-Viktig at folk vet

Boka er en personlig fortelling om Zamans liv, om hans brokete vei inn i journalistyrket, om takknemligheten overfor foreldrene som valgte å bosette seg i dette fredelige landet og den eventyrlige karrieren som journalist i verdens farligste områder.

Han må sies å ha vært der det foregår, Kadafi Zaman. Ofte med fare for eget liv og helse, har han rapportert fra krigsherjede områder og naturkatastrofer til seere hjemme i godstolen. Han har også, sammen med Janne Amble, laget dokumentarserien Norge bak fasaden. En jobb som gav ham gullrute for beste programleder i aktualitetsprogram. Zaman røper at de nå er i gang med å produsere sesong tre.

Som relativt fersk ung journalist i Stavanger Aftenblad, gikk han til sjefen og bad om å bli sent til Afghanistan straks etter 11. september 2001. Det var der det ville foregå framover, skjønte han. Etter å, noe uriktig ha hevdet å kjenne språket og kulturen godt, ble han til sin overraskelse valgt ut til å dra til krigssonen.

-Du må ha et driv inni deg som får deg til å oppsøke slike steder og situasjoner, mener Svein Sæter.

Det er Zaman enig i. Han forteller om oppveksten i Drammen, og foreldrenes ulike syn på oppdragelse. Morens mantra var å heve seg over og snu det andre kinnet til, mens faren oppmuntret ham til å ta igjen. Zaman forteller om da han ble slått på skolen, hvorpå faren kommanderte ham til å gå tilbake og slå igjen.

-Men ikke si det til moren din.

Som sagt så gjort. Han fikk satt seg i respekt, men resultatet ble Ng i oppførsel. Zaman tror noe av det drivet han opplevde da, festet seg i ham og har resultert i lysten til å stå på, å ikke gi opp.

-Med toppkarakterer i alle fag, men nedsatt oppførselskarakter, måtte du jo bare bli journalist, spøker samtalepartner Sæter.

Takknemlig for å bo i Norge

Som en av de første pakistanere som kom til Norge som gjestearbeider tidlig på 70-tallet, var farens plan å være her et par år, for så å dra tilbake. Den høyt utdannede statsviteren ble først ansatt som flaskesorterer og senere i sporbanen. Lærermoren kom etter et par år senere, og Kadafi og søsknene ble født i Norge.

Zaman beskriver en harmonisk oppvekst der han var en del av gjengen, han spilte fotball, søstera spilte i korps. Han var skånet for rasisme, og familien ble en del av nærmiljøet. Blant annet var det er velmenende nabo som hintet om at i Norge var det vanlig å kle guttebabyer i blått. Morens favorittfarge var rosa. Etter det var det ikke så mange som forvekslet lille Kadafi med en jente lenger.

Zaman er takknemlige for at foreldrene valgte å bosette seg i Norge, som han betegner som mulighetenes land. Han kunne vært bonde på landsbygda i Pakistan eller vokst opp i Øst-Europa. Fremdeles eier familien slektsgården, og kan høste to avlinger hvert år.

-Sparket meg selv på leggen

Mange har vel sett Tv-opptakene der en kvinne fra Sian skjeller ut Zaman fra talerstolen, og ber ham dra tilbake der han kommer fra (som jo er Drammen.) Eller det direktesendte innslaget på TV2 der et medlem av et muslimfiendtlig miljø kommer med trakasserende karakteristikker lager apelyder.

-Hva er det som foregår i hodet ditt da, og hvordan klarer du å være så rolig i slike situasjoner? spør vi.

- Når man har et digert kamera i ansiktet og går live, er man veldig fokusert og det er mye adrenalin. Det eneste jeg tenker på da er hvordan jeg skal rapportere korrekt og at seerne ikke skal merke noe. Men inni hodet koker det av og til. Hvis du ser på opptaket der denne mannen kaller meg muslimjævel, kan du se at jeg er ganske flakkende i blikket. Det har vært tilfeller hvor jeg har stått og rapportert og samtidig sparka meg sjøl på leggen for å holde fokus. Jeg har vært irritert, hissig eller såra. Den første reaksjonen er jo å bli såra, at du føler at dette fortjente jeg ikke. Jeg er her for å gjøre en jobb, og så står en fyr og lager apelyder.

Han er for så vidt blitt vant til det, men han er like overrasket hver gang. Slike hendelser utløser enormt med støtteerklæringer. Han mottar tusenvis av meldinger fra kjente og ukjente. Mange sier at det har fulgt med, og de tenker på ham. Noen beklager at han utsettes for dette på vegne av etniske nordmenn.

