Trolsk Kleivakveld

Det var nesten trolsk på tur oppover mot Kleiva. Folk gikk som vanlig i flokk og følge oppover vegen hans Hans Hyldbakk. Litt yr i lufta. Og skodde som snodde seg mellom trestammene. Frami svingen skimtet vi bare ei grå masse. Men skravla gikk forventningsfullt mellom store og små. Vårsøghelga er i gang og på Kleiva skulle vi - uansett vær.

Hornmusikken har tjuvstarta. Man hører dem nedi vegen. Hører tonene som inviterer til Kleivakveld. Kjenner at her skal det bli musikk, kultur og en flott kveld i år og. Flagget er heist til topps. Gjestne er ventet. Den lille haugen nedenfor skrivarstøggu hans Hans fylles av regnklærkledde mennesker i alle størrelser og fasonger og farger. Oppgjennom haugene. På bakken. På stoler og stubber. Rundtomkring over alt. Det fins ikke dårlig vær..

Med skodda som ligger rett bortom trærne, bortom hornmusikken, blir Kleiva liksom vår egen verden. Alt der ute tilhører ikke oss lenger. Vi er HER. På Kleiva. I vår egen trollske verden. Med musikk, kultur og gode opplevelser.

Ei lita frøken inntar scena. Alene med sin fiolin. Runa Godal Tunheim fra Valsøya er kanskje ei lita jente, men sannelig er ho stor når ho får låt i fela si. E Slåttatæja. Tonene får publikum til å bli stille. Ho trollbind. Etterhvert kommer også Henning Sommerro og slutter seg til sangen. Så John Pål Inderberg. Og perkusjonistene Julius Charo Shutu og Idd Aziz Kunya. Festen i skoddeheimen har starta.

Årets konferansier Jenny Klinge skal forsøke å holde styr på disse folkene. Sannelig ikke noen enkel oppgave å skulle ta kontroll og bestemme over noen som slettes ikke er kontrollerbare. Men Jenny hadde kustus. Påstår at både Henning og John Pål er to klurer. Rare og underlige, men som vi er utrulig stolte av...

Førstemann ut (eller rettere sagt- første dame) er tradisjonsjoikeren Inga Juuso. Hun skulle egentlig ha med seg tonefølge av jazzbassist Steinar Raknes. Men på grunn av flommen i Gudbrandsdalen var han forhindret fra å komme på Kleiva. Steinar var imidlertid på plass litt senere på kvelden, slik at de som var oppmøtt på hotellets pubkveld fikk høre disse to i et spennende samspill.

Inga Juuso greide seg imidlertid godt på Kleiva alene. Det var en sterk urkraft i stemmen hennes. Selv på de svake og vare tonene. Det er noe i joiken som rører ved noen gammelt ursavn. Noe sårt i joikens toner som Inga fikk til å formidle rett inn i hjertene våre. Folket var bergtatt av urkrafta.

Svein Sæter og Kleiva. Det betyr unger og dikt. Et høydepunkt for mange. Ikke bare for de unge dikterspirene som skriver dikt og som står her spendte på å få framføre dem her på den gamle diktarhøvdingens grunn. Men for mange av publikum også. Denne kulturskatten som kommer fra barnemunn er så jordnær og god. I løpet av kleivakveldhistorien har det blitt ikke mindre enn 5000 dikt som er framført av unge, håpefulle smådiktere. Et lite jubileum i år, altså.

Kleivakveld er også synonymt med utdeling av priser og midler fra Kleivafondet. Hvert år deles det ut en høythengende Kleivapris, pluss at det deles ut midler til et kulturelt formål gjennom de pengene Hans Hyllbakk satte av i Kleivafondet. I år ble det delt ut 10 000 kroner som gikk til CDprosjektet "Songar frå Surnadal". Brage Einum junior fikk i ære å motta disse midlene.

