Småskalabonde og musiker

I forbindelse med Vårsøghelga i Surnadal 2025 fikk bygda besøk av Ingrid Bjørnov. Hun sto for årets åpningskonsert framfor et begeistret publikum. Denne dama er allsidig, hun skriver tekster, synger, spiller, arrangerer og er både på scena, radio og TV, i tillegg til å være småskalabonde. Før konserten torsdag i forrige uke fikk Trollheimsporten en prat med artisten.

Ingrid vokste opp på Oppsal utenfor Oslo sammen med sine foreldre og søster. Foreldrene var lærere, men hjemmet var fult av musikk. Faren spilte fiolin, og det var et ukjent antall blokkfløyter der hjemme. Selv begynte Ingrid å pianoundervisning som 5-åring, noe som satt fart på sakene.  Den gangen var det også musikkbarnehager, og der var hun aktivt med i ung alder. 

– Familien er full av musikk. Alle synger og spiller. Jeg bare hermet etter de andre, smiler Ingrid.

Musikk servert på et fat

Når man er oppvokst i en familie som er full av musikk, kan man si at man på en måte har fått musikken servert på et fat. I tillegg må man ha et visst talent, forteller Ingrid. Resten er hardt arbeid, om man skal leve av dette. 

Da hun var to år gammel fikk de nye naboer, den jevngamle Benedicte Adrian og familien flyttet inn i nabohuset.

– Jeg fikk servert Benedicte på et fat også, smiler hun.

Ingrid og Benedicte var bare to år gamle den gangen, og de ble gode venner etter hvert. De to har samarbeidet om flere prosjekter. I 1980 ga de ut sin første plate som "Dollie", og fikk Spellemannspris i pop-klassen. I 1984 vant de den norske finalen i Melodi Grand Prix, som "Dollie de Luxe", med låten "Lenge leve livet". Da var journalisten for liten til å sitte oppe så lenge på kvelden, men snek seg ut i gangen og fikk med seg hele avstemmingen, uten foreldrenes samtykke. Og sangen, den kunne jeg utenat. Så med et snev av å være "starstruck" møter jeg Ingrid Bjørnov på Surnadal kulturhus. 

Trollheimsporten spør Ingrid om hun har et barndomsminne hun kan dele. Et av hennes minner er at hun stupte ned trappa og slo ut fortennene når hun var 4 år, og hun spør samtidig om det var et slikt barndomsminner vi var ute etter. 

Forskjellen på "kjøle" og "fole"

Ingrid forteller at hennes første idol, eller kanskje mer en pianohelt, var Wolfgang Plagge.  

– Han er tre år eldre enn jeg, og det er perfekt for et forbilde, sier hun.

Etter hvert som hun ble eldre oppdaget hun ABBA, og dermed ble forbildet Plagge erstattet med Benny Andersson. Vendepunktet kom da ABBA vant Melodi Grand Prix. På åpningskonserten fortalte Ingrid at hun oppfatter seg selv mer som en ABBA-artist enn jazzartist, deretter spiller hun samme låten i begge sjangere. 

Ingrid har gjennom mange år samarbeidet med ulike artister, og vi lurer på om det er noen som hun samarbeider ekstra godt med. Hun trekker da frem Benedicte Adrian, Kari Slaatsveen og Øystein Sunde som de tre bautaene for henne. I tillegg trekker hun frem Åsleik Engmark, som dessverre ikke lever lenger, som en person som utfordret henne veldig i forhold til improvisasjon. 

– Han hoppet i det uten sikkerhetsnett. Den innstillingen prøver jeg å ha med meg, sier Ingrid.

Før samtalen med Ingrid fikk Trollheimsporten en tyvtitt på lydprøven. Det var fascinerende å høre henne gjøre seg klar med å finpusse på tekster, finne lokale poeng og skrive dette inn i både gamle og nye nummer. Det er tydelig at hun har undersøkt hva som foregår i bygda, både ved å møte folk, men også søke på internett. Kvelden i forveien har hun vært på et allmøte og lært seg forskjellen på "fole" og "kjøle". 

– Jeg valgte heller forholdet

Ingrid er gift med Terje Holli, og de bor på et småbruk i Hobøl i Østfold. Når hun forteller om han i forestillingene går han under navnet "Driftssjefen", eller bare "Drift". Han er laksefisker. Å være lakseenke er beskrevet godt i en bok hun gav ut i 2005 som heter "Lakse-enka -Nødskrik fra en tørrfrue". Ingrid deltok selv på fiske det første året hun var sammen med Terje, men syntes det var nokså kjedelig, så dette er noe ektemannen får drive med uten henne. Dessuten mener hun at dette er en gjeng som det er vanskelig å komme inn i, da de har sin greie.

– Jeg valgte heller forholdet, forteller hun.

Når mennene er på laksefiske, da er det ingen som tenker på de som er hjemme, mener Ingrid. Hun undrer seg med publikum om det kanskje sitter en god del menn i salen under konserten, mot sin vilje, for å få litt "goodwill" til oppstarten av laksefisket om noen få dager. 

Hjemme på småbruket har hun et eget rom, som hun kaller "Knolle-kottet". I dette rommet oppbevarer hun blomsterknoller på vinterhalvåret, og rommet har jevn temperatur, som tilfeldigvis har samme temperatur som marken trenger. Så hun vil ikke være forundret om det er smuglet inn store mengder mark dit, til hun kommer hjem. 

