Gratulerer med dagen! Vi er jammen heldige!

Har fått sett på nært hold de siste årene hvordan krigen rammer beboerne i de rammede områdene og deres nære og kjære. Vi som er fødd og oppvokst i Norge etter andre verdenskrig, har nok vunnet hovedgevinsten, for å si det sånn. Man vinner mye og godt, men det løser dessverre ikke alle problemer. Ikke alle har det bra her heller, det er hver sitt. Og alle plager er like reelle for de som opplever dem! I tillegg har jeg lest at genene har hukommelse. Barn av krigsrammede kan være fødd med gener som «oppfører seg» som om de har vært i krig for eksempel... All ære for de som stod på og fikk oss fri!

Mine tanker på en sånn dag, går også (som ofte ellers) til de som lever på flukt og må dra fra sine kjære hjem, hjemplassen med menneskene, naturen, kulturen og alt man kan savne i en slik situasjon. Om språket de må lære, selv om de kanskje ikke kan hverken lese eller skrive på sitt eget språk. Hvor mye som kreves av dem når de kommer hit, med den balasten og ryggsekken de har. Det er for meg helt uforståelig å se hvor positive og takknemlige de er når jeg vet hva de står i. Noen har kanskje forlatt noen hjemme i krigen. De måtte kanskje velge bare noen få som kunne dra, eller kanskje var det bare èn som flyktet alene. Kanskje har de forlatt mor eller far, eller egne barn. Kanskje kan de ta med bare noen av barna, hvem hadde du da valgt?

Og ikke for å glemme alt de kan oppleve på flukten…

Om de som er kommet fra ufred til Norge, tenker mange at «så heldige de er», men det er ikke ferdig her!

Ja, den fortsetter helt fysisk, men den kan også fortsette i både kroppen og hodet til den som har kommet seg fra krigen. For eksempel kan man ha det i minnet og på netthinnen, det man har sett og opplevd, man kan kjenne smerten av det man tidligere har følt, den stadige frykten for de som er igjen hjemme i ufreden…

De som har flyktet kan plutselig få en snap eller se på nyhetene hva som skjer rundt de hjemme, og kanskje svarer ikke den de er glad i når de ringer. De har ingen anelse om hvilken tilstand de er i og hvordan de har det, eller hvor redde de er, hvor såret de er… om de lever.

Det er så uholdbart mye vi her i Norge tar for gitt fordi vi er et fritt land, mye vi ikke har sjanse til å forstå, samme hvor mye vi bryr oss. Skulle ønske alle kunne hatt det trygt og bra!!!

Jeg liker ikke holdningen til de som «ikke liker utlendinger». Hva er det? Vi alle er utlendinger så fort vi flytter landegrenser. Om du opplever katastrofe, mister alt av eiendeler og mister mange av dine nærmeste, fortjener du å bli møtt med skepsis og hat dit du kommer???

Jeg tror alle som tenker stygt om de som kommer flyktende, skulle blitt kjent med noen av dem. De har alle følelser og tanker sånn som oss; de er alle individer som meg og deg. Og tross alt de har opplevd, det de står i, og alle forventninger og krav de må innfri her til lands, har jeg aldri møtt mer takknemlige mennesker!! Her har vi kanskje noe å lære?