Tirsdag
Tirsdag Skyet
17°
Skyet
Flau vind
Onsdag
Onsdag Regn
Regn
Laber bris
karin og nico sittende

Nico skal gi Karin mer frihet

Bor du i Surnadal, vil du ganske så sikkert møte på Karin Brøske og førerhunden Nico. Labradoren skal bli et viktig hjelpemiddel for blinde Karin, slik at hun kan få mer frihet i hverdagen. For at det skal gå mest mulig smertefritt, er det viktig at flest mulig vet hvordan man skal forholde seg til førerhund i arbeid. 

Å se førerhund i arbeid er et sjeldent syn i Surnadal. Men i tiden som kommer vil du sannsynligvis se dette med jevne mellomrom. Karin Brøske og førerhunden Nico er i full gang med opplæring, og vil etter hvert ferdes i store deler av Surnadal sentrum. For at dette skal bli en god opplevelse for alle, er det viktig for Karin å informere sine sambygdinger om hvordan man skal forholde seg til henne og hunden. 

Den viktigste oppgaven til en førerhund er å lede svaksynte og blinde utenom hindringer, slik at de kan ferdes så fritt som mulig i alle miljø. Hunden leder føreren bort til fortauskanter, over fotgjengeroverganger og forbi hindringer. En førerhund i sele er alltid i arbeid, og det kan få store konsekvenser om du forstyrrer dem.

- Jeg tror det er mange som ikke vet hva man skal gjøre og ikke gjøre når du treffer på en førerhund i arbeid. Jeg tror derfor det er viktig med informasjon til både store og små, sier Brøske. 

Natalie Elnes Hansen fra Lund Hundetjenester AS har ansvaret for opplæringen, og skal tilbringe tre uker sammen med Karin og Nico. I skrivende stund er de snart ferdig med første uke. 

Karin bor på Skei sammen med sønnene Richard (5 år) og Geir Clifford (1,5 år). I tillegg til mange timer med øving i sentrumsområdet, er det lagt stor vekt på at hunden skal bli kjent med sin nye familie. 

- Nico er et familiemedlem, ikke bare en førerhund. Guttene har heldigvis fått veldig god kontakt med hunden, så det ser ut til å gå veldig greit, sier Brøske. 

Store utfordringer i sentrum 
Karin og Natalie forteller om at de møter store utfordringer på Skei, hvor særlig mangel på taktlie kanter gjør førerhunden forvirret. 

- Her i sentrum er det ingen taktile kanter ved fotgjengerovergangene, som brukes for å markere kanter eller overganger til traffikerte områder. Nico ser zebrastripene som går over veien, men det gjør jo ikke Karin. Hun skjønner ikke hvorfor Nico stopper, og det blir dermed veldig vanskelig for Karin å vite hvor hun er. I verste fall mister Karin tryggheten og Nico selvtilliten, sier Elnes Hansen.  

- Et lyskryss med lydsignal hadde selvsagt vært det beste, men vi skjønner at det er for mye å be om her i Surnadal. Vi har snakket med Surnadal kommune om å kunne sette opp noen stolper ved overgangsfeltene, og det var de positive til. Da vet jeg jeg i alle fall at det kommer en overgang, og det vil være til stor hjelp. Vi får bare prøve å finne en løsning som passer oss, sier Brøske. 

- Jeg vil bestemme selv når jeg vil dra på butikken 
Den viktigste grunnen til at Karin bestemte seg for å få førerhund er et ønske om større frihet i hverdagen. 

- Det handler om selvstendighet. Det å kunne gå seg en tur når jeg vil, og slippe å forholde meg til andre sine tidspunkt. Det å kunne ta med seg barna å gå seg en tur i nærmiljøet når det passer oss, og ikke minst kunne dra på butikken når jeg selv ønsker det. Hunden gir meg rett og slett mer frihet, sier Brøske.

Karin opplever også at hunden gir henne mer sosial kontakt. 

- Jeg har hatt hund tidligere, og vet at det automatisk medfører at flere stopper opp for å snakke med meg. Det er enklere å komme i kontakt med folk når jeg har hunden med meg. Det er hyggelig, sier hun. 

Det er også viktig for Karin å poengtere at førerhunder har tillatelse til å være med henne på butikker, kafeer og restauranter. 

- Vi har ikke opplevd at noen har nektet oss adgang her i bygda, og har innrykk av at surnadalingene er positive og hjelpsomme. Dersom vi skulle komme til et sted hvor det sitter noen som er veldig allergisk mot hund, så håper jeg de tar kontakt. Da tilpasser vi oss selvsagt situasjonen. Vi håper og tror vi skal få til et godt samarbeid med både privatpersoner og næringslivet, sier hun.

karin og nico1_690x468.jpg

Slik forholder du deg til førerhund i arbeid
- Det er mye usikkerhet rundt dette temaet, og det er nettopp derfor vi vil informere om hva vi ønsker skal skje når du møter oss. Da blir den god opplevelse for alle, smiler Karin. 

Natalie har lang erfaring på området, og kommer med følgende råd. 

- Snakk med Karin, og si hva som skjer. Det er mye bedre enn at du er helt stille. Si for eksempel: Hei, Karin! Når passerer jeg deg på høyre side med to hunder. Eller; Hei, Karin! Nå kommer det to barn løpende mot deg. 

