Steinar Hasselø, Maja Frønes og Svein Sæter

Hyller Kleivakongen gjennom 120 år

Fyllefant og moralist. Superlokal og global. 8. mai 2018 er motsetningsmennesket Hans Hyldbakks 120-årsdag, noe som behørig markeres på Surnadal kulturhus.

Det er Nordmøre Museum og Surnadal kulturhus som sammen feirer Surnadals fremste kulturadel med kåseri og bildeutstilling. I fjor feiret vi HS80, kong Harald og dronning Sonjas 80-årsdag, men i år er det Kleivakongen sin tur, HH120, smiler Hyldbakkbiograf og selvutnevnt kleivakurér Svein Sæter når han ønsker velkommen til bursdagsfeiring.

 

Språkmannen

Sæter forteller i sitt kåseri om en mann med mange motsetninger.

- Det er et slik spenn i ham, sier Sæter, som selv har brukt mye tid på å lete etter Hans.

Han forteller at Hans var en umiskjennelig fyllefant, samtidig som han var solid moralist, han var brennende opptatt av utenrikspolitikk samtidig som han aldri beveget seg utenfor Norges grenser. Men kjernen i det polariserte mennesket var språk og historie. Og en tydelig stemme.

- Stemmen til Hans kan man kjenne igjen hele veien fra tidlig 1920-tall, fastslår Sæter: muntlig og ledig på surn’dalsk nynorsk.

- Det er knapt noen som har så mye musikk i språket som Hans, sier Sæter og siterer Henning Sommerro på at diktene til Hans var ferdiglaget med musikk. Og nettopp Sommerro og hans Vårsøg-toner må nok ta æren for at Hans har tatt bolig i millioner av hjem verden over.

 

Skribenten

Hans Hyldbakk skrev ikke bare mengder med dikt, men bidro hyppig i kulturavisa Heimveg fra 1924 og skrev mellom 600 og 700 Kleivabrev som ble publisert i avisa Driva fra dens oppstart i 1971. Hans ettermæle hviler dessuten på 11.000 sider med lokalhistorie og bygdebøker fra Nordmøre. I tillegg prøvde han seg så vidt på en karriere som romanforfatter. Det ble med én eneste utgivelse i denne sjangeren, Brotne band, etter han i 1930 fikk avslag fra Aschehoug på Gunnar Gjelen – et manuskript som ville blitt et storverk, mener Sæter.

 

Farskstaven

I tillegg til en tydelig stemme hadde Hans Hyldbakk nemlig en alltid tilstedeværende selvironi, og var stadig i «tuppfere», sier Sæter. Hans var alltid ærlig om sine skavanker, forteller Sæter, og han var gjerne den første til å fortelle om episoder som gikk på bekostning av seg selv – som den gangen han stjal ei skinke og sonet sin straff på vann og brød. Til og med på dødsleiet serverte en skral men lynende klar Hans en humoristisk sluttreplikk til Svein Sæter – denne kan du høre når Sæter holder kåseriet på nytt på kulturhuset kl. 19 tirsdag kveld.

 

Fotografen

I tillegg til Sæters kåseri-krumspring gjennom Hyldbakks liv, presenterer Nordmøre Museum i samarbeid med Bygdebokkontoret et utvalg fra fotosamlingen som Kleivakongen etterlot seg. Samlingen består av tusenvis av bilder fra hverdagssituasjoner til dokumentasjon av bygninger i dalføret.

- Her får vi se hvordan han har sett på verden rundt seg, med et godt blikk for motiv, komposisjoner og situasjoner. Dette er en stor kulturskatt, sier Maja Frønes, leder i Nordmøre Museum avd. Surnadal.

Mange av bildene kjennes fra bygdebøkene, men det er også en hel rekke bilder som er nye for publikum, blant annet husmannsplasser som nå er borte. Utdraget vises etter kåseriet, men spilles også i loop på Finstuå på kulturhuset en tid fremover. Samlingen vil etterhvert bli å finne på digitalt.museum.no.

Tar man turen opp trappa til biblioteket finner man en utstilling av jubilantens forfatterskap.

Hans Hyldbakk i tuppfere.jpg

Tuppfere!

Hans Hyldbakk med Heimveg.jpg

Svein Sæter med Heimveg-samling.

Grinna, Mauset fra Hyldbakk-samling.jpg

Grinna, Mauset, fra fotosamlingen.

 

 

Bildet: Steinar Hasselø, Maja Frønes og Svein Sæter.