.png)
Kunstdebatt på Trollheimsporten
En klovn etter oppmerksomhet
I den siste tiden har Inga Dalsegg fått mye oppmerksomhet i media pga sitt kritiske maleri av Marianne Aulie. Hun maler Aulie med rumpa bar og med klovnenese. Sett i lys av hvor stor oppmerksomhet Dalsegg har fått, undrer jeg meg over hva var egentlig Dalseggs hensikt? Det spør kunstner Anja Cecilie Solvik i dette leserinnlegget på Trollheimsporten. Har du meninger om rumpestuntet til Inga - send kommentarer til denne e-postadressa. Les mer og sjå leserinnlegg:
I den siste tiden har Inga Dalsegg fått mye oppmerksomhet i media pga sitt kritiske maleri av Marianne Aulie. Hun maler Aulie med rumpa bar og med klovnenese. Sett i lys av hvor stor oppmerksomhet Dalsegg har fått, undrer jeg meg over hva var egentlig Dalseggs hensikt?
I 1915 vokste det fram i Frankrike en kunsthistorisk epoke, dadaismen. En av de, Marselle Duchamps malte bart på Leonardo Da Vincis Mona Lisa. Hensikten med dette var å ta den opphøyde kunsten ned fra pidestallen og gjøre den mer tilgjengelig for folket. De hånte den eldre kunsten, samtidig ønsket de at den moderne kunsten skulle være betydningsløs. Det er fristende å sammenligne Dalseggs klovnenese på Auli med barten på Mona Lisa. Forskjellen er at Da Vinci representerte en hel kunsthistorisk epoke (renessansen) og han han døde for snart snart 500 år siden.
Klovneri eller ikke, når Marianne Auli åpner en utstilling i Oslo er det kø utenfor. Riktignok står Aune Sand der og veiver med champisflasken, men bak Mariannes arbeider ligger det hardt arbeid uansett hva man synes om bildene hennes.
Kunstnere er livredde for kritikker, sannheten er at de verste til å kritisere hverandre er kunstnere selv. Dersom man kritiserer andres arbeid er det først og fremst for å fremheve seg selv. La det være sagt: Man skal tro at man ER noe, men man skal ikke tro at man er bedre andre. Heller bør man tenke at det er plass til flere på toppen og dersom man kommer seg dit ved å fokusere på eget arbeid har man lyktes.
Dalseggs formål er beslektet med Duchamps’, men den har et snev av forsmåddhet og misunnelse. Det får meg til å spørre: Hva er hennes hensikt? Å ta et kunsthistorisk oppgjør med Aulie? Eller å skaffe seg publisitet? Dalsegg anvender selv bilder av seg selv på sin hjemmeside, som kanskje ikke har så mye med hennes kunst å gjøre. Møter Dalsegg seg selv i døren?
Auli satte rumpebildene inn i en profesjonell kontekst. Bildene ble brukt til å reklamere for en utstilling i en av landets mest anerkjente aviser; Aftenposten. Mitt tips til Auli er å be henne komme fram å avsløre det hele som et pr- stunt. Si: ”så lett var det altså å manipulere pressen, eller så lett var det å selge bilder med god markedsføring!
Odd Nerdrum tok brodden av sine kritikere i 1999 da han i forbindelse med en stor separatutstilling proklamerte høylytt foran ett samlet pressekorps: Se jeg er en kitschmaler! Og siden har ingen kritisert han.
Nei, Dalsegg, debatten om Mariannes rumpe har vi lagt død for mange år siden. Hun lever i New York hvor hun tjener millioner på bildene sine. Og ære være henne for det!
Anja Cecilie Solvik
kunstner
I 1915 vokste det fram i Frankrike en kunsthistorisk epoke, dadaismen. En av de, Marselle Duchamps malte bart på Leonardo Da Vincis Mona Lisa. Hensikten med dette var å ta den opphøyde kunsten ned fra pidestallen og gjøre den mer tilgjengelig for folket. De hånte den eldre kunsten, samtidig ønsket de at den moderne kunsten skulle være betydningsløs. Det er fristende å sammenligne Dalseggs klovnenese på Auli med barten på Mona Lisa. Forskjellen er at Da Vinci representerte en hel kunsthistorisk epoke (renessansen) og han han døde for snart snart 500 år siden.
Klovneri eller ikke, når Marianne Auli åpner en utstilling i Oslo er det kø utenfor. Riktignok står Aune Sand der og veiver med champisflasken, men bak Mariannes arbeider ligger det hardt arbeid uansett hva man synes om bildene hennes.
Kunstnere er livredde for kritikker, sannheten er at de verste til å kritisere hverandre er kunstnere selv. Dersom man kritiserer andres arbeid er det først og fremst for å fremheve seg selv. La det være sagt: Man skal tro at man ER noe, men man skal ikke tro at man er bedre andre. Heller bør man tenke at det er plass til flere på toppen og dersom man kommer seg dit ved å fokusere på eget arbeid har man lyktes.
Dalseggs formål er beslektet med Duchamps’, men den har et snev av forsmåddhet og misunnelse. Det får meg til å spørre: Hva er hennes hensikt? Å ta et kunsthistorisk oppgjør med Aulie? Eller å skaffe seg publisitet? Dalsegg anvender selv bilder av seg selv på sin hjemmeside, som kanskje ikke har så mye med hennes kunst å gjøre. Møter Dalsegg seg selv i døren?
Auli satte rumpebildene inn i en profesjonell kontekst. Bildene ble brukt til å reklamere for en utstilling i en av landets mest anerkjente aviser; Aftenposten. Mitt tips til Auli er å be henne komme fram å avsløre det hele som et pr- stunt. Si: ”så lett var det altså å manipulere pressen, eller så lett var det å selge bilder med god markedsføring!
Odd Nerdrum tok brodden av sine kritikere i 1999 da han i forbindelse med en stor separatutstilling proklamerte høylytt foran ett samlet pressekorps: Se jeg er en kitschmaler! Og siden har ingen kritisert han.
Nei, Dalsegg, debatten om Mariannes rumpe har vi lagt død for mange år siden. Hun lever i New York hvor hun tjener millioner på bildene sine. Og ære være henne for det!
Anja Cecilie Solvik
kunstner
