Mistero Buffo. Av Dario Fo. Det bare MÅ bli noe spennende. Noe som utfordrer. Dario Fo er jo kjent for sine små enmannskomedier og satirer. Men et mirakel?

Det ble et mirakel. Hele forestilingen. Innholdet. Framføringen. Menneskene som bidro. Først og fremst formidlet gjennom Hans Petter Nilsen fra Trøndelag Teater som var bærebjelken i dette stykket. Han lovte oss "de luxe-utgaven" av Mistero Buffo. Han gav oss "de luxe-utgaven". Intet mindre. Med Stangvik kirke som kulisse var dette en forestilling som fanget publikum fra sekund til sekund. Vi var intenst til stede. Lot oss begeistre. Lot oss bevege av historiene. Bli revet med.

Forestillingen bestod av fire fortellinger. Fire vandrehistorier fra middelalderhistoriens Mellom-Europa. De handlet om mange moralske dilemmaer. Som til dels blir løst ved hjelp av mirakler av forskjellig slag. Mirakler og magi.

Den aller største magien i stykket oppstod imidlertid etter at vi kom litt uti den første fortellingen. Vi var allerede mer enn overrasket og begeistret over Hans Petters skuespillerprestasjoner. Hans endeløse mimikk og heseblesende tempo. Etter en tirade med ord, begynner han plutselig å synge. Med en sangstemme som får meg til å se opp. Lytte. Samtidig hører jeg himmelsk, klokkelingnende englesang. Men hvor kom den fra? Ikke fra senen. For der stod Hans Petter helt alene. Den er nærmere enn som så. Kommer fra benkeradene. Det er Scola Sanctae Sunnivae sine korister som sitter blant oss. Uforglemmelig. Overraskende.

Fortellingen handler om gjøgleren, om tiggeren og den blinde, om mirakelet i Kanaan og om Lasarus' oppvåkning. Til dels handler de om de mirakler Jesus gjorde. Men mer om hvordan vi forholder oss til livet og mottar de mirakler det gir oss. Hans Petter Nilsens skuespillerprestasjoner er i en klasse for seg! Han spiller med HELE seg. Har et kroppspråk og språklige dialektfortolkninger som gjør at han spiller alle rollene på en helt fenomenal måte. Han fyller til de grader senen helt alene. Han sa at egentlig var det 30 roller i dette stykket, men Trøndelag teater har måttet skjære med på budsjettet og har "bare råd til mæ". Men kjære deg, Hans Petter - det er nok heller det at det fins bare en av dæ!

Mannen må bare oppleves. Kan ikke formidles, så den som har anledningen bør ta turen til Olavsfestdagene ene og alene for å få med seg denne forestillingen. Og det gjelder både vi som var i Stangvika og fikk oppelve miraklet  Hans Petter Nilsen, og for de som ikke var der. Denne skuespillerprestasjonen er noe av det råeste jeg har vært med på. Vi var mer eller mindre paralysert. Lå nesten i benkene og flirte. For en slagferdig, finurlig formidling! Men det var den gregorianske sangen og samspillet med Scola Sanctae Sunnivae under ledelse av Anne Kleivset som gjorde dette til det Hans Petter lovte oss ved oppstart: en de luxe utgave av forestilligen.

Trollheimsporten sier takk for følge på en lattermild, men ettertenksom forestilling. Det er ikke til å underslå at tekstene har et dypt budskap selv om det er satiren som er brukt som våpen. Det handler om kampen for tilværelsen, Kampen om sannheten.  Dario Fo er en mester. Og sannelig er Hans Petter Nilsen en mester i hans fotefar. Det fins ikke mange som kan gjøre denne kraftprestasjonen av en forestilling slik som han!