Den andre utdelingen var selve Kleivaprisen. Her er det formannskapet som har veiet og vurdert kandidater etter klare kriterier som er lagt til grunn for prisen. Og funnet ingen ringere enn Dordi Skuggevik Tande som verdig vinner i år. Dordi har alltid vært en flott kulturfargeklatt. Hun var også den første kultursekretæren i Surnadal kommune og har lagt ned uendelig mye arbeid for Surnadalskulturen. Men også ellers i innland og utland. Dordi har til og med blitt tildelt heder som Ridder av den franske orden for kunst og kultur. Ellers regnet hun med at det var utgivelsen av utvandringshistorien som var den egentlige grunnen til at hun fikk prisen.. Et praktverk av ei "oppslagsbok" som har blitt mye brukt både i Surnadal men også av utvandra Surnadalinga i Amerika.

Henning Sommerro som delte ut denne prisen gjorde litt vesen av ei setning i tildelingsbrevet: "Ho er ein uredd forslagsstiller i kulturelle og religiøse saker, som verken har lagt seg inn under biskopar eller andre." Diffuse formuleringer... Og Dordi ville presisere at ho he ailder lie poinni når biskop!

Henning og John Pål Inderberg er fast invetar på Kleivakveldene . Vi kjenner etter hvert til humoren deres. Er forberedt på at de er i hyperhumør. Herjer og raljerer. På sin måte. Mer eller mindre umulig å passe på og holde på plass.. John Påls "skravle-i-ræserfart" sekvenser er bare like god hver eneste gang. Han gjør oss målløs selv om vi har hørt han mange ganger før. I år hadde han imidlertid en ny vri. For at neste gjest - Odd Nordstoga - skulle forstå surnadalsmålet, så tok han presentasjonen saaaaaaakte. Kjempesakte. Så sakte at det krympet i meg.. Før neste ord endelig kom ut. Kanskje var det nødvendig. Odd sa i alle fall at han "he ei innvikla dialekt- men her uppe er det jammen mykje verre"

Odd Nordstoga kom og vant. Den "odde" (underlige) karen fra Vinje i Telemark fikk umiddelbar kontakt med publikum som virkelg var i storslag. De nynnet og sang. Klappet og var helt med da Odd sang den ene kjente meodien etter den andre. Han starta med en sull.. sann.. Og fortsatte med lengte heim til mor.. farvel til deg.. grisen står og hyler.. Godt akkompagnert av firkløveret Henning, Jon Pål, Shutu og Kunya. Karer som vi vet kan være litt intense og ville musikalsk sett. Til tider ei lita utfordring for Nordstoga. For rett som det var gikk sangen hans i en helt ny rytme.. Men Telemarkingen lot seg ikke vippe av pinnen.

Vi fikk også ei urframføring av hans nye "Jonsokkdans". En hyllest til det som veks og spirer og gror. Og til sola. Du må kje sova når sola den renn.. Publikum storkoste seg. Når jeg så utover forsamlinga så jeg bare store glis over alt. Innimellom alle regnjakker ser jeg hender som løfter seg. Klapper takten. Det ser plutselig ikke ut som om det er NOEN som kjenner noe som helst til yr og nedbør. Det kjennes som om sola skjin likevel. For sola skjin innafra i kveld. Og alle går nedover vegen, med smil om munnen- smånynnende- med sola i hjertet sitt. Takknemlige for tonefølget i junikvelden.

Kvelden slutta slik alltid gjør. Med Vårsøgsangen. Og han Henning, John Pål, Shutu og Kunya. Samt Runa Tunheim på fela si. Publikum reiser seg med trampeklapp. Det er akkurat da jeg ønsker at Hans skulle ha skrevet åtte vers til på Vårsøgsangen.. Så den kunne ha fortsatt og fortsatt...

Etter Kleivakvelden var slutt fikk Trollheimsporten bilde av Odd Nordstoga sammen med Runa Godal Tunheim. Nære slektninger (mor til Runa er søskenbarn med Odd så de blir søsken/tremenninger- eller hva i all verden heter det da...) som begge har mye å fare med på folkemusikkfronten. Kanskje spiller de sammen neste gang?