Tirsdag
Tirsdag Delvis skyet
18°
Delvis skyet
Stille
Onsdag
Onsdag Skyet
17°
Skyet
Flau vind

Steinheller i stien – vårt minne om Harald Solvik

Tidlig i mai var jeg og min kone på fjelltur opp til Torhøtta i Rindalsskogen. Dette var en planlagt og etterlengtet tur fordi vi hadde vært oppe på dette fjellet tidligere. Vi var blitt glade i denne toppen. Litt var det fordi turen opp lignet litt på de fjellturene vi er vante med ute ved kysten - bratt og fin hvor man kommer raskt oppe i høyden. Men mest fordi stien er så godt merket og er så lett å gå.

Denne dagen i mai var veldig fin med sol som varmet fra blå himmel, og vi gikk lett i den godt merkede stien opp mot toppen. Vi snakket om hvor tørr og fin stien var – og ikke minst hvor fint det var ilagt flate steiner i de fuktige områdene.

Da vi var kommet over tregrensa og nesten var oppe ved toppen, møtte vi to godt voksne spreke mennesker som var på vei ned fjellet. Mannen i følget gikk og bar på en stor steinhelle. Vi hilste og jeg måtte spørre hvorfor han bar på en slik tung stein i varmen?

Han kunne fortelle at steinen skulle legges ned i et vått parti lengre ned i stien – «Jeg gjør alltid én liten ting hver gang jeg er på tur for å gjøre stien bedre», kunne han fortelle. Vi var enige om at alle burde følge hans eksempel.

Harald Solvik foto Per Kvalvik.jpg
Harald Solvik (Foto: Per Kvalvik)
 

Vi ble stående en stund og prate om hvor fantastisk fint vi hadde det som «høttrindalinger» og hvor flott det var å kunne gå på fjellturer her oppe.

Da kunne han fortelle at han selv hadde vært med på å merke de aller fleste turene i kommunen og at han var glade for å høre at vi trivdes godt. Han fisket så opp et kart fra sekken sin som han ga til meg. Det var hans personlige kart, og det kunne hende at han hadde tegnet noen streker på det sa han. Jeg ville naturligvis betale for kartet, men han mente at vi ville få mye glede ut av kartet – og det var betaling nok for ham.

Da vi gikk ned igjen fra Torhøtta etterpå, tok også vi naturligvis med oss hver vår steinhelle som vi la i stien og vi snakket hele veien ned om hvor heldige vi var som traff på Harald med frue der oppe på fjellet.
 

Jeg rakk dessverre ikke å treffe Harald på fjelltur flere ganger – vi fikk meldingen om at han døde i en ulykke 11. juni mens han holdt på med det han likte best; dugnad for oss andre.

Kartet jeg fikk med Harald er nå med meg i sekken hver gang vi er på tur ​– og tankene mine går til Harald hver gang vi finner et blått merke i stien eller en steinhelle i myra. Han har bokstavelig talt lagt ned mye innsats slik at vi kan glede oss over naturen her i dette eventyrlandet.

Vårt møte ble kort, men ditt minne varer evig og våre tanker går til familien og alle som kjente Harald
 

– Per Kvalvik

 

Tips en venn Skriv ut