I flere år har hun spurt fiskeren når han kommer hjem om de fikk noe laks. Men etter mange års erfaring, har hun sluttet å spørre om dette, da de ler og avkrefter det. Men at de har sett laks. Vi er enige om at laksefiske er en egen greie og at det ikke er rå om å forstå seg på det for oss utenforstående.  

Hvordan blir forestillingen til?

Ingrid Bjørnov klarer å balansere sine forestillinger på en veldig god måte, med en blanding av humor og alvor. Men hvor henter hun inspirasjon og idéer fra? 

– Jeg prøver å ha øyne og ører åpne. De beste idéene ligger rett foran nesa, men kan av den grunn være så nære at de er vanskelige å få øye på, smiler hun.

Det er en kunst å oppdage de nære ting, og veien fra idé til ferdig produkt er ulik fra artist til artist. Ingrid forteller at hun hamstere tekster og sanger. Når hun begynner å skrive på noe nytt prøver hun lengst mulig å skrive uten å tenke strategisk. Deretter jobber hun sammen med en regissør ett års tid før produktet blir klart. Det er i denne prosessen det gjerne oppstå struktur, til slutt skriver hun det de ser at de mangler for å få en helhet.  

Ingrid bruker ektemannen og livet deres som eksempler i sine produksjoner og hun forteller at hun holder "Driftssjefen" fortløpende informert, og at han er inneforstått med at kona juger og dikter opp historier for å skape underholdning. Av og til setter han ned foten. Når Ingrid skrev boka om Lakse-enka hadde de en avtale om  at alt hun tjente på boka, skulle gå til fiskereisekassa. Hun forteller videre at han også deltar med sine betraktninger gjennom hverdagen, som blir til underholdende refleksjoner: 

– Driftssjefen er stinn av gode innspill. Av og til går jeg bare etter ham og tar notater, sier Ingrid.

Flere ben å stå på

Vi utfordrer Ingrid til å si noe om hva hun tenker er sine høydepunkt i karrieren. Hun tar da frem musicalen "Which Witch", som ble satt opp i London sammen med Benedicte Adrian. Hun trekker også frem at det er et høydepunkt å få full fres i solokarrieren etter at hun fylte 40 år. Det er ikke så vanlig at kvinnelige artister får et slikt oppsving i såpass høy alder, så hun tenker at hun måtte gjort noe riktig. Imidlertid er hun glad for at hun har mange ben å stå på, slik at ikke alt står og faller på en sangkarriere. Hun har blant annet deltatt på radioprogrammer som "Herreavdelingen", TV-program, og hun er komponist, kapellmester og arrangør for både teater og TV.

Vi spør Ingrid om hun er nervøs når hun går på scena:

– Jeg vil si jeg er godnervøs, det vil si konsentrert og fokusert og tidvis kortpusta, men sjelden redd.

Hun forteller at hun pleier å være alene den siste timen før hun går på scena. Offisielt sier hun at det er til hår og sminke, men det handler mest om å få klargjort hodet til å gjøre jobben. De fleste artister har noe de må ha backstage, og for Ingrid er dette ikke noe unntak. Hun må ha vann, kaffe, frukt og sjokolade.

Småskala-bonde

Hva skulle Ingrid vært om hun ikke hadde vært i underholdningsbransjen? Dette er kanskje et spørsmål ingen har lurt på, og heller ikke noen kan se for seg, med et talent som hennes. Selv svarer hun at hun da ville dyrket grønnsaker. 

Når hun ikke holder på med musikk, så dyrker hun grønnsaker hjemme på småbruket på Hobøl, her har "Drift" ordnet med drivhus, og hun pleier å spa i jorda selv. Dette er en fin måte for henne å koble av på. Hun forteller at hun eksperimentere med planter og har noe på gang hjemme, som gjorde at det var litt vanskelig å reise fra akkurat nå. 

– Jeg vurderte faktisk om jeg skulle ta med meg noen av plantene oppover, så jeg visste at de overlevde, men ser at det kunne vært krevende å få med seg på toget, smiler hun.

Vi får krysse fingrene å håper at "Drift" passer på plantene mens hun er bortreist. 

– Når er det da?

Ingrid har mange betraktninger rundt det som skjer rundt seg, eller rett for nesen sin, som hun sier. En av de betraktinger hun har gjort seg, som kanskje flere kjenner seg igjen i, er at når en mann får sine første lesebriller, så er han ikke langt unna å skaffe seg sin egen værstasjon. Slik var det hjemme hos dem. 

Etter hvert kom det mer utstyr til gården. Det neste var løvblåser, som hun kan se er gøy, deretter en sitteklipper for plen. Da må plenen bli stor nok til at den skal brukes. Så kom han hjem med en minigraver, som visstnok skulle være Ingrid sin, da det er hun som driver med jordbruk. Etter hvert kom mer utstyr på plass, en henger, en henger til, så en traktor, og til slutt, det hun ikke klarte å forutse, nemlig en tresnekke ved navn Marna. Imidlertid var båten aldri på vannet i deres eie, før den etter noen år ble byttet bort mot en flaske whisky.

Etter at Ingrid ble diagnostisert med kreft for noen år siden ble det drivhus på gården. Hun hadde hatt dette på ønskelisten sin lenge, og det var ektemannen som tok ansvar og fikk satt opp drivhuset til henne. Med disse ordene oppmuntrer hun andre til å gjøre det de vil nå og sier: 

– Hvis det ikke er nå, når er det da?

Planer  for fremtiden

Etter at solokarrieren har skutt fart har hun satt opp flere soloshow. I januar 2026 skal hun ha premiere på Chat Noir i Oslo med nytt show:

– Lenger enn det vil jeg ikke planlegge, sier Ingrid.