Omattatt om kjønn fra Klinge

«Omatt og omatt» sang Elisabeth Grannemann på 70-tallet, om den tids standarder, om forventninger til kvinner, ekteskapet og oppofrelse for kommende generasjon. Og selv om Jenny Klinge har frigjort seg fra patriarkatet hun vokste opp i, forfekter hun likevel mange av de samme forstokkede oppfatningene om hva som er «normalt». Omattatt og omattatt. Jeg har tidligere kritisert Klinges altfor enkle forståelse av kjønn, og dessverre kommer det ikke noe nytt i det siste leserinnlegget hennes heller. Det nye er at hun mener å vite bedre enn doktor Kaveh Rashidi hvordan helsevesenet behandler transkjønnede.

Alt hun sier i leserinnlegget sitt er dessverre misforstått ordkløveri, uten relevans for debatten om kjønn, og de utfordringene ungdommene våre står overfor.

Jeg vil heller be Klinge om å «falle til ro», dette uopplyste populistjaget er diskriminerende mot dem det rammer. For selvsagt forsøker helsevesenet å «unngå unødvendige skadelige fysiske inngrep på friske kropper». Hvordan havner «unge mennesker i en fortvilt situasjon» hvis saken er så enkel som Klinge vil ha det til?

Kjønn hos mennesket, altså opplevd kjønn, er ikke enten eller. Drit i språket, Klinge, og diskuter ungdommenes helse på en måte som ikke gjør større skade.