Er et biogassanlegg i Rindal riktig vei å gå?

Nokså nylig, og nokså stillferdig, har Rindal kommune gjort kjent at det arbeides med planer om et biogassanlegg på industriområdet i Brønstadøyan. Vi som skriver dette innlegget er alle bosatt i nærheten av den tiltenkte tomta, og vi stusser på måten saken fremlegges på, som en gladsak, uten at de mer betenkelige sidene ved prosjektet synes særlig vektlagt. Vi er på ingen måte mot utvikling og næringsvekst, men mener det hefter ting ved dette som bør komme skikkelig opp i dagen før man faktisk bestemmer seg for å gi grønt lys.

Anlegget er tenkt plassert praktisk talt på bredden av en nasjonal lakseelv. I utgangspunktet må vi selvsagt tro at et moderne biogassanlegg er forsvarlig sikret, men kan vi være garantert mot uhell? Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til sist høst for å finne et graverende eksempel på at det kan gå galt. Da fikk man betydelige utslipp fra et relativt nytt anlegg i Eidsvågen, med omfattende fiskedød i fjorden som resultat. Vi synes denne typen risiko bør vektlegges ekstra mye når konsekvensene potensielt er så store. Dette er ellers en bekymringen vi deler med elveeierlaget.

Hvordan er det Rindal ønsker å fremstå? Vi er en hyttekommune, og vi vil at folk skal komme hit og oppleve ren natur, lokal kultur, livskvalitet, ro og tid til å leve – verdier vi som fastboende selvfølgelig også setter høyt. Ifølge de foreløpige planene vil biogassanlegget blant annet romme to lagringssiloer, begge mer enn 30 meter høye. Disse vil ligge like inntil hovedveien gjennom bygda. Og man må regne med lukt; verre desto nærmere man bor, men, avhengig av vindretninger, godt merkbar også andre steder. Som naboer frykter vi verdiforringelse på eiendommer. Vi har også et gårdsbakeri bare 300 meter unna, bygd opp av unge gründere med ambisjoner om utvidet satsing. Bakeriet representerer mye av det vi ønsker å assosieres med i kommunen, og det er blitt svært populært både blant fastboende, hyttefolk og andre tilreisende. Blir biogassanlegget realisert, ser det ikke lyst ut for videre satsing.

Nevnes bør også transportbehovet: anslag går på minst 30 store tankbillass til og fra daglig, og andre steder fra vet man at dette tallet tidvis kan komme opp i 50-60. Dette altså daglig: Hva gjør det med freden og roen? Og hva gjør det dessuten med fylkesveien, som vel ikke holder helt overbevisende standard fra før heller? Og med trafikksikkerheten?

Vi tillater oss også å spørre hva vi som lokalsamfunn oppnår med å få et slikt anlegg. Arbeidsplasser? Tja, det meste av arbeidsplasser vil ligge i transport, og der er det Aune Transport, hjemmehørende i Midtre Gauldal kommune, som er aktøren. Deres rolle ligger temmelig fast, blant annet fordi initiativet til hele prosjektet kom derfra. Eier og utbygger er Havila Biogass Trøndelag. Det som antydes er 1-2 lokale arbeidsplasser på selve anlegget når det eventuelt kommer i drift. Det meste av skatteinntekter havner altså i andre kommunekasser enn Rindal sin.

Skulle det komme et biogassanlegg i den størrelsen som er planlagt, vil det legge beslag på hele næringstomta. Da vil det med andre ord ikke være mulig for andre, lokale, aktører å etablere seg der. Vi kjenner til at bedrifter i senere tid har henvendt seg til kommunen og vist interesse, men da fått avslag nettopp fordi området nå altså ser ut til å være øremerket for biogassanlegg. I tillegg vil et eventuelt biogassanlegg kreve mye strøm, og ifølge Svorka Energi vil strømreserven som blir igjen dersom anlegget settes i drift, være svært liten. I praksis betyr det at dersom andre med et visst energibehov skal etablere seg, må det legges ny hovedkabel fra Harangen og oppover, på utbyggers egen regning, til en kostnad av anslagsvis to millioner kroner per kilometer. Et biogassanlegg vil med andre ord bidra til å gjøre annen, lokal næringsetablering atskillig vanskeligere.

Råstoff til et slikt anlegg vil være husdyrgjødsel fra gårder i et gitt omland, samt avfall fra oppdrettsnæringa. Ut fra de sonderingene vi har gjort, synes det ikke å være sånn at bøndene stiller seg udelt positive. På de aktuelle gårdene må det bygges nye, takoverbygde gjødselkummer, der gjødsla skal holdes i kontinuerlig omrøring. Og ikke minst er det ytterst problematisk at den bioresten gårdene får i retur til bruk som gjødsel på dyrkajorda, vil ha et forhøyet innhold av fosfor og tungmetaller fra oppdrettsavfallet. Dette kommer i direkte konflikt med nye gjødselforskrifter, som pålegger landbruket betydelig reduksjon i bruken av nettopp disse stoffene. Når det gjelder fosfor i grasproduksjonen, skal man eksempelvis ned fra dagens omtrent 3,5 kg/da til 2,3 kg/da, innen 2033. Her er det altså noen regnestykker som ikke går særlig godt sammen.

Oppsummert: Biogass-prosjektet fremstår for oss å ha flere betenkelige sider ved seg. Vi vil be politikere og andre som skal være med i beslutningsprosessen, innstendig om å sette seg skikkelig inn i saken, sørge for å få alle sider belyst og tenke seg grundig om før et vedtak fattes. Rindal som lokalsamfunn trenger gjennomtenkte tiltak, ikke prosjekter vi senere kanskje angrer på.

For flere naboer til Brønstadøyan industriområde
Jon Solem
Irene Trønsdal