"Hostonrutas siste reise"

Begynte i nyttårshelga å tenke på opplevelser og ”happenings”. Hva har jeg gjort og utført i 2006? Har jeg gjort noe annerledes enn før? Stort sett det vanlige tror jeg. Jobb, møte(r), tv/ film og mosjon er daglige - som kanskje ofte er kjedelige – ingredienser i hverdagen. Men jeg har også gjort en del artige ting og jeg har fått oppfylt noen drømmer og mål det siste året.

Mitt 4. største mål for livet var å ta sertifikat for stor buss – det har jeg gjort. Mitt 3. største mål var å kjøpe meg stor buss – det har jeg også gjort. Veldig stolt! Også har jeg hatt mange gode og artige opplevelsesrike eventyr. Og jeg har frakta noen tusen liter melk fra tank til tank. Og ikke minst er jeg innvilget fritak for militærtjeneste i fredstid. For så vidt et skritt tilbake i forhold at jeg alltid har vært interessert i monarkiet og har hatt en drøm om å bli utnevnt til kommandør av St. Olavs orden. Tjeneste i HMKG hadde gjort seg i så måte, men føler at andre oppgaver kaller mer.

Så kom jeg på: årets største og verste opplevelse stammer fra fredag 23. juni – ”Hostonrutas siste reise”.

Som offentlig tjenestemann og saksbehandler for Rindal kommune i sak om ruteendringer i 2003 var jeg kjent med at nå var det slutt. Også før det kom i ruteheftet med den nitriste teksten ”ruta innstilles den 23. juni”. Hadde prøvd å fortrengt denne datoen til det lengste, men da jeg satt og venta på ferja på Kanestraum i tankbilen kvelden før, begynte jeg å gruble. Tok umiddelbart opp telefonen og ringte sjåfør Inge i Rørdalen som jeg visste skulle ha den siste turen. Han var glad for min telefon og jeg var hjertelig velkommen på turen. Det varma! Avgang fra sentrum i 7-tida var beskjeden.

Etter noen få timers søvn var jeg på plass på rutebilstasjonen, hvor Inge sto og venta i Scania’n. Der var også journalist Magne Lillegård i Driva som ville forevige den siste oppstarten fra Rindal sentrum. Det var etter omleggingen fra 3 til 2 kjøredager i 2003 at Rindal sentrum ble stasjoneringssted.

Så bars det nordover. Journalist Audhild Øye venta på Nybø og ville være med til ST-bygget på Orkanger. Intervjua ble vi alle mann. På Lomundsjøen venta Elsa og Solfrid Jensvold. Elsa overrasket med kaffe og småkaker. En mann som har kjempa helt til det siste for Hostonrutas eksistens er Magnar Rise. Han stoppa vi for i Risegrenda før det bar videre mot Hoston. 3 passasjerer til kom på, deriblant Jon Bakk, som hadde tatt turen fra Sunndalsøra for å være med. I 1948 – som 20-åring – startet han sitt eget busselskap og han kan regnes som Hostonrutas ”far”. Veldig interessant å høre historier fra den gang.

Til sammen 9 passasjerer var vi innover. Svært bra, selv om det ikke ga klingende mynt i billettvesken til Inge. Trafikkleder Kjølstad på Sunndalsøra hadde utlovet gratis reise for passasjerene. En fin gest fra selskapet.

Fra venstre: Jon Bakk, Magnar Rise, Henrik Hoston, Arve Erik Hoston, Elsa Jensvold, Solfrid Jensvold og Jon Engen.

Da vi kom til sentralstasjonen i Trondheim gikk alle passasjerene av, mens jeg skulle få være med godshenting på Linjegods. Der hadde jeg aldri vært før, så det lyste begeistring ut av undertegnedes øyne da vi kjørte ut av byen.

Først bar det til Gunnar T. Strøm for å hente en dør til Inge-kollega Inge Christensen. Hostonrutas sjåfører har vært kjent for slike ærend i en årrekke. Poteter har det i følge sjåførene vært en del transport av. Alltid levert der man ønsket varen, oftest på døra. Svært fortjent var det at Ola Brønstad og Inge Møkkelgård fikk serviceprisen i Orkdal kommune i 1997.

Parkert utenfor Gunnar T. Strøm i Haakon VII's gate.

Etter hvert kjørte vi av gårde til Schenker Linjegods sin store terminal i Industriveien på Heimdal. Vi rygga til, henta ut fraktbrev og startet lastinga. Som alltid en del kolli som skulle til bedrifter i Rindal. Rett før vi skulle til å avslutte skjedde det som kommer til å følge meg for resten av livet: De ansatte på terminalen fyra opp trucken og plukka ned RINDALsskiltet – rett foran øynene på oss. Da skjønte vi at det var slutt. Et marerittsøyeblikk for en fan av Hostonruta og definitivt årets verste opplevelse.

Mange kolli og stor aktivitet på terminalen. Dette skiltet ble tatt ned så altfor fort.

Etter at vi hadde fått summa oss, kjørt igjen lem og port og Inge hadde fått tatt farvel med sjåfører og terminalarbeidere kjørte vi videre. For flere hadde fått med seg at dette var siste gangen med kombibussen. En matbit rakk vi før klokken nærmet seg 14.00. Da vi kom ned til Sentralstasjonen var de fleste passasjerene på plass og vi la på tur hjemover kl 15.00.

Da vi kom til Hoston, var det et forholdsvis stort oppmøte med interessenter. Ola Brønstad var på plass med egen buss. Anledningen ble behørig fotografert.

Tidligere sjåfører og interessenter fotografert ved siden av Hostonruta.

Videre ble passasjerer og kolli satt av. Da vi kom til Rindal sentrum drøyt halv 6 på kvelden, var det egentlig slutt også for min del. En lang og begivenhetsrik dag var over. Trodde jeg! Inge kom på at også jeg måtte få kjøre bussen. Jeg nølte ikke. Svært spent og begeistret.

En litt spesiell girstang syntes jeg, men vi kom oss av gårde og det bars nedover Bjerginnj og inn til Rindalshytter. Neste stopp var hos Bunnpris Rindal, og vi bisto hverandre med lossingen. Til slutt innom Rindal Bensin & Service, før jeg svingte inn mot sentrum ved Mjohøln. I speilet så jeg at langruta kom, en stor og flott Volvo B12 kom bak og svingte inn på rutebilstasjonen. Det var den erfarne sjåfør Sæthervik. Et surrealistisk øyeblikk. Den siste turen med gods rundt ”lina” fikk jeg ta. En stor ære og årets største opplevelse.

Tusen takk Inge!
Stor takk også til sjåførene Ola, Jan Sturla og Inge for utmerket service gjennom flere år som passasjer og godskunde.

Hostonruta 1948 – 2006

Magnar Rise hadde fått laget skilt til Inge og de tidligere sjåførene som behørig ble plassert ved sjåførstolen.

Bilde fra da bussen var ny og med fargene til Mørelinjen a/s, tidl. Surnadal billag.

Her fra siste turen 23.06.06. Eier Nettbuss Møre AS. I dag er kombibussen privateid.

Tekst og foto:
Ola Inge Svinsås