bryllup

10-årsjubileum for backpacker i India, del IV

Her kommer fjerde del av Berit Storholt Flåttens reise i India for 10 år siden. Idag tar Berit oss med på en togtur fra Ahmabad til Udaipur. Vi blir med på motorsykkeltur, råkjøring med buss og møte med en indisk kunststudent. Følg med!

 



- Vi gikk oss på et bryllupsfølge i Udaipur. Flotte farger, glitter og stas.

 

Magi gjennom togvindu.

 

På stasjonen i Ahmdabad så vi en sammenkrøket bylt under et Kashmirsjal. Litt av den lyshårete luggen stakk opp og han hadde en backpackersekk ved siden av seg. Vi lette etter toget videre til Udaipur og kanskje kunne vi få hjelp av en «likesinnet» som også var på reise i en fremmed kultur. «Hello»! Han reagerte ikke og vi gikk litt nærmere. Et bustet hode og trette blå øyne myste mot oss. Han nikket tilbake og vi la fram vårt spørsmål. Han rensket stemmen og kunne fortelle oss at det var toget på høyre side, han skulle også til Udaipur.

 

 

Gutten, som var på alder med oss, kom fra England og hadde reist i India i et par måneder. En hyggelig type og vi slo følge på toget videre inn til Udaipur. Togturen varte hele dagen og vi tøyset med at det hadde gått raskere om vi hadde tatt beina fatt. Det var et lokaltog av den gode gamle sorten. Åpne dører, trebenker og stopp på hver en lille stasjon. Tidlig på morgenen snirklet den seg gjennom små landsbyer og tørre åsrygger. Det var ingen hastverk, alle kom dit de skulle og alle rakk akkurat det de måtte før natten igjen viste seg. Det var stille på toget, folk hadde ikke våknet helt enda. Endelig kunne vi få ro til å tenke litt og fordøye inntrykk.

 

 

Midt ute på ei slette reiste den seg sakte men sikkert opp mot himmelen. En av livets viktigste kilder, et fargespill av blafrende flammer og gnistrende gull. Det føltes som om den steg opp fra jordens indre og sakte fylte hele horisonten, før den la seg til ro høyt nok oppe til å kunne spre varme, lys og håp. Hvorfor reise? Hvorfor orke bryet med å møte det ukjente, føle frykt, slit og hjemlengsel? Svar lå i soloppgangen som møtte meg gjennom togvinduet i India. Fargespillet fylte meg med ro og en kriblende bekreftelse på at jeg var på riktig vei. Dette var min drøm. Før magien forsvant, ga den fra seg en verdifull gave. Bevisstheten av å ikke sitte passiv og se andre skape min virkelighet.

 

 

Toget stoppet på små stasjoner, men her var det ingen tiggende hånd å se. Vi var langt vekk fra de store byene og vi følte at menneskenes væremåte var roligere og mer avslappet. De var ikke rikere, de eide heller ikke mer. Men kanskje er det som hos oss, mer frihet og «tid til å leve» der trengselen ikke er så stor? Ikke sikkert de hadde større behov enn det livene ga her og nå. De hadde markene, de hadde dyrene og de hadde tak over hodet. Og kanskje ga tilhørigheten til landsbygda trygghet og ro?

 

- Midt i handlegatene var det templer

 

 

Østens Venezia

 

Vi nådde ikke Udaipur før mørket senket seg. Da var vi i grunnen ganske lei av Indian Railway for en stund. De tre etappene med tog hadde vart i nesten to døgn. Vi var sultne og ville ha ei god seng å sove i. Udaipur er kjent for å kanskje være den mest romantiske byen i Rajasthan. Den har blitt kaldt for «Østens Venezia». Udaipur har mange små og store palass og templer. Byen er også stolt av å være et viktig senter for kunstneriske sjeler. Her finner en tradisjonell handverk, malere og scenekunst. Udaipur har også frodige landområder med vakker blomstring. Kanskje det mest romantiske du kan gjøre, er å sitte oppe på høyden og se solnedgangen over «Lake palace». Et palass bygd i 1754 som et kongelig sommerpalass og dekker hele øya. I dag er stedet et luksushotell som lommeboka nyter best på avstand.

