10-årsjubileum for backpacker fra Rindal, del II

Mimringen fra min reise i India for 10 år siden fortsetter, her kommer del 2

Denne gutten livnærte seg på å vise fram ei ape som danset "Michael Jachson"

Et stort hjerte i et fattig strøk

Det føltes som vi hadde vært i India i en evighet. Sannheten var vel at det kun hadde gått 12 timer siden vi landet i Asia. En liten dupp frisket opp eventyrlysten og vi dristet oss ut av rommet for å finne ut hvor vi egentlig hadde havnet. Nå var det mer liv i gatene. Biler som tutet, lukten av eksos, folk som ropte og hunder som trasket i grøftekanten. Vi ble stirret og pekt på, ledd av og ropt munter til. Det var vel ikke akkurat ofte det befant seg turister i dette området vil jeg tro. Vi holdt oss i trygg avstand til hotellet. Greit å kunne løpe tilbake til vårt låsbare rom om det skulle bli for skummelt.

Bygningene var slitt, ingen butikker eller spisesteder å se. Vi var i et fattig område. Et kvartal unna hotellet bodde folk under blekktak. Vi visste ikke bedre og durte rett inn i et mylder av de verste konstruksjoner av «blikk-blokker». Trepåler holdt blikktakene oppe, de var stablet over hverandre og litt rundt omkring. Her myldret det av folk. Mødre som brukte sølevann til å vaske klær og kopper. Grøftekanten var utedo. Regnvann ble samlet til drikke. Geit, gris og ku labbet rundt og spiste av søppel. Løshunder fulle av skabb og små barn som stabbet rundt på sine bare føtter.

Dette var deres hjem og vårt møte med fattigdommen.

Her er Kjersti (min reiseveninne) sammen med noen av de muntre og glade barna som fulgte etter oss. 
"Avisgutten", som dere kan lese om, er gutten i blå shorts.

En gutt på ca 10 år kom løpende mot oss. Han hadde noen aviser i armene som han viftet med. Han kunne ikke engelsk, men ville tydeligvis at vi skulle kjøpe. En sjarmerende type og litt lesestoff på hindu var vel greit å ha... Vi kjøpte ei avis og fikk oss en venn. Flere barn kom løpende og resten av gåturen hadde vi en hale av barn etter oss. De lo og spøkte, prøvde å fortelle oss navnene sine og hoppet rundt oss. Overalt hvor vi ellers reiste i India, opplevde vi å ha en tiggende hånd etter oss. Her i dette blekkskurstrøket opplevde vi faktisk det motsatte.

Vi hadde ikke spist noe særlig etter at vi kom til India og var sultne. En kiosk dukket opp og vi gikk inn for finne noe spiselig. Halen med barn hang fortsatt etter oss og fylte opp den lille kiosken. Jeg fant en pakke med kjeks og betalte det jeg trodde den kostet. Mannen bak disken sa noe på morsmålet, men jeg ristet på hodet og skjønte ikke hva han mente. Jeg snudde meg for å gå ut av denne trengselen. Butikkmannen ropte noe, men jeg hadde nok med å bane meg vei forbi alle ungene. Før jeg nådde døra snudde jeg meg og fikk se en handling som alltid vil være noe av det mest rørende noen har gjort for meg. En liten «avisgutt» fra et av verdens fattigste land, tar fram noen mynter fra lommen sin og gir til butikkmannen. Da gikk det opp for meg at jeg tydeligvis ikke betalte nok for kjeksene. Avisgutten, som knapt eide klærne han gikk i, hadde tatt av dagens inntjening og betalt de få rupiene som manglet, slik at jeg ikke skulle få trøbbel.

India er fattig, India er full av forurensing og søppel. Turister blir lurt og ranet.

Store deler av befolkningen lever under omstendigheter vi med skrekk og gru ser på tv. Men India er også et land hvor det finnes en helt utrolig åpenhet og hjelpsomhet som overgår det meste. I løpet av vårt første døgn i India hadde vi erfart ytterpunkter. Vi hadde opplevd redsel og trussel. I samme område noen timer senere fikk vi bevis på det motsatte. Blant skur og rennestein møtte vi hjelpsomhet og glede. Ungene fra den lille utkanten av Bombay eide ingen jordisk gods, men de visste hva et ekte smil er.

Hvor er sekkene?

Det å etterlyse bagasje på en flyplass i India står i stil med resten av landet, det tar tid. Flere ganger ringte vi fra hotellet for å finne ut om vi noen gang ville få se sekkene våre igjen. På dårlig telefonforbindelse ble vi satt over fra den ene til den andre uten resultat. Etter ett døgn ga vi opp og dro like så godt inn til flyplassen. Der ble det en halv dag med venting, vandring fra kontor til kontor, språkproblem og håpet om å få se sekkene våre dalte. Til slutt dukket to uniformerte menn opp, de pekte på at vi skulle bli med. Blikkene våre streifet pistolene de hadde i beltet og litt motvillig fulgte vi disse karene gjennom en labyrint av trange og slitte korridorer. Følelsen fra taxituren dukket opp. Teoretisk sett hadde de all makt over oss der vi vandret i de folketomme gangene. Hvor var det egentlig de hadde tenkt å ta oss?