-Det viser at nordmenn flest ikke liker sånt og at disse menneskene er veldig få. Da kan ikke jeg heller gi dem større oppmerksomhet enn det de fortjener.

-Viktig at folk vet

Zaman forteller ting i boka som han ikke tidligere har fortalt. Han forteller om bilder som blir tatt i krisesituasjoner som de ikke velger å publisere, som for eksempler bilder fram Utøya som viser hendelsen på en mye mer grafisk måte enn det publikum har fått sett i media.

I 2004 rapporterte han fra tsunamien Indiahavet, der de ble møtt av synet av tusenvis av lik. Et av synene som gjorde sterkest uttrykk på ham var en mor som holdt fast i et barn i toårsalderen. Begge var døde, men moren hadde klamret ungen inntil seg gjennom flodbølgen. Det forteller noe om mennesket, mener Zaman. Om viljen til å aldri gi opp.

Viktig at folk vet

Tidligere har Zaman skjermet familien sin for de verste opplevelsene og farene han har vært i, nå føler han imidlertid tiden er inne for å fortelle.

-Nå er ungene store, så jeg føler at jeg kan fortelle litt mer. Men jeg har ikke fortalt alt. Jeg er fremdeles en utegående reporter som jobber mot miljøer som gjør at jeg fremdeles må skjerme min nærmeste. Jeg har fortsatt et trusselbilde mot meg.

-Nå synes jeg det er viktig at folk får vite prisen av å drive kritisk journalistikk, hva det vil si når store redaksjoner setter søkelys på miljøer som ikke vil ha søkelys. Det kan være folk i finansmiljøet, det kan være kriminelle, mange typer mennesker. Den journalistikken har ofte en pris. Det tror jeg folk trenger å forstå. Dette er ikke et fenomen bare i utlandet. Det skjer også i Norge, derfor går jeg ganske langt i å fortelle i boken. Jeg forteller om konkrete episoder, om e-poster og politiet som kommer til arbeidsplassen. For mange vil det bli en overraskelse. -Oi, er det sånn.

Hva gjør det med deg når du får eposter som truer deg truer familien din, vil vi vite.

-Ofte så skriver jeg bare god bedring, og bryr meg ikke så mye mer, når man pirker borti et vepsebol kan det får konsekvenser. Men der man føler at det er mer enn ord, en klar trussel, har TV2 har anmeldt.

Folk bør vite at kommentarene de slenger ut i e-poster eller sosiale media, får konsekvenser for dem det går ut over og noen ganger for dem selv. Zaman forteller i boka om en episode der de hadde fått gjentatte eposter fra en person som støttet 22. juli-terroristen, og synes det var synd at han ikke drepte flere.

-Da bestemte vi oss for at vi måtte finne ut hvem denne personen var. Vi dro på døra til vedkommende med kamera. Det viste seg at det var en 80 år gammel dame. Det var så sjokkerende! Hun angret forferdelig, og sa at hun aldri skulle gjøre det igjen

De sendte innslaget. Egentlig hadde de ikke tenkt å anonymisere henne Men av hensyn til familien, ble det gjort likevel.

-Det viser litt at det er lett å sitte bak et tastatur, men folk må huske at det de skriver får konsekvenser, mener Zaman.

Arrestert i Pakistan

Zaman har dekket en rekke konflikter rundt i verden. Ofte har han kommet seg unna med å vifte med det norske passet og rope Norway. Norge nyter respekt ute i verden. Journalister fra for eksempel Amerika ligger heller tynt an.

I 2018 hjalp imidlertid ikke det norske passet. Han ble arrestert i Pakistan.

-Det som er spesielt med det, er at det er et land jeg er veldig glad i. Jeg har røtter der, har vært der mye i oppveksten og som journalist, så det kom veldig overraskende på meg. Det viser at det ikke hjelper å se ut som en pakistaner og kunne språket. Når de er ute etter pressen, er jeg en av alle de andre.

Zaman er også trygg på å ha arbeidsgiveren i ryggen og at TV2 jobber døgnet rundt. UD var også koblet inn.

-Det var en trøst opp i det som de jeg delte celle med ikke hadde. Media og presseorganisasjoner var veldig på., og plutselig kom det i Washington Post og New York times. «Norwegian journalist arrested». Vi er heldige i et land der slik skal får konsekvenser, og det var enorm dårlig reklame for pakistanske myndigheter. Men nå er jeg ferdig med det, det var i 2018. Midt opp i det tragiske var det så godt å se at mange bryr seg og har fulgt med.

Mange spør hvorfor jeg fortsetter, jo det er derfor. Jeg vet at mange liker den journalistikken. Det merker man jo på støtten man får. De positive tilbakemeldingene betyr enormt mye for meg.