Folden Foto:

Middag i Gaukholet

Publisert Sist oppdatert

Mange har litt spesielle tradisjoner. Ett av mine påfunn er kokkelering øverst i Litlbølludalen i Rindal. Det blir noen kilometer å gå for å få middag, men det er også noe av vitsen. Å rusle oppover langs Litlbøllu fra Knapphaugen til Gaukholet, har jeg alltid likt. Av flere grunner: Åpent og lettgått fjellterreng, fin og tydelig sti og god utsikt under veis.

Denne gangen lot jeg min trofaste RAV4 frakte meg til enden av Seterliveien, en bomvei som starter nedenfor Langlia.

Fra P-plassen fortsatte jeg for egen maskin. Fulgte som vanlig den gamle kløvveien fra Langlia, som er merket som turistline. Her har jeg nettopp krysset bekken i Lassengdalen. Dalen har visst fått navn etter en husmann som fikk drive slått på en slåtteteig i området.

Gikk først til bålplassen min ved Knapphaugen, kalt Knappen. Opprettet med velsignelse fra grunneier Ingunn. Hensikten i dag var å henge opp en ny vimpel. Den gamle var helt utslitt. Selv er jeg vel i brukbar tilstand. Men årene går fortere og fortere. Oppleves slik iallfall!

Alltid trivelig å komme til Knapphaugløa! Med nytt torvtak og bordkledd værvegg har den fått forlenget levetida betraktelig.

Litlbøllu starter ferden vest for Gaddfjellet. Her fosser den forbi Knapphaugen og ned til Bøllujuvet, hvor den møter Bøllu ved Bjønnarabben. Så fortsetter elva til den havner i Surna mellom Børset og Aune. Til slutt stømmer elvevannet ut i Surnadalsfjorden.

Stien oppover Litlbølludalen er som en drøm for turgåere: Tørr og tydelig sti og ingen lange, bratte bakker. Vanskelig å få det bedre!

Oppe på snaufjellet kan vi skue mot Rindal. Går vi enda høyere opp, ser vi også innover Trollheimen.

Litt varmedis i dag, men jeg så likevel langt. Rundt 15 plussgrader og en del vind. Det var bare en fordel! Men for insekter som jaktet på menneskeblod, ble det ingen lykkedag. Så kun én klegg, og den forlot denne verden rett etter en nervøs landing på låret mitt.

Dette er Vardfjellet. Tanken var å ta en tur dit etter en seanse med bål og utemiddag i Gaukholet. Storhaugen helt til venstre.

Middagsplassen i sikte! Fjellet bak til venstre er Gaddfjellet. Litlbøllu kommer ned gjennom skaret til høyre. På grunn av vinden lurte jeg på hvor jeg skulle slå meg ned i år. Fant en lun plass i en tett bjørkeskog ovenfor vatnet.

Jeg hadde gaddkvister i sekken, vann like ved bålet - og rikelig med tid. Og da var jo alt greit. Og veldig artig!

Været må vi bare tilpasse oss. 5. oktober 2018 blåste det så voldsomt på bålplassen at jeg måtte henge opp en liten presenning for at naturkreftene ikke skulle ødelegge moroa. Jeg var altså forberedt, for YR hadde nemlig meldt kraftig vind til fjells. I fjor, derimot, var det helt vindstille da jeg var her 18. juli 2020. Men hittil har jeg aldri hatt nedbør på disse turene til Gaukholet.

Fjordland til fjells, kaller jeg det jeg driver med. Enklere blir det ikke! I år satset jeg på "Fransk Biffgryte". Etter min smak et godt valg. Min noe ustabile mage kom heller ikke med noen protester. Vellykket, med andre ord.

Etter dette overdådige måltidet satte jeg kursen mot Vardfjellet. Det gikk sakte, men sikkert til toppvarden, 786 moh.

God utsikt fra toppen! Her ser vi Heggemstjønnin og deler av min kjære hjembygd, Rindal. En hyggelig dag på Vardfjellet!

Fra Vardfjellet gikk turen til Gammelseterdalen, også en velkjent og kjær plass for meg. Passerte denne høyløa, som ligger godt skjult i en bjørkeskog. Tror ikke det er så mange som har sett den.

Gikk forbi enorme mengder med gulsildre. Den vanlige gulsildra har gule blomster, men det finnes flere fargevarianter, som vi ser her.

Følte et sterkt behov for en hvile- og drikkepause i Gammelseterdalen. Tenkte først å sette meg på steintrappa foran seterskjelet, men ombestemte meg. For noen år siden fikk jeg nemlig selskap av en hoggorm da jeg satt der. Uønsket selskap, kan jeg vel si. Fant en mer oversiktlig pauseplass denne gangen. Klarte meg aldels utmerket alene.

Det blir snart blåbærplukking. For de som driver med det. Jeg liker å spise blåbær, men som mange vet, er jeg ingen ivrig bærplukker.

På dagens tur så jeg for det meste moltekart. Lite med modne bær. Jeg plukker faktisk litt molte, men bare for å ha til moltekrem i jula.

Til slutt noen tørre turfakta. Kan kanskje være nyttig å kikke på hvis det blir en tilsvarende tur senere. Tar med dette: Begynte å gå fra P-plassen ved enden av Seterliveien kl. 8.50 og kom tilbake kl. 17.50. Det blir nøyaktig ni timer. Turlengden ble rundt 13 km.

Men mye viktigere enn lengde og tid er selve turopplevelsen. Den kan ikke beskrives fullt ut verken med tall eller ord.


Se flere turer her