 

 

Udaipur er et sted med sjel. Likevel, i likhet med de fleste Indiske byer, finnes det også her en hektisk industridel med masse forurensing og støy. Det er i dette området togstasjonen befinner seg. Under togturen hadde god tid til å bli kjent med vår engelske venn, og før vi forlot toget bestemte vi oss for å dra til samme hotell. Deilig tenkte vi, for da kunne vi bare henge oss på hans erfaring og komme oss raskt til riktig sted. Udaipur er en gammel by med trange gater og enkelte steder er det for smalt å kjøre bil. Rickshaw er ypperlig, ulempen er at det kun er plass til to passasjerer. Trodde vi fikk overtalt et par sjåfører til å kjøre tett etter hverandre, slik at vi og den engelske gutten kunne komme oss på riktig sted samtidig. Den dealen varte i akkurat 5 minutter, da var rickshawen med vår engelske venn forduftet. Og vår sjåfør stoppet slettes ikke på riktig sted. I Udaipur gikk det sport i å ta med turister til et utvalg av hoteller som taxisjåførere hadde en provisjonsavtale med. Det hjalp ikke hvor mye vi enn protesterte, vi måtte innom resepsjonen til det ene hotellet etter det andre, for å få den samme leksjonen om pris og romtilbud. Vi var fortsatt sultne og trette, ikke helt i humør til slik rund-dans opp det ene trappetrinnet etter den andre. I dørene møtte vi flere turister som var ufrivillig medbrakt på samme sirkuset. Sta som vi var, ville vi ikke gi etter selv om sengene så innbydende ut og rommene var fine. Til slutt ga rickshawmannen vår opp og kjørte oss til adressen vi hadde avtalt med den engelske gutten. Han hadde vært igjennom samme opplegget, men sluppet unna litt tidligere. Nå var vi klare for ei deilig måltid på takterrassen og ei «myk» seng.

 

 

Sjarmerende studenter og skreddersydd kjole.

 

Udaipur var virkelig et vakkert sted. I gamlebyen var det yrende folkeliv fra tidlig til seint. Her fant en små kunstutsalg side om side med fruktmarked, sjapper med fargesprakende klær, håndlagde vesker og templer. Det luktet røkelse og krydder. Indisk musikk ljomet fra kassettspillere og gatehjørnene var pyntet med hinduistiske og buddhistiske bilder. Snacks og små frityrstekte måltider ble tilberedt på gaten og solgt. Vi la vår elsk på «samosa», frityrstekte trekanter fylt med vegetarfyll. Kjøtt var vi ganske skeptisk til, vi hadde sett litt av hvert henge og dingle i sola på markedene...

 

 

En gutt i 20 årene kom løpende etter oss, «where are you from»? Vi fortalte at vi var fra Norge, og da var vi «solgt». Vi var fortsatt ferske i India og dette var vårt første møte med overhyggelige handelsfolk. Gutten fortalte at han var kunststudent og ville gjerne vise oss produkter fra skolen han gikk på. Nysgjerrig ble vi med og der ble vi sittende i flere timer. Studenten og kameratene var hyggelig de, men ville selvfølgelig selge oss silkemaleri til en ganske forhøyet pris. Rommet var overfylt med flotte malerier. Vi fikk servert chai, indisk te med melk i, og de fortalte velvillig historier bak bildene. Da vi kom ut fra lokalene hadde vi fortært flere kopper chai, kjøpt et litt for dyrt silkemaleri, blitt spådd i hånden og tilbudt guiding rundt i Udaipur. Nå ventet en motorsykkeltur i trange gater til familiens skredderbutikk. Vi klamret oss til hver vår inder der vi kjørte på små humpete veier, svingte unna for ett par geiter og var farlig nær ved å kræsje med en grønnsaksvogn. Havnet i en skredderkjeller, plassert midt på gulvet med armene ut og bena fra hverandre. Angrepet med målebånd og en haug med stoffprøver. Før vi visste ordet av det hadde vi visst bestilt hver vår skreddersydde silkekjole!

 

 

De neste dagene i Udaipur gikk med til å utforske templer, palass og å nyte det yrende folkelivet. Vi leide sykler. På skranglete damesykler fra 50-tallet kom vi oss helberget ut fra byen og i retning mer landlige strøk. Det var deilig å kunne høre seg selv tenke igjen mens man syklet inn i rolige og flotte omgivelser. Sola glitret i sjøen og vi fikk oppleve litt av det frodige India. Små veier førte opp til en høyde hvor vi kunne skue ut over Udaipur, et vakkert syn. Vi ble veldig glad i dette lille området med den gamle byen, palass og innsjøer. Vår siste kveld i «Østens Venezia» dro vi ut til «sunset point», og fikk se den samme fantastiske sola ta med seg fargene og forsvinne sakte men sikkert ned i sjøen og til jordens indre igjen...

 

 

Før sola hadde rukket å jobbe seg oppover igjen, var vi godt plassert i den mest overfylte og skranglete bussen vi noen gang hadde opplevd, på vei til «den blå byen» Jodhpur. Men først 8 timers råkjøring med buss, klamrende til en sekk og skviset inn til et vindu...

 

 

Følg med på Trollheimsporten og les mer om eventyrlig reise og kulturelle oppdagelser gjennom India for 10 år siden.

 

 

Berit Storholt Flåtten

 

Bildetekster:

Over til høyre: Kunststudenten og utstilling av noen av silkemaleriene.
 
Over til venstre: "Hvor havner vi nå tro?" Vi var på sykkeltur, men visste ikke helt hvor vi havnet
...