Vi må se bakover for å finne rett kurs fremover
Lørdag inviterte Surnadal bibliotek og Dordi Skuggevik inn til kåseri og boksalg av "Den tause generasjonen", som viser Skuggevik sitt mot og ståpåvilje med å arkivere og gi ut en historie om det andre ofte prøver å skjule mellom to permer med hele 1024 sider.
Faren og farfaren til forfatteren var med i bevegelsen Nasjonal Samling. 9. mai 1945 ble faren arrestert for sitt medlemskap der og for å ha meldt seg som frivillig til Østfronten på tysk side. Hele situasjonen og også etterkrigsoppgjøret har påvirket familien både da og i neste generasjoner, og Skuggevik mener det er viktig å se tilbake på historien.
Det store ansvaret
Etter faren døde i november 1979 kom storebror til Dordi, Sivert, med en koffert og en stor pappkasse med alle papirene etter faren, for at søsteren skulle ta vare på papirene så de ikke skulle forsvinne under utryddingen av huset. Hun satte det på et kott på kontoret sitt. Der lå det i 30 år.
Det store ansvaret med å ta hånd om papirene lå på Dordi sine skuldre, og hun følte hun måtte gjøre noe med de. Dette er en svært driftig dame med mange baller i luften. Hun tok fatt i papirene i 2011. Parallelt med arbeidet med boken har hun hatt mange andre store prosjekter i prosessen, så hun har jobbet med boken "innimellom slagene".
Det nyeste nye er at hun for et par uker siden kastet seg rundt og skrev ferdig en oratoriumtekst til en dødsmesse til kirkejubileet i Grue, Solør, om to år, som hun leverte ifra seg for et par dager siden.
Foreviget i bokform
Annonse
Selv om damen fra Glærum i Surnadal var nyfødd da krigen ble slutt, har hun alltid visst masse om fortiden og har fått erfart følgene for familien. Samtidig har det kommet frem enda mer under prosessen med bokskrivingen.
Det var i 2011 det store dykket startet. Da reiste hun ned til Riksarkivet i Oslo for å gå gjennom familiens mapper, og dermed var jobben igang.
Hun har sydd sammen informasjon fra disse papirene sammen med blant annet bestefarens brev, andre familiers historier, artikler, dikt, rundt 130 bilder og sine egne og søskens opplevelser som "NS-barn", til en ferdig bok på over tusen sider med tittelen "Den tause generasjonen - Nasjonal Samling: Farfar, Far - og oss andre."
Svært personlig
Skuggevik har lagt ned et fantastisk arbeid. Det har vært tidkrevende og det er enorme mengder med stoff som er gjennomgått og har blitt samlet mellom to permer. Bare det fra Riksarkivet var en veldig stor jobb, da hun først måtte kjempe for å få innsyn i alle papirene, og hun fikk hverken fotografere eller kopiere arkene.
I boken har hun gått ut fra at leseren vet det de trenger av generell historie om krigen og etterkrigsoppgjøret; her er det aller meste om hennes familie som man ikke finner i andre bøker - også med egne og nære familiemedlemmers opplevelser som "NS-barn".
Selv var hun bare fem dager da faren ble arrestert. Broren Ole Kristen husket veldig godt blant annet da de hentet faren, og var en veldig viktig muntlig kilde til boken, hvor han fortalte om sine opplevelser gjennom hva han fikk med seg som guttunge.
Annonse
Forfatteren sier at papirene etter faren er én ting, og at en av brødrene til faren har tatt vare på alle brevene han har fått etter sin far, som da blir forfatterens farfar. Det er disse brevene som tidligere er nevnt her, og halve boka handler om han.
Bestefaren var født i 1862. Han var blant annet med på å stifte Bondelaget, Bondepartiet og Fedrelandslaget, og var nestformann i bondelaget i 6 år. Han ble brukt som foredragsholder og var derfor mye på reistfot. Han skrev mange brev som hun har skrevet av og lagt med i boken.
Stort, omfattende og modig
Hun skriver om en tid vi ikke har så god innsikt i lenger. Selv om boken stort sett handler om forfatterens familie, er det mange som kan kjenne seg igjen. Men som hun sier, så er det - selv over 80 år etter krigen tok slutt - få som snakker om dette temaet. Boken omhandler noe de fleste holder lukket bak familiens fire vegger.
Da ikke alle klarer å snakke om det, og heller ikke hverken lese eller høre om det, blir det også vanskelig for de med samme bakgrunn å finne andre i samme situasjon som de kan snakke med.
Skuggevik forteller at i de aller fleste familier er det noe som ikke blir snakket noe om, og at det er mange "lukkede skuffer" som kanskje ingen har hørt stemmen til på mange, mange år. Kanskje tror mange at om man ikke snakker noe som det, går det over og blir glemt? Skuggevik har i boken tatt skikkelig tak i det usagte og gitt det en stemme for å arkivere historiene. Hun mener det er viktig å forstå fortiden for å stake ut kursen fremover.
Etter det begynte å ryktes at Dordi holdt på med bokskrivingen, har hun blitt kontaktet av folk som ønsker å snakke om etterkrigsoppgjøret og den vanskelige tiden. Det er godt å kunne utveksle erfaringer med noen som tørr å dele tanker om det som "alle" vet, men "ingen" snakker om.
Annonse
Se bakover for å navigere fremover
Forfatteren fortalte om da hun lærte seg å forstå viktigheten av fortiden. Faren hennes forklarte henne da de var ute og rodde, at hun må se bakover og navigere ved å se på landskapet bak seg, for å få rett kurs fremover. Dermed ble historie veldig viktig for henne, og hun er veldig glad for at hun har lagt ned alle timene med arbeidet i boka med allslags informasjon og lokalstoff.
–Hvis man ikke har drivanker i historie, så tror jeg at kursen fremover kan bli veldig sikksakk for folk.
Og hun mener tiden er kommet for å snakke om det som skjedde under og etter andre verdenskrig. Dordi ble fødd 4. mai 1945. Snart fyller hun ett år over åtti:
–Da må det kunne gå an å snakke om ting altså, etter 81 år, sier hun.
Ta vare på arkivene
Forfatteren poengterer at boka er et kildeskrift, og vet det finnes mange kilder rundt om i andre familiers private arkiver vi ikke må miste.
Annonse
–Grunnen til at jeg stiller opp her i dag er egentlig for å gjøre folk oppmerkomme på at de ikke må kaste private arkiv, store eller små arkiv. De kan være så viktige. Dette tar hun frem mange ganger lørdag.
Mange har brent papirene etter krigen. En har fortalt henne at han gjorde det for å skåne etterkommerne. Skuggevik vet om tre arkiver bare i Surnadal som nå er borte. Hun tror ikke folk reagerer negativt på tidligere generesjoners historie så lenge etterpå, og håper andre vil ta vare på det de har av papirer.
Angående hvilken sjanger boka er, kaller hun det en essayistisk mosaikk der hun har tatt bitene hun hadde fra her og der og lagt de sammen til et mønster. Hun er glad for at hun fikk berget historikken og oppfordrer igjen ingen å kaste private arkiv uansett hvor små de er.
–Brenn aldri private arkiver, om de er store eller små.