Ferden endte opp i en lagerhall og sikkerhetsvaktene overlot oss til noen som endelig hadde peiling på savnet bagasje. Sekkene hadde blitt værende igjen under vår mellomlandingen i Amsterdam, hvor vi hadde skiftet fly. Bagasjen ble ettersendt og gjensynsgleden var stor da våre «Bergans sekker» dukket opp fra en container. Nå kunne vår reise i India endelig starte!

Trafikkbildet i India er kaotisk. Her midt i en travel gate i Bombay har noen satt fra seg ei kjerre midt i veien...
 

Endelig kunne vi dra videre

Colaba skulle visstnok være et bra backpackerområde i Bombay med billig overnatting og myldrende fokeliv. En passe stor bydel med grei togforbindelse til resten av India. Det ble på ny en taxitur fra flyplassen. Vi hadde fått litt skrekk for taxier med låsbare dører, så vi valgte en annen variant. I India har de noe som heter rickshaw, et lite motorisert kjøretøy med tre hjul og tak. Rickshaw har samme funksjon som taxi, men kjører oftest over små avstander inne i byene. Disse farkostene har ikke dører, så her kunne vi bare ta sekkene og hoppe av om det skulle bli for skummelt.

Sjåføren kunne ikke et ord engelsk, men det så ut til at han skjønte hvor vi hadde planer om å dra. Klok av erfaring avtalte vi pris på forhånd. Vi syntes prisen var litt drøy, men etter ei stund forstod vi hvorfor. Rickshawer er som sagt ment for korte avstander, og mannen forstod nok at vi var nybegynnere, for Colaba var et godt stykke unna flyplassen. På støvete motorvei kjørte vi kilometer etter kilometer i denne lille farkosten på tre hjul. Det var så vidt plass til oss og sekkene våre. Dører var det som sagt ikke, så vi klamret oss til hverandre for å ikke falle ut. Gasspedalen i bånn kjørte vi sikksakk mellom svære lastebiler og overfylte busser, folk og fe gikk i veien og den som tutet først fikk kjøre først...Hjertet var nær på å kile seg fast i halsgropa!

Midt ute på ei bro stoppet han og ba oss om å gå av, vi skjønte ingenting. Plutselig sto det en annen taxi ved siden av oss. Ved hjelp av tegnspråk og litt veiving, forstod vi at vi måtte forflytte oss over i den andre taxien. Hvorfor visste vi ikke, men kanskje det var fordi «Rickshawmannen» hadde kjørt helt til grensen av «sitt område»? Det begynte å gå opp for oss at vi ikke kunne forstå alt på vår eventyrferd, vi måtte bare hoppe i det og sette vår lit til at alt ville ordne seg på et vis.

Det var som å bli født på ny og vi måtte begynne å lære på nytt. Mat, som hadde konsistens som gryterett, ble servert uten bestikk. Minibanker fantes ikke, uttak av penger var en ekspedisjon fra kontor til kontor i gamle banklokaler. Spør alltid minst fem personer om veien. I India viser de vei selv om de ikke vet. Det å krysse en trafikkert gate er presisjonsarbeid, du må bare løpe og håpe på å ha kalkulert riktig. Trafikksystemet var kaotisk og enkelt. Kjør så mange som går i bredden. Den som tuter høyest og kommer først i svingen, har forkjørsrett. En familie med far, mor og to barn får selvfølgelig plass på en motorsykkel. Det er like naturlig å se en hest og kjerre midt i veien som en overfylt buss. Lastebilene minner mer om en sirkusopptreden. Sykkeldrosjer og sportsbiler kjemper om plassen blant de bedagelige hellige kyr. Søppel kastes på gaten og er næring for både barn, griser og geiter. Selv det å gå på do måtte vi «lære» på nytt. Det var rett og slett et hull i gulvet, sett deg på huk og slipp opp (god styrketrening når en har matforgiftning...) Dorundene under togturene var interessant, gjennom hullet så du togskinnene suse forbi. Og har ikke selgerne på torget det du spør etter, tar det to minutter og litt høylytt roping, så har de plutselig skaffet det av en venn, som kjente en venn, som kjente en venn....

Alt var nytt for oss de første dagene i India. Vi gikk med vidåpne øyne og lærte. Kulturen var totalt forskjellig fra vårt hjemland og det var jo dette vi hadde reist ut for å utforske.
 

Følg med videre på Trollheimsporten og les om opplevelser med buss og tog, fargerike marked, jordskjelv og overnatting under stjernehimmelen i ørkenen.

Med hilsen Berit Storholt Flåtten

T.v.: En gris leter etter næring i søppelet som flyter. Dessverre kan en også se barn som konkurrerer med dyrene om den samme føden...