I likhet med sikkert halve Norge har jeg kjøpt hvitvin på kartong i sommer. Det gjorde jeg ikke bare fordi kombinasjonen varmt i været og kaldt i glasset liksom hører med. Jeg har rett og slett begynt å like vin.

Ikke det at jeg har mislikt den slags før. Men utgangspunktet mitt for vindrikking kunne lenge oppsummeres i to prinsipper: 1) Rødvin passer best til mørke klær. 2) Høy alkoholprosent er bedre enn lav alkoholprosent.

Nå er smaken litt mer utviklet. Jeg kjenner at det er forskjell på viner, og forstår at enkelte merker passer bedre til okse enn til ost. Smertegrensen for hva jeg er villig til å betale for en flaske på Polet går ikke lenger ved 100 kroner, og det hender til og med at jeg nøyer meg med å drikke ett glass – for smakens skyld.

Så jeg har begynt å lese vinspaltene i avisene. Det er interessant lesing, for der skriver vinekspertene om fylde og lengde, oksydativt preg og kompleksitet, distinkt smak av torv og marmeladeaktig fruktighet, lett snerp og brent undersmak, vegetal duft og hint av møbelpolish. Jo da, alt dette er vel og bra – selv om jeg ikke skjønner bæret av halvparten.

Det er greit å få vite hvordan vinen smaker og hva slags mat den passer til. Men det er én ting jeg savner i disse anbefalingene: Hva slags rus vinen gir. For jeg kan ikke forstå annet enn at det må være et av poengene ved å drikke vin. Ikke nødvendigvis bli full, men i alle fall få en aldri så liten tone.

Så det kunne jeg gjerne tenkt meg: Et eget punkt i anmeldelsene der det står ting som ”Ett glass av denne vinen gjør verden til et enda bedre sted å være. Tre glass gjør deg til en usedvanlig sjarmerende person som kan prate med alle om alt. En flaske får deg til å huske alle versene på ”Det går likar no” – og til å synge dem. To flasker gir en tung og bitter bakrus, med syrlig ettersmak av tobakk og potetgull og bare små hint av hva som skjedde i går.”

Dét hadde vært en perfekt vinspalte.