Han leverte heller en spekulasjon om hvordan det var å vokse opp andre steder, med diktet “40 kvadrat" som handlet om hvordan folk ble stablet i høyden i Oslo. 

“Jeg vet hva du har, men jeg vet hva du mangler, - jeg drar dit jeg kan leve”.

Han var innom flere temaer med skråblikk, før han avsluttet med diktet «Kvennjabekken».

Fra septiktank til røykeforbud

Etter flere porsjoner sodd, kaffe og kaker var det klart for en historieleksjon fra tidsvitne Even Svanem. Han leverte flere finurlige fakta, blant annet historien om septiktanken som endte rett utenfor inngangsdøren fordi den ble plassert før inngangspartiet ble bygd.

Han fortalte også om hvorfor 40-årsjubileet hadde blitt feiret for 12 år siden, på grunn av utgangspunktet i byggestartdatoen. Vi fikk høre om husbokstavene som ble arvet fra Lomundsjø skole i 1999, og hvordan Møkkelgård Snekkeri hjalp til med å få alle bokstavene på plass.

Om et “ferrefårrånnj” styre som innførte røykeforbud i 2003, et år før Høybråten fikk gjennomslag for sitt landsdekkende forbud. 

Det var også faste formiddagstreff med godt oppmøte. Faktisk så godt oppmøte at det en gang ble oppsatt politikontroll av setebelte en halvtime før oppstart, og noen ble bøtelagt fordi de slettes ikke brukte setebelte før de skulle lengre hjemmefra enn Nybø. 

Formiddagstreffene hadde med tiden fått følge av de regelmessige strikkekveldene kalt SOS, hvor alle var velkomne - med eller uten strikketøy.

Da inngangsbilletten kostet 75 øre

Utflyttet lomundaling, men høttnabo på 50. året, Joralf Halgunset, fikk si noen ord hvor han erindret sin oppvekst i Lomundalen på 50-tallet. Blant annet dansefestene på det gamle forsamlingshuset Vonheim som ungdomslaget Lomunda hadde før dagens Lomunda ble bygd. Han hadde heller ikke glemt den forhistoriske inngangsprisen på 75 øre på disse festene. 

Han gledet seg over grendahusets fortid og framtid, samtidig som en kunne høre lyden av latter og barnelek som strømmet inn gjennom de åpne vinduene denne sensommerdagen. Det ga håp om at styrets sko kunne fylles av nye krefter med egne barndomsminner fra dagens arrangement.

Til slutt fikk de deltakende gjestene vist hvor godt de hadde fulgt med på Even Svanems innlegg, da datteren Mari Svanem bød på en lettbeint quiz om Lomundas historie. Her ble det servert mange artige godbiter, fra spørsmålet om hvem som hadde strikket trekket på kleshengerne i garderoben (Rønnaug Brønstad), til oversikten over styrets formenn siden tidenes morgen. Hun kunne også supplere med historier Even ikke hadde vært innom: Initialene LPF på serviset stammet fra Lomunda Pikeforening, og serviset var faktisk eldre enn huset og hadde gått på rundgang til dem som trengte det i sin tid. Hun minnet oss også på Lomundas kallenavn «Gjeldfritt», mest sannsynlig fordi huset var helt uten gjeld da den siste spikeren var slått inn.

Historien lever videre

Til sist ble det delt ut fortjente blomster til alle medvirkende på denne innholdrike dagen, og ikke minst til primus motor May Ruth. 

Da gjestene forlot jubileet var de mette både i magen og i intellektet. Det var tydelig at grendahuset bar på mye sjel og historie, og det så ikke ut til at historien var ferdig skrevet denne dagen.