.png)
"En utdøende rase"
I Trollheimsportens kommentarspalte kommer våre medarbeidere med betraktninger om smått og stort, og ser med skråblikk på ting i tiden. Anne Skjølsvold har funnet ut at hun tilhører "en utdøende rase".
En utdøende rase - Vi må tilhøre en utdøende rase, tenkte vi, der vi satt og skifta glidelås i kallens Gud-vet-hvor-mange-år-gamle kjeledress. - Vi burde vel kasta den og kjøpt en ny. Nei, ikke vi som vokste opp på 50-tallet, da en karamell kosta 5 øre og du fikk inngangsbillett på bygdekinoen for ei krone.
Glidelåsen ble utskifta, men no var den vi satte inn igjen heller langt fra ny. Den var tatt fra ei overtrekksbukse vi hadde arva etter en av ungene, ei overtrekksbukse fra 80-tallet som hadde gjort nytten som ”ombyt” under lamminga i mange år, og i lamminga trengs det mye ”ombyt”. I vår var denne buksa såpass utslitt at den havna i søpla. Men de lange glidelåsene i hver side ble spretta ut og tatt vare på. De kunne jo komme til nytte. Og no fikk det ene altså nytt liv i kallens kjeledress. Det må vel kalles ressursutnytting!
En gang fant vi ei bukse i søppelstampen i fjøsgangen. Vi skjønte det var avløserens og trodde den hadde havna der ved et mistak, den så jo både heil og fin ut. Derfor ble buksa vaska og hengt på plass igjen. Siden kom avløseren og undra seg over buksa som hadde ”stått opp fra de døde”. Den var jo vitterlig kassert, for glidelåsen var jo gått i stykker! Vi har aldri kasta et plagg på grunn av en ødelagt glidelås,vi. Men den oppvoksende slekt er ikke eiermann av en symaskin og sy kan de heller ikke, og da blir mye kasta som kunne vært reparert.
Vi samler på gamle knapper også. Før vi kaster gamle plagg spretter vi ut både glidelåser og knapper. De har kommet godt med mange ganger. I våre barns barndom ble det annonsert noe de kalte "knappelering" på Barne-TV. Da gikk det med en god del. No har barnebarnet begynt med scrap-booking, og da er bestemors knappeeske god å finne.
Da vi var barn leikte vi oss mye med knapper, - sorterte dem etter farge og størrelse og "finhet" og tredde dem på snor. Det er ikke mye å by fram for dagens unger.
Da vi var barn leikte vi oss mye med knapper, - sorterte dem etter farge og størrelse og "finhet" og tredde dem på snor. Det er ikke mye å by fram for dagens unger.
Det blir nesten ikke søppel heller etter oss. Sirlig sorterer vi vekk papir fra plast og skyller og tørker melkekartonger. Potetskrellet får sauene, og det lille som blir av matrester går i møkkakjelleren. Vi kaster nesten ikke mat heller. Vi lager restemat, og kaster ikke mat som er utgått på dato uten videre, i hvert fall ikke før etter en grundig sjekk. Riktig nok har vi passert 60, men vi har da sansene i behold enda. Og vår påstand er at så lenge lukt, konsistens og smak er ok, er maten spiselig. Og ”best før” betyr da best før og ikke uspiselig etter.
- Da blir det en liten bærpose med restavfall igjen sånn cirka annenhver uke. Undrende betrakter vi bulende søppelstamper med sprikende lokk langs veien på søppelhentedagen.Jo, vi må nok innrømme at vi tilhører en utdøende og sjelden rase. Kanskje burde vi vært freda? Eller i hvert fall fått plass på rødlista for truede arter?
Anne S.
Dette og flere innlegg finner du under menyen "På porten" og videre: "Anne S: Språk og sånt"