Der er også viktig at du snakker til Karin, og ikke til Nico. Henvender du deg til hunden, kan den bli veldig usikker. Dette gjelder også blikk-kontakt. 

- Førerhunder er trent opp til å holde venstre side av veien, så det er fint om du kan gå på Karins høyre side. Da er sjansene mindre for at du forstyrrer hunden. - Det aller beste er å overse hunden helt, sier Natalie. 

Dersom du skulle passere Karin og Nico med sykkel, så bruk gjerne ringeklokka for å gi beskjed om at du nærmer deg. 

En hund med sele er alltid i arbeid. Å forstyrre førerhunden kan i verste fall skape farlige situasjoner for føreren. 

- Om du skulle se at jeg er i ferd med å havne i en situasjon som er farlig for liv og helse, så er det selvsagt greit å gripe inn. Jeg foretrekker mye heller at du roper navnet mitt, for eksempel; Karin! Stopp!, i stedet for at du tar tak i kroppen min uten forvarsel. Det håper jeg alle respekterer, sier Karin.

Karin og Natalie oppfordrer alle foreldre til å ta en prat med barna sine om hvordan de skal forholde seg til henne og Nico. 

Om to uker skal Karin og Nico opp til en form for eksamen, hvor ekvipasjen må godkjennes før de slippes ut på egen hånd. 

- Jeg må innrømme at jeg har sommerfugler i magen, men jeg er helt sikker på at dette kommer til å gå helt fint. Vi gleder oss, smiler Karin. 

Se førerhundvettreglene til Norges Blindeforbund nederst i saken. 

karin og natalie overgang_690x462.jpg
Karin og Nico trener på å gå over veien på Skei, mens Natalie veileder dem underveis. 

- Snakk med meg, ikke om meg
Karin Brøske er 39 år, og har vært blind hele livet. Hun ble født prematur, og feil oksygentilførsel i kuvøsen gjorde henne blind. Stangvikgardingen har aldri latt seg stoppe av funksjonshemmingen, og har blant annet reist verden rundt for å jobbe som frivillig. 

- Å vise at ingenting kan stoppe meg, har på en måte blitt "min greie". Den største utfordringen blir nok å få en jobb hvor jeg kan få brukt utdannelsen min. Jeg har en god utdanning innen sosialantropologi, men det er ikke lett å få jobb når du har en funksjonshemming. Jeg har søkt på veldig mange jobber, men det viser seg å være nærmest umulig. Selv om jeg er blind, så tar jeg ikke til takke med hva som helst. Jeg vil bruke utdanningen min, og ha lønnet arbeid - slik som alle andre ønsker. Jeg vil være til nytte, og være mer enn bare være blind, sier hun. 

Karin har gang på gang bevist at ingenting er umulig. Hun er fullstendig klar over at mange stiller spørsmål om hvordan hun klarer å ta vare på to små barn. 

- Det er ytterst få som stiller meg disse spørsmålene, men jeg får vite via andre at det blir snakket om meg. Jeg er ekstremt opptatt av sikkerhet og trygghet, og utsetter aldri barna for noe som ikke er trygt. Jeg må ha full kontroll på situasjonen. Det er mitt ansvar at barna mine er trygge, og det er et ansvar jeg tar veldig seriøst. Som mor kunne jeg selvsagt tenkt meg å tatt med meg barna til hvilken som helst plass i Surnadal, men det gjør jeg ikke så lenge jeg ikke vet det er 100% trygt. Det fysiske miljøet setter begrensinger for oss. Da må jeg gi avkall på en del frihet, men slik er det bare, sier hun. 

Karin er veldig åpen om sin egen situasjon, og svarer gjerne på spørsmål om noen lurer på noe. 

- Spør meg gjerne om hva som helst. Snakk med meg eller send meg en melding. Jeg synes det er bedre at du spør en gang for mye, eller en gang for lite. Jeg biter ikke, og jeg blir så absolutt ikke sur. Jeg har full forståelse for at mange har spørsmål omkring min livssituasjon, sier hun.

Natalie er full av lovord om Karin. 

- Du er et forbilde for alle svaksynte og blinde. Du tør å vise at det er mulig å ha to små barn selv om du er blind. Du ser barna dine på din måte, og du ser de på en måte som mange kunne hatt godt av å lære av. Jeg er skikkelig imponert av deg, smiler Natalie. 

Førerhundvettreglene (Norges Blindeforbund): 
- Jeg jobber når selen er på. Ikke klapp, snakk eller ha øyekontakt med meg.
- Hold hunden din på avstand, så vi ikke møtes for tett.
- Gi deg gjerne til kjenne, og fortell eieren min at du har med hund.
- Hvis jeg går uten sele, spør eieren min om det er greit før du slipper din hund bort til meg.
- Gi meg ikke godbiter - det er det bare eieren min som får gjøre.
- Hvis du vil gjøre meg oppmerksom på en fare, si fra til eieren min.
- Hvis jeg går uten sele kan du spørre eieren min om å få klappe meg.

karin nico postkasse_690x573.jpg
Nico hjelper Karin med å finne rett postkasse