Jon Storholt_1024x768

Reisebrev fra Loffejooon

Jon Storholt har vært på en eventyrreise i hele sommer og høst. Han jobber som vikar for Helse nord, og drar rundt i en koffert. noen plasser er han en uke eller bare timer til dager. Han kommer til å sende noen innslag om sin loffetilværelse til Trollheimsporten utover vintern.

Reisebrev fra Loffejooon Hei bygdafolk, dokk sett å glor på Trollheimsporten og følger med i tida. Ja tida har forandret seg å det har Trollheimsporten også gjort, vi forandrer oss alle med tida. Jeg dreiv å sendte inn noen ord før, å det meste kom på trykk å artig var det for da var vi et lite samfunn med ord og meninger. Men den tid er forbi, og det er nå litt artig at Surnadals befolkning søkte oss opp og leste våres ord. Trollheimsporten er nå blitt stor og kjent både inn og utland, for det er mange som har flytta ut eller jobber langt fra bygda vår eller nabo bygda vår Surnadal. Jeg har nå nesten slutta å sjå innom Trollheimsporten, for det tar tid å venne seg til nye og litt større ting. Men dette forandret seg i sommer for min del, nå er Trollheimsporten et sted jeg er innom mange ganger i løpet av dagen for å sjå om det har skjedd nå nytt. 21.juni i sommer pakket jeg sekken og dro på eventyr, Jeg tok bussen til Stjørdal og fly Nordover til Bodø. Sommerdagen var kald med regn i lufta, det vart litt venting i Bodø på bussen som skulle til Narvik. Så jeg satt å ventet og funderte på mitt, å bussen kom og vi dro forbi Fauske og tilslutt kom vi til Ulvsvåg etter mange timer med svinger og tunneler 17 i tallet. Jeg havnet på Hamarøy seint om kvelden og stupte i seng, 14 timers reisen satte sine spor og nesten ikke mat på heile dagen. Våkna neste morgen med hodepine og kvalme å det verka i hele kroppen, jeg dro fra gardinen og myste ut. Dro på klærne og vandret ned til kaffetraktern og noen tørre kjeks som jeg fant. Det var ingen luksus med tjenere her, så loffe livet hadde startet og Lailas gode hjemmebakte storbrød ble til tørr kneip. I tre uker på juni skulle jeg dra rundt i Nord-Norge som loffer og tjene mine penger. Og nå har tre uker blitt til snart 6 mnd., 6 mnd med opplevelser som en kan bare drømme om. Ei juninatt, kl. var ca. fire om morgenen det snødde tett men sola lyste gjennom snøbygene, vi møtte brøytebilen på sørsida av Kråkmo fjellet. Vi kom i fra Bodø og skulle til Hamarøy, Dette er en kjøretur på nesten ca. 50 mil og tar ca. 10 timer tur- retur. Jeg satt og dubbet litt, men fulgte også med. Vi kom ut av en liten tunnel og hadde et lite tjern på høgre side, der ute i vannet badet en gammelmann med langt skjegg, splitter naken kom han opp fra vannet smilte og vinket til oss. Vi hilste og tutet tilbake og var skjønt enig om at dette var galskap, men han gamlefar i vannet hadde nok et annet syn. Etter en uke dro jeg videre til Svolvær med ferga fra Skutvik, dette skulle også bli en opplevelse og en prøvelse for loffejooon. Han Ola kompisen min hadde fortalt meg litt om vestfjorden før jeg dro Nordover, å jeg grudde meg litt da jeg gikk ombord. Vestfjorden kan være lumsk når dønning-an kommer inn fra Lofothavet, å det kan jeg skrive under på. For denne dagen var det Kuling og bølger, Som en idiot jeg var spiste jeg en karbonade ombord, dette var mens havet var stille og vi var kommet bare noen få meter ut i fra kaia. Jeg tok fram min pc og tastet i veg på facebooken, ferje var stappende full av turister. Ved bordet mitt satt 5 franskmenn og pratet i lag, dem prøvde å prate litt med meg og men nei. Da kom jeg på at jeg skulle prøve å kommunisere via pc-en med dem, å det gikk veldig bra heilt til han jeg skriv med ble grønn i trynet og sprang ut på dekk. Jeg koste meg og flirte litt, men det skulle jeg ikke ha gjort, for med et kjente jeg at svetten og kvalmen kom som et skudd. Jeg pakka ned data-en i en fart og sprang ut på dekk, forbi en drøss med turister sprang jeg bak på ferja og spydde som en gris. Vel ferdig tittet jeg meg tilbake og såg 20-30 Franskmenn stod på rekke og rad og mata krabben dem også. Jeg brast i latter og det samme gjorde dem også, der stod jeg å flirte og spydde i lag med 3 busslaster med Franskmenn. Men vi kom oss over og vi var like blid da vi la til kai ved Skrova, så var det Svolvær neste stopp og der skulle jeg jobbe noen dager. Jeg fant plassen og mine kollegaer satt å ventet på meg, vi hilste og pratet over en kaffe. Så fortalte jeg om min båt tur og opplevelse, dem flirte og lo så kaffen skvatt. Da sa min makker at vi muligens måtte være med Redningsskøyta ut på oppdrag, for det var masse øyer rundt Svolvær som ikke hadde bilvei og dermed var avhengig båt. Jeg ble helt stum for dette var jeg ikke klar over, nå tuller du sa jeg til dem, men nei dette var daglig livet her oppe. Å redningsskøyta går i allslags vær fikk jeg beskjed om, så det var bare å mønstre på. Å dette er livet her oppe, der er mange steder som ikke har forbindelse uten at båt må brukes. Å her oppe er det like vanlig å sjå barn og ungdom i hver sin båt, som det er å sjå ungdom på hver sin moped hjemme på Rindalsskogen. Men dette får være nok for denne gang, neste gang kan jeg fortelle litt om mitt møte med han Hamsun, livet på Drag og om Lofotens Madonna. Mvh Loffejooon Jon Storholt j.storholt@hotmail.com 99257044